Det begynte sånn smått allerede på videregående. Først var det Instagram. Jeg så aldri helt poenget da det kom. Alle hadde jo allerede Facebook, så hva var egentlig behovet for enda en bilde-plattform?
Men, men. Jeg hinket da omsider etter, siden det var det nye kule.
Deretter kom Snapchat. Jeg så heller ikke helt poenget med å legge ved et bilde av trynet mitt hver gang jeg skulle sende noen en melding, men filtrene var jo ganske kule, og tenåringshormonene mine hørte rykter om at det var mekka for smutt. Så snap ble det også gitt. Nakenbildene uteble dog for det meste, om vi ser bort fra en og annen snap av en kompis på do.
What a time to be alive.
Men uavhengig av mine egne tvil til disse nyvinningene, så var jeg i alle fall med i gamet. Jeg kunne sitte tilfreds og himle med øynene når mamma ikke forsto facetime eller hvordan hun skulle bruke filter.
Jeg var et barn født inn i teknologiens alder og en verden lå for mine føtter.
Så hvor i alle dager gikk det galt?
Nå driver kidsa med noe Tik-Tok greier, og både nevøene mine og halve UEFA danser Fortnite-danser. Er ikke de greiene der bare Vine om igjen? Og hvor ble det av Fifa, Call of Duty og Minecraft? Når ble plutselig VR noe annet enn en vits?
Jeg ser skremmende likheter med situasjonen da jeg forsøkte å introdusere min 70 år gamle bestemor til konseptet YouTube. Dette begynner sakte, men sikkert å bli en verden jeg verken evner eller ønsker å forstå.
Er det bare jeg som har dette problemet? Jeg har jo venner som Tik-Toker eller hva de nå kaller det, andre som spiller Fortnite og et par som har levd i VR omtrent hele karanteneperioden.
Har jeg latt verden gå meg forbi? To-tre år med tilfreds tilværelse uten å bykse etter den nyeste trenden i app-store var altså alt som skulle til.
Men det er jo heller ikke bare i den digitale arenaen jeg kjenner på dette. Når jeg ser de j**** elsparkesyklene ligge strødd langs gata, kjenner jeg på et så berettiget og intenst gammalmanns-sinne at jeg nærmest tar meg sjæl i å hytte med neven mens jeg mumler at det ikke var dette her vi kasta ut tyskerne for.
Og var det ikke noen regler om at elbiler skulle lage lyd? Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått hjertet i halsen av en kis i Tesla som sniker seg på meg bakfra, like stille som en metoo-skandale på Arbeiderpartiets julebord.
Jeg er for ung til dette. Jeg er jo ikke halvferdig med voksenlivsangsten engang. Jeg kan ikke da i tillegg begynne med midtlivskrise oppi det hele.
Er kvartlivskrise en ting? Jeg vil uansett kjøpe motorsykkel og seilbåt og date damer som er akkurat litt for unge til at det er greit en gang i slutten av 40-årene, slik de gjorde i gamle dager. Men bare ved at jeg sier slikt, så innser jeg jo at toget nok er gått.
Om du sitter med like tanker, så vit i alle fall at du ikke er alene.
Så håper jeg bare inderlig at ikke jeg er det heller.
