Hopp til innhold
Kronikk

Taxinæringen vil gjerne løse problemet

Det finnes enkle løsninger på problemet med enkeltsjåfører med uakseptabel adferd. Forslagene ligger i departementet, og det er bare for en ny statsråd å ta dem fram.

Drosje oslo vinter

Problemene i drosjenæringen handler om uakseptabel adferd fra noen få, og det er ikke typisk for norsk drosjenæring, skriver Atle Hagtun i Norges Taxiforbund i denne kronikken.

Foto: Erichsen, Jarl Fr. / SCANPIX

Takk til Hedda Bryn Langemyr for hennes kronikk «Når den tryggeste veien hjem svikter» på NRK Ytring den 2. oktober. Takk også til NRK som har satt søkelys på saken om ubehag i taxi. Slik vil vi ikke ha det, og det er derfor all grunn til å løfte saken opp i lyset. Langemyr har helt rett i at dette er «en ukultur blant enkelte sjåfører som drosjenæringen heller ikke vil være bekjent av».

Vi har samtidig tiltro til at folk kan bedømme saken for det den er: Uakseptabel adferd fra noen få, men slett ikke typisk for norsk drosjenæring. Langt mindre en «systemfeil», som noen forsøker å blande kortene med.

Viktig samfunnsoppdrag

Det kjøres årlig over 33 millioner drosjeturer i Norge. Etter medieoppslagene hver mandag morgen å dømme, er antall saker med ubehagelig oppførsel fra kunder mot sjåfører minst ti ganger så høyt som det motsatte. Det er likevel ikke typisk for norske drosjekunder. 99 av 100 drosjekunder er hyggelige mennesker. Generaliseringer kan vi klare oss uten.

99 av 100 drosjekunder er hyggelige mennesker. Generaliseringer kan vi klare oss uten.

Atle Hagtun

I den nye regjeringserklæringen står følgende under Samferdsel: «Drosjepolitikken skal ses på som del av kollektivpolitikken, og bransjen har et viktig samfunnsoppdrag».

Yrkestransportloven, som ble vedtatt av et enstemmig storting i 2002 (noe senere enn «hestedrosjenes tid», slik Anne Haabeth Rygg i Forbrukerrådet formulerer det), regulerer næringen nettopp på grunn av dette samfunnsoppdraget.

Genialt og forutsigbart

Det er etablert kunnskap at drosjemarkedene ikke regulerer seg selv, og at frislipp fører til overetablering i bysentra, lavere kvalitet, høyere priser og bortfall av tilbud på ulønnsomme tider og steder. Loven skal nettopp motvirke dette – og sikre taxitilbud overalt, alltid. Systemet er genialt for forbrukerne og samfunnet, men gir også forutsigbarhet for næringens utøvere. At yrket skal være til å leve av er også en del av lovens uttalte hensikt. Det er igjen forutsetningen for kvalitet, ryddighet og rekruttering.

Løyvepolitikken er derfor punkt 1 for en seriøs næring med dyktige sjåfører.

LES OGSÅ: «Taxibransjen har store utfordringer» av fagdirektør samferdsel i Forbrukerrådet Anne Haabeth Rygg

Opplæring

Punkt 2 er opplæring. Norges Taxiforbund driver Taxiskolen, kursvirksomhet for øvrig, vi har utviklet et eget servicekurs for drosjesjåfører, vi har etiske retningslinjer og oversikt over kundenes rettigheter (se Taxiforbundet.no). De aller fleste sentralene i Norge er profesjonelle virksomheter med høyt teknologisk, forretningsmessig og etisk nivå. De bestreber seg hver dag på å yte god service, og gjør det, med svært få unntak. Regelverk og standarder er gode nok.

Mange sier at ‘næringen selv’ må rydde opp når det skjer uheldige ting. Men det finnes ingen ‘næringen selv’ som har kontroll på alle sjåfører.

Atle Hagtun

Samfunnsoppdraget gjør at det er myndighetene som utsteder kjøreseddel (politiet) og løyver (fylkeskommunene). Det er derfor et paradoks når de samme myndighetene klager over at noen som har fått disse rettighetene, ikke er kvalifisert for dem. Mange sier at «næringen selv» må rydde opp når det skjer uheldige ting. Det er vi enig i veldig langt på vei. Men det finnes ingen «næringen selv» som har kontroll på alle sjåfører. Derfor må også myndighetene bidra til at ikke noen kan gli unna de kvalitetskravene som ellers stilles.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Politisk ansvar

Derfor har Norges Taxiforbund i lang tid foreslått offentlig eksamen etter løyvekurs, obligatoriske opplæringskrav til sjåfører (i alle fall i byene) og mer styringsrett for sentralene når det gjelder å velge hvem som skal få kjøre for dem.

Det er et arbeid på gang i regi av Vegdirektoratet med hensyn til til sjåførutdanningen, men andre av forslagene er stadig trenert av Samferdselsdepartementet. Vi håper en ny statsråd vil ta mer tak.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Feilspor

Noen (for eksempel Forbrukerrådet) forsøker å gjøre det til et nummer i debatten at drosjeeierne er selvstendig næringsdrivende og at de eier sentraler. Dette er et stort feilspor. I Oslo er det kun Oslo Taxi – den mest profesjonelle og attraktive sentralen for både kunder og løyvehavere – som eies av drosjeeierne. Det er grovt, og helt uten faktisk belegg når Forbrukerrådet (på denne plass 3. oktober) påstår at dette demokratiske eierskapet skal være et problem.

Det er også et feilspor å knytte enkeltepisoder til forslag om «omorganisering» av hele næringen. De som vil si opp samfunnsoppdraget må si det med rene ord.

Det er også et feilspor å knytte enkeltepisoder til forslag om ‘omorganisering’ av hele næringen. De som vil si opp samfunnsoppdraget må si det med rene ord.

Atle Hagtun

Da faller også kjøreplikten, og det vil bli en dramatisk fall i drosjetilbudet i hele landet. Bare i de store byene vil det være grunnlag for et tilbud døgnet rundt, hele året. Det er oppsiktsvekkende at Forbrukerrådet flørter med slike tanker, stikk imot interessen til landets forbrukere. Det er tilgjengeligheten – overalt, alltid, som er det viktigste for dem, og det er nettopp det dagens lovgivning sikrer.

Raske handlinger

Det er derfor helt unødvendig å starte nye og årelange utredninger og høringer om organisering av drosjenæring og -markeder. Kunnskapen om dette finnes til overmål for den som er opptatt av kunnskapsbasert politikk og ikke har egne motiver. Problemene som noen få ukvalifiserte skaper, kan løses mye enklere og rett på mål.

Forslagene har ligget i Samferdselsdepartementet i halvannet år, og det er bare for en ny statsråd å ta dem fram. Opplæring som omfatter alle, offentlig kontroll med løyveeksamen og fullmakter som gir næringen (ved sentralene) rett til å fjerne uønskede utøvere, er det som skal til, foruten tiltak som bedre kan sikre bevis ved påstander om overgrep – den ene eller andre veien.

Alt dette har næringen bedt om lenge, og det er bare myndigheter som kan gi oss det. Vi ber om lov til å rydde i egne rekker!