Innvandrings- og integreringsministeren bruker mye av sin tid på å påpeke selvfølgeligheter som alle er enige om. Samtidig prøver hun å skape inntrykk av at det kun er hun selv og Frp som ser selvfølgelighetene og vil gjøre noe med dem.
Denne historiefortellingen blir ikke sannere av at hun stadig gjentar den.
Innstramming på asyl
At Norge ikke skal gi opphold til økonomiske migranter uten krav på beskyttelse, er så selvsagt at det knapt kan oppdrives et menneske her til lands som er uenig – uansett hvor lenge du leter – heller ikke på Stortinget. Likevel skriver Listhaug på Ytring at «økonomi ikke er et grunnlag for å søke beskyttelse i Norge, og kommer heller aldri til å bli det så lenge Frp og denne regjeringen styrer landet.» Jeg kan berolige Listhaug med at det aldri kommer til å skje med Arbeiderpartiet i regjering heller.
Stortingsflertallet gjør nå betydelige innstramminger i asylregelverket på grunn av de høye ankomstene i fjor og for å unngå en tilsvarende situasjon i framtida. Innstrammingene er nødvendige for at vi skal kunne gi beskyttelse til de flyktningene som trenger det, i en situasjon der mange som ikke har rett til beskyttelse søker seg til et bedre liv i Europa. Dette er det bred enighet om på Stortinget.
Skal ha kontroll med grensene
For Arbeiderpartiet er det tre ting som er avgjørende: Vi skal ha kontroll med grensene og med asylankomstene til Norge. Vi skal føre en god integreringspolitikk, slik at de som får opphold og skal bli, får komme i gang med livene sine og bli bidragsytere. Og vi skal sikre at Norge overholder folkeretten og ivaretar asylsøkeres rettssikkerhet.
Samtidig er det viktig at innstrammingene faktisk skal virke etter hensikten. Arbeiderpartiet støtter ikke forslag som har liten effekt på tilstrømningen og er til hinder for en god integreringspolitikk. Regjeringen har for eksempel ikke klart å sannsynliggjøre at mer midlertidighet gir noen effekt på tilstrømningen. Tvert imot har det kommet tunge advarsler fra en rekke høringsinstanser, inkludert regjeringens egne fagetater, om at mer midlertidighet hemmer integrering.
Arbeiderpartiet er glad for at flertallet har sluttet seg til vår tilnærming. Vi mener det er viktig å ha en innvandringspolitikk med bred politisk støtte, slik at politikken som føres er konsekvent og kan stå seg over tid. Det er en viktig verdi i Norge at vi som politikere klarer å samle oss rundt brede politiske vedtak i store og vanskelige saker.
De motsatte signaler
Dessverre forvalter Listhaug denne viktige politiske kapitalen på en slett måte. Hun forteller at hun på sine utenlandsbesøk har fått høre at Norge har blitt mindre attraktivt å reise til på grunn av signalene som er sendt ut om en strengere asylpolitikk.
Da er det merkelig at hun på de samme reisene snakker ned de innstrammingene Stortinget har samlet seg om, og skaper et feilaktig bilde av at Norge vil bli mer liberalt. Med dette sender hun stikk motsatte signaler til menneskesmuglerne enn det hun sier hun ønsker.
FØLG DEBATTEN: og
Regjeringen må stille opp i egen dugnad
Innvandringsstatsråden tegner opp et bilde om at vi står i fare for å få «svenske tilstander» i Norge. Men i Norge opplever vi ikke de problemene svenskene har med økende ghettofisering og framvekst av parallellsamfunn. Det er fordi vi i mange år har hatt bred politisk enighet om å føre en regulert innvandringspolitikk, der vi har kontroll på grensene og raskt sender ut de som ikke har behov for beskyttelse.
En annen viktig grunn, er at vi har praktisert en styrt bosetting av flyktninger. Flyktningene blir fordelt mellom kommunene landet rundt, slik at vi unngår en sterk konsentrasjon på få steder. Når Siv Jensen går ut og oppfordrer kommunene om å nekte å ta imot flyktninger, undergraver hun nettopp ett av de viktigste virkemidlene vi har for å unngå de «svenske tilstandene» som partiet hennes advarer så sterkt imot. Hadde kommunene lyttet til Siv Jensen, ville vi nettopp kunne oppleve økt ghettofisering, ved at presset øker på steder som Oslo og Østfold, mens andre steder fraskriver seg sitt ansvar.
Dette er en aktiv undergraving av den dugnaden regjeringen selv inviterte til. Nå er det på tide at regjeringen selv stiller opp på dugnaden og setter kommunene økonomisk i stand til å gjøre den viktige jobben de har med å bosette flyktninger, samtidig som de skal fortsette å tilby gode velferdstjenester til alle innbyggerne sine.
