De norske frontsøstrene ble dømt for landssvik for at de vervet seg til tjeneste for Røde Kors- foreningen i Tyskland under andre verdenskrig. Det skulle ikke skjedd. Ingen skal straffes for å gi medisinsk hjelp i krig og konflikt.
Dette burde Norges Røde Kors tydeliggjort overfor norske påtalemyndigheter før og under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Dette skjedde dessverre ikke. I stedet uttalte Norges Røde Kors i 1947 at organisasjonen var enig i avgjørelsen om at frontsøstrene burde dømmes for landssvik. En mening som er i strid med både Genèvekonvensjonenes intensjoner og Røde Kors-bevegelsens grunntanke.
Derfor ønsker jeg nå, på vegne av Røde Kors i Norge, å be om unnskyldning for at organisasjonen ikke aktivt arbeidet for å hindre straffeforfølgelse av dem som vervet seg til Tysk Røde Kors for å hjelpe syke og sårede.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
På høy tid
I 2015 fyller Norges Røde Kors 150 år. I den forbindelse er det blitt skrevet en uavhengig bok om vår historie, som omtaler organisasjonens manglende støtte til frontsøstrene i forbindelse med landssvikoppgjøret. 70 år etter andre verdenskrig har et samlet Landsstyre i Røde Kors nå stilt seg bak en uforbeholden unnskyldning til frontsøstrene og deres pårørende.
Det var på høy tid, og i tråd med de prinsippene som ligger til grunn for arbeidet vi gjør, og også regelverket vi er satt til å vokte. Genèvekonvensjonene sier klart og tydelig at stridende på alle sider av en konflikt har krav og rett til helsehjelp. Ingen skal derfor straffes for å ha gitt helsehjelp i konflikt.
LES OGSÅ: - Et overgrep at mor ble dømt som landsforræder
Retten til å gi helsehjelp er vårt fundament
I tiden etter 1945 var det en spesiell atmosfære. Både Norges Røde Kors og norske myndigheter burde derfor hørt på den internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC), som ettertrykkelig ba norske myndigheter om å avbryte straffeforfølgelsen av de norske frontsøstrene. Det internasjonale samfunnet har gitt ICRC rollen og mandatet som en nøytral, uavhengig og upartisk aktør i krig og konflikt.-Rettsoppgjøret etter krigen er en viktig påminnelse om den prinsipielle rettesnor ICRC kan og bør være.
LES OGSÅ: Feil å dømme for landsforræderi
Hele fundamentet til Røde Kors er tuftet på retten til å kunne gi helsehjelp, på tvers av frontlinjer og parter i krig og konflikt. Røde Kors sa derfor i 1990 at «tiltale ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som Røde Kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig». Dette har vi senere gjentatt ved flere tilfeller. Røde Kors i Norge har derimot ikke offentlig beklaget at organisasjonen ikke aktivt tok til orde for at frontsøstrene ikke burde straffeforfølges for at de lot seg verve som hjelpepleiere under andre verdenskrig.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Ikke populært, men riktig
For Røde Kors handler denne unnskyldningen om vår unnlatelsessynd: Hva vi skulle ha gjort i etterkrigsårene, som vi ikke gjorde. Et forsvar for frontsøstrene ville neppe vært et populært standpunkt i årene etter krigen. Men det ville vært det riktige å gjøre.
Denne beklagelsen fra Røde Kors i Norge kommer for sent. Mange av frontsøstrene har gått bort uten å få den støtten de skulle fått fra Røde Kors i Norge. Når vi nå igjen setter søkelyset på denne uretten er det også en viktig påminnelse til oss selv, norske myndigheter og andre stater som i dag opplever væpnet konflikt: Ingen skal straffes for å gi medisinsk hjelp i krig og konflikt, uavhengig av hvilken side av frontlinjen de har bidratt.
På vegne av Røde Kors i Norge: Unnskyld, Frontsøstre.
