Agnes Moxnes er fast spaltist i Ytring, på radio og nett.
Tre uker av sommerferien er unnagjort. I båt. Denne sommeren gikk turen mellom Oslo og Kristiansand – det totalt schizofrene sommerparadiset.
Det er vakkert, idyllisk også. Og det er deilig å feire livet i båt. Men, ufarlig er det ikke.
Det er interessant å betrakte norske tilstander fra sjøsiden. For på land er det idyll, bak nydelige stakittgjerder, i små velpleide hager med rosebusker, i skipperhus og gamle småbruk i tindrende hvitt, rødt og oker, i vindusruter hvor fruer som binder opp blondegardiner og vanner rosa geranier.
Idyllen er også arkitektoniske palasser av det fargeløse slaget. Lurer man på hva norske arkitekter egentlig kan så er de bare å ta en tur langs Øst- og Sørlandskysten. Der har det rike Norge gitt arkitektene tumleplass, forbausende ofte helt nede i vannkanten, i det de fleste av oss vil kalle strandsonen.
Og akkurat der, der land møter sjø, raser galskapen forbi.
I Norge skal alle båter, uansett hvor og når, tilpasse farten etter forholdene. Det betyr at der det ferieres og bades, ankres og fortøyes, skal i alle fall de siste hundre meterne inntil land gå i langsom fart. Maks fem knop, eller mindre.
Slik er det ikke. Det freser og brøler og bølger.
Båtene er større og kjappere enn noen gang. Godt over halvparten av norske fritidsbåter har nå motorer som er kraftigere enn 50 hestekrefter. Det er ikke lenger helt uvanlig med fart på 150 kilometer i timen.
Den eneste politibåten som patruljerer mellom Risør og Kristiansand har ikke en sjans til å holde følge med dem, til å ta dem på fersken.
Også er det kjønnsfordelingen, den er merkelig gammeldags langs norskekysten. Menn står til rors, nesten alltid. Men de er ikke flinke nok, og det er dem selv det koster dyrest. Det er nesten utelukkende menn – over femti – som omkommer fra fritidsbåt.
Sjøen er for alle, heter det. Men dem som styrer sin egen millionbåt lever i suveren tro på at sjøen først og fremst er for dem, og dem alene.
Du kan ikke være en reddhare hvis du skal krysse en travel sommerfjord i en kajakk eller en liten gummibåt med bare tre-fire hestekrefter bak.
Vi gjorde det. Det holdt på å gå skikkelig galt.
På kryssende kurs kom en diger cabincruiser i tretti knops fart, 20 meter fra land, med glade feriefolk om bord. De var helt i sin egen oppløftede verden. Jeg tror ikke engang de la merke til oss, eller andre små båter, i det de snittet gummibåten vår på fem-seks meters avstand. Og i det de fôr videre, satt vi igjen med en meter høy bølge som skyllet over oss og alt vi hadde i båten.
Raske båter er livsfarlige når båtføreren er blottet for interesse for verden rundt seg. Det er forbausende mange som er det.
Mens sju profesjonelle sjøfolk dør hvert år i Norge, er det trettitre som dør i fritidsbåtulykker. Så langt i år har 17 mennesker omkomme.
Det er norske tilstander. I Sverige er det annerledes.
De har en annen båtkultur. På en fin sommerdag nå i juli i Bohuslän var seks av seks tilkallinger til den svenske redningstjenesten fra norske båter. 85 prosent av deres oppdrag gjelder norske båtturister.
Det er ikke fordi svensker ikke bruker båt. De elsker båt. De er flinke i båt, og de tar hensyn.
Vi får bare håpe at Sverige ikke får norske tilstander.
Hør Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.
