Idrettene har forandret seg gjennom tidene i takt med samfunnsutviklingen. Teknologiske framskritt har forandret utstyret, teknikken for utøvelsen, prepareringen av arena/bane og så videre. I tillegg har kommersialiseringen gjort sitt inntog i mange idretter, særlig i idretter som er et godt TV-produkt. Her er det oftest pengene som rår og styrer på godt og vondt. Amatørbegrepet er vel mer eller mindre et fremmedord for yngre folk i dag, og det er greit nok da dette ikke lot seg regulere/kontrollere.
I langrennssporten ser vi for tiden store endringer på disse feltene, også når det gjelder taktikk. Langrennsløper Chris André Jespersen ble i fjor bedt av ledelsen om å holde tilbake i Tour de Ski for å hjelpe lagkamerat Martin Johnsrud Sundby til seier. Han stod nylig frem i VG, og har fått støtte fra blant annet Vegard Ulvang. Slik lagtaktikk er vanlig i andre idretter, sykkelsporten for eksempel, som Tour de Ski har som sitt forbilde.
Vi mener likevel at dette tilfellet er totalt uakseptabelt når dette kommer fra ledelsen. Det hadde vært mer ryddig om det ble gjort frivillig mellom løperne selv, men vi liker det ikke uansett. I landeveissykkel er det slik at pengepremiene/bonusene blir delt mellom deltakerne i teamet. Det vil si at hjelperytterne får sin del av kaka. Slik bør det kanskje også bli i langrenn når man «samarbeider».
Irritasjonsmomenter
Når det gjelder lagtaktikk i langrenn generelt er det så vidt vi vet ikke regler som forbyr dette. Det er også prisverdig når det i tillegg opplyses og formidles på forhånd hva man tenker å gjøre. Vi er redd dette er noe som vil komme, vi må bare venne oss til det. Men om man fysisk stenger eller hindrer konkurrenter i å komme fram, så er det klare regler for dette.
Vi må nok leve med en del irritasjonsmomenter – at det er forskjell på hva som gjøres og hva som er «normal» praksis i forskjellige idretter.
«Snyltere»
En annen taktikk er å legge seg bak de andre et helt løp eller deler av løpet for å spare krefter. Normalt koster det mer å ligge i front (man bryter vinden, «varmer opp» sporet og så videre) i en utholdenhetsidrett, enn å ligge bak. Noen utøvere får stempelet på seg å være «snyltere», det vil si de ligger kun bak og tar ikke sin del av å ligge i front.
Det er ikke særlig populært, men fullt lovlig og ganske utbredt, og veldig irriterende for frontløperne. Det er akseptert og normalt i landeveissykling, men forbudt i triatlon (sykkel) og kajakkmaraton. I friidrett var harer tidligere formelt forbudt, nå er det blitt lovlig og normal praksis.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
«Kjøpe» til seg fordeler
Vi tror det som virkelig truer langrennssporten er situasjoner med ensidig dominans av en nasjon, slik vi opplever det denne skisesongen. En parallell til dette er for eksempel afrikanske langdistanseløpere og hollandske skøyteløperes totale dominans i friidrett og skøyter. Ingen gidder å se på dette lenger, det er og blir uinteressant for de fleste.
Vår dominans i langrenn har etter vår mening ikke oppstått på grunn av at vi har flere naturtalenter. Vi har fått det fordi her kan man «kjøpe» seg til lovlige fordeler. Stikkord er rammebetingelser eller enkelt sagt penger. Vi har landslag som mer eller mindre kan leve av idretten, de er fulltidsutøvere. Det kan ikke alle konkurrentene. Utstyr og støtteapparatet er i tillegg totalt overlegent i forhold til de fleste andre land.
Overvurderte utøvere
En annen forklaring på vår dominans innen vinteridrettene kan være all den eksponeringen disse idrettene får i norske media, noe som gir idrettene en enorm status. Det gis et inntrykk av noen fantastiske prestasjoner. Det fins vel ikke noen mer overvurderte utøvere, tross alt driver de en idrett «omtrent ingen andre» deltar i sett i et globalt perspektiv. Det som skjer på Idrettsgallaen gir et godt bilde av dette. Mange verdensidretter som sykkel og dans med utøvere i ypperste verdensklasse er ikke engang nevnt.
Spesielt innen norsk, mannlig langrenn er det en annen utfordring for tiden: Journalistene snakker nesten bare om en person uansett hva han gjør. Det er en lidelse å høre og se på, andre gode løpere blir knapt nevnt. Vi skjønner godt at de andre løperne har gått i protest under pressekonferanser, spørsmålene har kun dreid seg om en person som kanskje ikke engang har vært til stede. Vi har selv totalt mistet interessen for langrenn, har knapt hørt eller sett noe denne sesongen.
LES KOMMENTAR: «Hver etappe teller ikke like mye» av Astrid Uhrenholdt Jacobsen
Flest ski, flest trailere
Det er ikke rart at vi spør: Er langrennsidretten i ferd med å gå til grunne? Vi kan ikke bebreide Skiforbundet eller utøverne for at de er så gode, det er dem vel unt at de har lyktes så godt. Det er kompleksiteten til skiidretten som er utfordringen. Prestasjonene her er selvsagt avhengig av personen oppå skia, men dessverre er det så mange andre «tekniske» faktorer her også som avgjør prestasjonene. Det er de med størst og flest trailere, flest ski, flest strukturer, flest smørere, testpersoner, sekundanter, og så videre, som har størst vinnersjanser.
Tenk så mye lettere det er å være løper: Ikke noe utstyr som skiller, bare utøveren som teller.
