Hopp til innhold
Kronikk

Oppreising for de innadvendte

Vår tid hyller «samarbeid» og har nesegrus beundring for «karisma» og «sjarm». Men det er de introverte som skaper mest positive endringer i verden.

Kontorlandskap

Titusenvis av arbeidstakere må årlig oppgi sine cellekontorer for å sitte i åpne landskap, under ledelsens høylytte besvergelser om «samhandling». Stemmer det at vi jobber bedre i kontorlandskap enn på eget kontor? Nei, ikke for alle, mener kronikkforfatter. Illustrasjonsbildet viser DnBNORs lokaler på Aker brygge i 2010.

Foto: Åserud, Lise / SCANPIX

«Jeg kan merke ved første håndtrykk om kandidaten er en god leder», sa en headhunter i et avisintervju. Men første håndtrykk viser bare ett eneste trekk ved kandidatens personlighet: Graden av ekstroversjon, altså utadvendthet.

Dette blir ofte forvekslet med det mytiske vi kaller «lederegenskaper». De utadvendte og støyende får lov å dominere, også i arbeidslivet.

Seriøse forskere innen psykometri, den statistisk baserte læren om personlighet, vet utmerket godt at graden av ekstroversjon ikke sier annet enn – nettopp – graden av ekstroversjon. Men resten av arbeidslivet oppfatter visst det å være utadvendt som mer verdt enn å være innadvendt.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Samhandlings-vås i åpent kontorlandskap

Bare se på hva stillingsannonsene etterspør av personlige egenskaper: fremoverlent og offensiv, lagspiller, utadvendt, sprudlende og relasjonsbygger. Rekrutteringseksperter gir gjerne råd om å «gi av seg selv» på jobbintervju. Å sitte stille og svare på spørsmålene, etter å ha tenkt seg grundig om, er liksom ikke like bra.

LES OGSÅ: Innadvendt? Da bør du søke på disse jobbene

Graden av utadvendthet blir forvekslet med det mytiske som kalles «lederegenskaper».

Elin Ørjasæter

Boka «Stille. Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke» av Susan Cain er en sterk motstemme til dyrkingen av ekstroversjon. Boka har solgt i mer enn en million eksemplarer i 30 land og kom på norsk i fjor.

Vektleggingen av teambygging og gruppearbeid er ødeleggende, mener Susan Cain. Å velge ensomheten er ikke akseptert, til tross for at de store ideene og den dype forståelsen fødes gjennom konsentrert sansning og tenkning.

Titusenvis av arbeidstakere må årlig oppgi sine cellekontorer for å sitte i kontorlandskap, under ledelsens høylytte besvergelser om «samhandling». Samhandlings-våset blir akseptert, fordi ingen stiller spørsmål ved om premisset er sant: Stemmer det at vi jobber bedre i kontorlandskap enn på eget kontor?

Selvfølgelig ikke, dersom arbeidet fordrer konsentrasjon.

De introverte

Susan Cains beste stunder som barn var når alle i familien satt i stua sammen og leste i hver sin bok. Sjokket kom når hun ble sendt på sommerleir og oppdaget at alle skulle snakke hele tiden, eller synge, skrike og bråke. Det var starten på et ungdoms- og voksenliv hvor det stadige kravet om å være utadvendt forfulgte henne.

Det som ble ansett som dygd i tidligere tider, utholdendenhet, ensomhet og kontemplasjon, er nå bare sett på som sært. Til tross for at det er de innadvendte, fra Albert Einstein til Steven Wozniak, som frambringer størst positive endringer i verden.

TA TESTEN: Er du innadvendt?

Jeg er hysterisk ekstrovert

Som headhunter har jeg testet hundretalls kandidater for personlighetstrekk der ekstroversjon/introversjon inngår som en faktor av flere. I bøkene «Lederboka, hodejegerens beste tips» (2008) og «Er du en god sjef» (2014) argumenterer jeg for at den introverte lederen får de beste resultatene over tid.

Å velge ensomheten er ikke akseptert, til tross for at de store ideene og den dype forståelsen fødes gjennom konsentrert sansning og tenkning.

Elin Ørjasæter

I motsetning til Cain har jeg ikke giddet å belegge synspunktene mine med forskning. Å synse sterkt med stor pondus, men uten særlig kildebelegg, er typisk for den ekstroverte, forklarer Cain. Slik det er typisk å holde improviserte taler, skifte jobber, stadig ombestemme seg og hele tiden fortelle om det.

Vel, jeg er altså hysterisk ekstrovert, ifølge de testene jeg har tatt.

Ledelse er situasjonsbestemt

Cain refererer til at introverte ledere er best til å lede forsamlinger med selvgående og kreative medarbeidere. Ekstroverte og karismatiske ledere, derimot, passer til å lede mer passive folk som trenger liv og entusisme på arbeidsplassen. Nettopp: Ledelse er situasjonsbestemt. Det er ikke slik at «one size fits all».

Som ekstrem-skårende på ekstroversjon har jeg alltid hatt det best med introverte sjefer.

Elin Ørjasæter

For å bli litt personlig: Som ekstrem-skårende på ekstroversjon har jeg alltid hatt det best med introverte sjefer som holder båten på rett kurs, altså bare justerer litt når det er nødvendig.

Selv er jeg mye motor, hu og hei og action. En stille analytiker med stamina er den ideelle leder for meg.

Ukritisk hylling av «team»

Susan Cain legger hele bredsida til på ett eneste av trekkene i Big Five (den dominerende modellen innen psykometri), som hun til gjengjeld definerer svært vidt. Hun berører heller ikke IQ som er et «sjette» trekk og kanskje det aller viktigste i arbeidslivet. Men det gjør ingenting.

For det er på tide å ta et oppgjør med den ukritiske hyllingen av «samarbeid», «samhandling» og «team», for ikke å snakke om vår nesegruse beundring for «karisma», «handlekraft» og «sjarm». Både i skole og arbeidsliv kan vi bli flinkere til å ta hensyn til de introverte. Cain gir de stille blant oss oppreisning.