Denne replikken følger opp kronikken «Derfor tror vi på Tøyen», red. anm.
«Jeg føler vi har flyttet til utlandet, mamma. Jeg vet bare ikke hvilket land», sa min 13 år gamle sønn i 2010. Vi hadde akkurat flyttet til Jens Bjelkes gate i Oslo.
«Kebab-Heaven», ble området spøkefullt døpt.
Skolevalg ble aldri diskutert. Hersleb skole lå like ved. På samme måte som Tonje Tornes i sin kronikk argumenterer for verdien av å være engasjert i sitt lokalmiljø, mener også jeg at nærmiljøet alltid har vært viktig, og den nære skolen likeså.
13-åringen googlet Hersleb før vi flyttet til Oslo. Han var ganske oppgitt da han så hvor dårlige resultater skolen hadde på landsbasis. Jeg stusset litt selv, men vi ble enige om å gi det en sjanse. Han var naturlig skoleflink og trengte liten oppfølging. Det burde ikke være noe problem.
Mye ble veldig feil
Barna mine er bereiste og har hatt mye sosial omgang med folk fra mange kulturer. Etnisk norske familier har vært unntaket i vår omgangskrets. Som frilans filmskaper/journalist har jeg tatt ungene med utenfor Allfarvei når jobben har tillatt det. Vi har feiret Eid med muslimske venner. Bodd i jordhytter med masaier. Eldstemann var eneste norske barnet i en barnehage for bosniske flyktninger i Kirkenes. Å backpacke gjennom Øst-Afrika i buss var ikke noe uvanlig for en 12 åring i vår familie. Jeg trodde at om noen kunne trives i en multi-etnisk skole, så måtte det være min sønn.
Han var en av fem etnisk norske i klassen. Eneste vestlige ellers var ei jente fra Polen.
Sønnen min ble fort gode venner med noen gutter av ikke-vestlig bakgrunn. Lærerne var flinke. Ledelsen prøvde tydeligvis å gjøre sitt til at alle skulle få en god skoleopplevelse. Av en eller annen grunn ble likevel mye veldig feil. Det var mye bråk i og utenfor timene. Hærverk. Min sønn reagerte på hvordan flere av guttene behandlet og snakket om jentene. Nedsettende, på et nivå han aldri før (eller senere) har opplevd. Husk, vi snakker om 13-åringer.
Han kom ofte hjem med hodepine og mageknip. Det hadde aldri skjedd før.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Mer forskjellige enn like
Etter 3 lange måneder på Hersleb, ba han om å få bytte skole. Det fikk han. Han hadde så 3 fantastiske år på Ila skole. Klassen han gikk i var også flerkulturell, men ikke med overvekt av ikke-norske elever.
Hvorfor gikk det som det gikk? Var det bare Hersleb skole som ikke fungerte? Det var mye positivt med skolen. Min teori er at elevene der egentlig bare hadde en ting til felles: de var fra ikke-etnisk norske kulturer. Utover det: ingen ting. De var mer forskjellige enn like. Man kan ikke bare lempe folk med så ulike bakgrunner sammen og tenke at de har mye til felles fordi de deler det ikke å være etnisk norske. En norsk identitet, uansett bakgrunn, må være målet. Slik er det ikke blitt.
Jeg valgte å ikke «ofre» min sønns helse på en skole han ble syk av. Alt i alt er dette trist. Jeg ville at alt skulle være bra. Vise for omverden at det flerkulturelle Norge fungerer. Men jeg tror at om vi skal ha et vellykket flerkulturelt samfunn, må skolene speile samfunnet ellers. Ikke være et sted hvor det eneste barna har til felles er sin ikke-norske etnisitet.
Radiodokumentaren «Askil og den hvite flukten» følger Tøyenbeboerne Tonje Tornes og Bjarte Breiteig i deres valg av barneskole for sin fem år gamle sønn. Hør den på nett.
