Den siste tiden har det vært mye snakk om norske milliardærer som flytter til Sveits for det angivelig perfekte liv. NRK skrev senest lørdag 9. mars om skatteflyktninger som lovpriste den sveitsiske samfunnsmodellen.
Som nordmann bosatt i Sveits, har jeg reagert på norske mediers glorifisering og ensidige fremstilling av det sveitsiske samfunnet, ved kun å lytte til milliardærene.
I transparensens navn, jeg faller selv under kategorien «privilegert»: Jeg en hvit mann, 30 år, ingen barn, og konsulent for et stort internasjonalt konsulenthus. Bosatt i Sveits av yrkesmessige og private årsaker.
Og sant nok, Sveits har mange fordeler. Naturen er fantastisk, skattene er lave, og lønningene kan være gode i enkelte bransjer.
Like fullt, mens norske medier hinter om et sveitsisk glansbilde for hvermannsen, er bildet langt mer nyansert. Og bak kulissene i et land som er hjem til to av verdens tre dyreste byer å bo i, finner du forskjeller jeg tviler på at nordmenn ønsker seg.
«Her fungerer alt» – så lenge du kan betale for det
For å sitere en norsk milliardær: «Her fungerer alt, i motsetning til i Norge». Mon tro hva som legges i «alt»? Lave skatter og merverdiavgift, motorveier og presise tog er vel og bra – men hva med store sosiale ulikheter?
Mens skattenivået for de rikeste i Sveits er lavere enn i Norge, straffes lavinntektsgrupper hardt. Sveits mangler minstelønn på nasjonalt nivå. Det kan føre til sosial dumping og lavere reallønninger sammenlignet med Norge.
Det er lett å la seg rive med av gladsang fra en hvit, mannlig milliardær. Men lytt til medianborgeren – og særlig til kvinner – og melodien skifter raskt fra dur til moll.
Sveitsiske kvinner på etterskudd
La oss starte med utfordringer knyttet til likestilling. Mens Norge rangeres på 2. plass på World Economic Forums rapport om kjønnsgapet i verden, ligger Sveits nede på 21. plass. Kvinner, som fikk full stemmerett først i 1991, forventes fremdeles å ta hovedansvar i hjemmet.
Først i 2021 ble det innført føderal mammapermisjon på 14 uker, og to uker for fedre. Barnehageplasser er en dyr mangelvare, og prisen for dagpass før barnet begynner på skole kan overstige 30.000 NOK per måned per barn. Og selv om enkelte vil si at Sveits har en «veldig mye bedre offentlig skole», skrives det ikke om at skolen stenger og sender barna hjem i lunsjpausen.
Mon tro hvem som forventes å stå klar med maten.
Kombinasjonen kort mammapermisjon og enda kortere pappapermisjon, høye kostnader forbundet med barn, og et system som legger opp til at én forsørger må være hjemme på dagtid, «tvinger» mange kvinner ut av arbeidslivet helt eller delvis.
For en milliardær uten barn i barnehage – og meg selv – er det klart det er komfortabelt med lav skatt. Men for oppegående, velutdannede kvinner, er deltidsstillinger, lønnskutt og en avkortet karriere en høy pris å betale for vår komfort.
Helse og lykke – for de friske
I NRKs artikkel hevdes det videre at Sveits «har et mye bedre helsevesen». Det er ikke åpenbart om man ser på WHOs siste rapport for helsestatistikk: Sveits har ett år lengre forventet levealder, men Norge har lavere barnedødelighet, høyere immunitet mot flere sykdommer, flere leger, apoteker og tannleger per capita, og bedre dekning for universelle helsetjenester.
Det sveitsiske helsevesenet er basert på private helseforsikringer, som bidrar til økte forskjeller i befolkningen. For kronisk syke, eller personer med nedsatt funksjonsevne, kan dette bli en stor økonomisk belastning.
Foreldre oppfordres til å forsikre barn før fødsel, da barn med medfødte defekter og uten helseforsikring kan ruinere familien. Barnet selv diskvalifiseres fra supplementær forsikring for resten av livet.
Jeg fikk selv erfare dette da jeg flyttet til Sveits med diabetes type 1. Helseutgiftene steg betraktelig, og de utvidede helseforsikringene – som gir tilgang på bedre og raskere behandling m.m. – var ikke tilgjengelige for meg.
Alt har sin pris
Norsk medias dekning av rike nordmenns flukt til Sveits gir et skjevt bilde ved å gi et talerør til milliardærenes lovprising, uten å stille kritiske spørsmål.
Sveits er et vakkert, trygt og velfungerende land, men bak tilsynelatende lave skatter skjuler det seg avgifter og kostnader – både monetære, men vel så viktig samfunnsmessige.
Nordmenn – milliardærene og oss andre – bør være takknemlige for at vi har bygget et samfunn der alle bidrar. Et samfunn som legger til rette for lav ulikhet mellom fattig og rik, syk og frisk, kvinne og mann.
Og når jeg en dag flytter tilbake til Norge, betaler jeg gladelig skatt for at fedre skal ha dedikert pappapermisjon, og at kvinner skal slippe å velge mellom å få barn eller å ha en karriere.
Jeg håper nordmenn på toppen av skattelistene ønsker det samme.
