Oljen har sponset klimapolitikken. De store norske satsingene har vært mulige fordi vi er en søkkrik stat: regnskogsatsing, månelanding og langskip med karbonfangst og lagring, el-bilrevolusjon og elektrifisering av sokkelen.
Å erstatte gass med elektrisk kraft på sokkelen er anslått til å koste 50 milliarder kroner, el-bil-satsingen gir et beregnet tap i statsbudsjettet på 20 milliarder kroner hvert år. Langskip har en prislapp på 25 milliarder i investeringer.
Det er ingen grunn til å moralisere over de norske satsingene. Prosjektene vil bidra til reduserte klimautslipp framover.
Vi innførte CO₂-avgift og økte prisen på fossile utslipp allerede på 1990-tallet. Men det er langt fra nok. Nå må vi ha tiltak som svir mer for hver enkelt av oss, hvis forskerne har rett. Og det, sier våre politikere, har de jo.
Parisavtalen er knallhard
Parisavtalen som ble inngått i 2015 er bunnplanken og det store skiftet i klimapolitikken.
Sammen med rapporten om hvordan 1,5 graders-målet kunne oppnås, innebar avtalen et paradigmeskifte, som er kraftig underkommunisert.
Fram til da hadde tenkningen vært å kunne redusere utslippene år for år til et bærekraftig nivå. Nå sa plutselig forskerne nei -denne veien er det ikke mulig å gå lenger: Klodens tåleevne ville på et tidspunkt rundt 2050 nå en absolutt grense, der utslippene må fjernes helt -til netto null.
For å nå nullutslipp, eller klimanøytralitet, må en i tillegg til kraftige kutt, greie å hente ned tidligere utslipp fra atmosfæren ved tiltak som skogplanting tilsvarende hele USAs territorium, og dyrking av biomasse i et stort omfang, med metoder som ingen i dag er sikre på.
Disse perspektivene og analysene ligger inne i de norske forpliktelsene, både i Parisavtalen og i avtalene med EU, og i den norske klimaloven som ble vedtatt av Stortinget i 2017.
Er det kjent for alle? Jeg tror ikke det.
Politisk konflikt
Når klimatiltakene skjerpes, rykker de nærmere folks hverdag og får følbare konsekvenser.
Det er ulike vurderinger av hvor smertefritt overgangen fra et fossilt til et fornybarsamfunn kan foregå, men dersom klimapolitikk blir sett på som en urban elitegreie er den dømt til å mislykkes.
En forutsetning for å unngå at debatten kjører seg ytterligere fast i det sporet, er at partiene forklarer velgerne bedre hva de faktisk mener.
Så langt er inntrykket at de verbalt erklærer at klima er klodens aller største utfordring framover og at de står bak Parisavtalen, og så krangler en litt om virkemidlene.
Dersom de faktisk mener at Parisavtalen og vitenskapen er det vi må holde oss til, må konsekvensene av det kommuniseres tydeligere.
Har alle virkelig skjønt hva netto-null-utslipp om et par tiår innebærer?
Da fins det ingen utslippskvoter å kjøpe noe sted fordi alle må ned til null og ikke har noen kvoter å selge. Er man uenig eller usikker på denne analysen, må det også på bordet.
Skyttergravskrig
For å unngå en fortsettelse av skyttergravskrigen må alle fløyer i klimakampen bidra. Skeptikerne som ikke har miljøvennlig teknologi eller kollektivtilbud tilgjengelig der de bor, må anerkjenne at store deler av ungdomsgenerasjonen er urolig over framtida, og ikke ute etter å gjøre livet vanskelig for dem.
Hvis partiene forsterker argumentene på hver side av debatten vil det gjøre konfliktene dypere.
Miljøpartiene må akseptere at de som arbeider i oljen eller i kraftkrevende industribedrifter er urolige over arbeidsplassene og framtida, og møte skepsisen med argumenter.
Noen ganger kan deres kritikere ha rett i at en del av forslagene er ren symbolpolitikk uten vesentlig klimaeffekt.
Skal miljøpartiene vinne kampen om virkeligheten må de være villige til å justere virkemidlene når de ikke holder mål.
Vanskelige valg
Miljø og klima kommer til å prege valgkampen. Spørsmålet er hvordan. Denne delen av politikken griper inn i de fleste sider av økonomi, sysselsetting, transportpolitikk, industriutvikling, landbruk og distrikt.
Snarere enn en klimadebatt som sådan, kan den like mye bli en integrert del av diskusjonen i de fleste konfliktsaker og dermed er det uklart hvem som kan tjene på den politisk.
Elektrifisering av sokkelen
Et par saker kommer opplagt til å bli diskutert. Den ene berører petroleumspolitikken og handler om elektrifisering av sokkelen. Her har Frp og den påtroppende lederen Sylvi Listhaug allerede markert seg kraftig.
I denne saken er faktisk MDG som Frps motpol langt på vei enig med Listhaug, med stikk motsatt utgangspunkt.
MDG er skeptiske fordi tiltaket kan forlenge petroleumsalderen. Argumentet er at dette betyr en grønnvasking av en klimafiendtlig produksjon, fordi en ikke gjør noe med de 95 prosentene av utslippene som blir generert ved eksport av olje og gass.
NVE-direktør Kjetil Lund argumenterte også mot elektrifisering i Aftenposten nylig, fordi prosjektet vil kreve så store mengder ny energi at effekten kan bli økte strømpriser for annet næringsliv og strømkunder.
Det økte kraftbehovet som kommer uansett når vi skal elektrifisere transport og andre deler av samfunnet blir så stort at dette tiltaket, også når en ser på den beskjedne klimaeffekten, er diskutabelt mente Lund.
CO₂-avgift
Andre saker høyt på valgkamp-dagsorden blir forslaget om å gradvis øke CO₂ -avgiften opp til 2000 kroner pr. tonn utslipp. I dag er den på 590 kroner.
Her er posisjonene allerede fastlåste, med Frp og Senterpartiet i en konkurranse om avgiftsskeptiske velgere på den ene siden og miljøpartiene på den andre.
Arbeiderpartiet slites i en mellomposisjon der de nøler med å la den økte avgiften få full effekt på bensin og dieselprisene.
Debatten vil handle om skjerming av enkeltsektorer som fossilt drivstoff, fiskeriene og flytrafikken, vanner ut forslaget så mye at effekten av tiltaket forsvinner helt.
Omstilling
Det siste mulige valgkamptemaet er kanskje det viktigste. Nemlig hvilke tiltak samfunnet kan sette inn for å hjelpe dem som i en overgangsperiode blir rammet ekstra hardt av en klimaomstilling.
Her jobber regjeringen med ulike forslag, som handler om alt fra skattelette til å redusere andre kostnader for bileiere og langtransporten som ennå ikke har gode nok alternativ til dyrt fossilt drivstoff på tanken.
I klimameldingen varslet regjeringen at inntektene fra en økt CO₂-avgift skal føres tilbake til de sektorene som blir rammet. Hvordan den omstillingshjelpen utformes kan bli den første testen på hvordan vi klarer en grønn omstilling uten for sterk sosial uro.
Lett blir det ikke.
