Faren min gifta seg på halv stang 23. juli 2011. I hagen stod brudgommen og bruden med blomster i hendene, og presten sa: «Det er første gang jeg har viet noen på halv stang».
Jeg gråt den seks timers kjøreturen til vestlandet, hvor vi, søstrene, skulle overraske brudeparet ved å dukke opp i den lille vielsen med nærmeste familie. Jeg løp fram og tilbake mellom bryllupsmiddagen og stua, der den uavbrutte nyhetssendingen fortalte om det forferdelige som var skjedd.
Blomsterhavet i gatene. Blomstene i brudens hender. Jeg stod i en familie som ble til, mens andre så sine forsvinne.
Jeg skriver for at du skal huske
Dagen før skjedde det største terrorangrepet i Norge siden andre verdenskrig. Det vi bare kaller ved dets dato, 22. juli. Til sammen mistet 77 mennesker livet. Flere hundre ble såret. Jeg skriver det ikke for å skremme deg. Jeg skriver det for at du skal huske.
Hvis du for eksempel er 13 år i dag, så er det ikke sikkert du husker det. Da var du sju år når det skjedde, og det er ikke så lett å huske alt som skjedde da man var sju.
Kanskje forklarte de voksne det for deg, forsiktig, redde for å skremme deg, de og. Kanskje ville ikke de voksne snakke om det. Kanskje så du noen bilder på TV. Kanskje husker du akkurat hvilket rom du stod i og hvem som var der og hvordan været var. Kanskje er det noe annet du husker bedre, det verste som noensinne har skjedd med deg.
Det er unødvendig å si at de som ble direkte rammet, aldri vil glemme. Én fjerdedel sa at de kjente noen som ble rammet av terrorangrepet. I et lite land rammer terroren mange.
Men hva hvis man var sju år da det skjedde, og ikke gammel nok til å forstå? Hvorfor er det viktig å huske en grusomhet som fortsatt er uforståelig for mange?
Det begynte som en vanlig dag
Sannsynligheten er stor for at du vil møte noen av dem som ble rammet av terrorangrepet i løpet av livet ditt. For mange er det historien om et dramatisk døgn som fortsatt pågår. For andre en vanlig dag der alle detaljene ble klare, da vi forstod hva som var i ferd med å skje.
Jeg var på jobb i en kafé i Oslo, da vi hørte et gigantisk smell. Radioen ble satt på disken med volumet på full guffe, mens kundene, som ellers var mest opptatt av riktig mengde melk i kaffen, stimlet rundt radioen for å skjønne hva som hadde skjedd. En bombe har gått av i Regjeringskvartalet? Her, hos oss?
Meldinger kom inn og ble sendt ut: «Hvor er du?» «Er alt bra med deg?» «Jeg elsker deg». «Hold deg unna biler på vei hjem». «Ring meg når du kan».
Ennå ante vi ingenting om tragediens fulle omfang.
På vei fra jobb fløy et helikopter lavt over hodet mitt. Hjemme var vinduet på kjøkkenet blåst av hengslene sine. Vi bodde nærme nok til at vi trodde det måtte være trykket.
Før vi vet ordentlig hva som har skjedd, overveldes vi av nye, kaotiske nyheter: skyting på Utøya.
En person hadde tatt seg ut til øya, der Arbeiderpartiets ungdomsgruppe, AUF, holdt sommerleir. Da jeg la meg var det oppgitte tallet på døde rundt ti. Da jeg våknet klokka fem om morgenen for å rekke å kjøre til bryllupet, var tallet på døde steget til over seksti.
Minnet gir oss kollektiv styrke
Mange har et eksakt minne av hvor de befant seg 22. juli det året. For dem som ikke ble rammet, var det likevel en kollektiv sorg, der landet sørget og var rasende og fortvila sammen, på vegne av dem som mista dem de elska. Folk gikk stille gjennom byen, litt mer omsorgsfulle, litt snillere mot hverandre.
Men noen venner klarte ikke å ta innover seg det fryktelige som hadde skjedd. Det klarer kanskje ikke du heller, når man forteller om det seks år senere. Slik beskytter vi oss selv, hver dag, for grusomheter som er for enorme. Vi holder det på avstand for å overleve.
Hvordan kan du ta det med inn i livet ditt? Du må jo ikke. Du kan glemme. Men det felles minnet, det vi kaller historien, kan gi oss en kollektiv styrke i et arbeid som ikke er over.
Et handlende håp
Rebecca Solnit skriver i forordet til essaysamlingen Hope in the Dark: «It’s important to say what hope is not: it is not the belief that everything was, is, or will be fine».
I stedet etterlyser hun et håp som også får oss til å handle, hvor sorgen får plass, men ikke gjør oss motløse.
Det finnes trøst i å si at vi, menneskene som bor i dette landet, vårt demokrati, kom styrket ut av terrorangrepet. Vi svarte så godt vi kunne med medmenneskelighet og besinnelse i en situasjon hvor det ikke var en selvfølge. Men de ideologiene som fikk en mann til å gjøre det han gjorde, finnes fortsatt i samfunnet vårt. Fremmedfrykt, rasisme, å ville bringe stemmene som jobber mot disse holdningene til taushet. Vi har fortsatt en jobb å gjøre.
Å huske historien til de som har kjempet før deg, kan hjelpe deg i det arbeidet. For selv om historien består av tragiske hendelser, så er den også full av mennesker som står sammen, som vet hvor skjørt det de har er, som aldri sluttet å jobbe for et bedre samfunn for flere.
Det er disse menneskene jeg håper du vil huske på selv om du ikke husker hva du gjorde 22. juli. Den dagen ble vi minnet på at vi ikke kan ta det vi har for gitt. Det er ikke lenge siden.
For mange vil 22. juli, uansett år, aldri kunne bli en vanlig dag. Men det gjøres igjen vanlige ting også på denne datoen; bursdager feires, fester arrangeres, mennesker gifter seg en gang til. Og det er uunngåelig. Alle bærer en egen dato, fylt med sorg og dritt og sinne, men dagen kommer og kan ikke være lik for alle.
«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen».
Selv om du av og til glemmer, så prøv å huske på dét.
