Arbeidsminister Eriksson og regjeringen har lagt frem en handlingsplan for å få sosial- og uføretrygdede ut i arbeidslivet, men mangler en grunnleggende forståelse av hvordan mennesker i krise har det, og hva de responderer på. Man kan fokusere på menneskelige eller samfunnsøkonomiske hensyn, men skal man lykkes med det siste, må man ta hensyn til det første, og det er her regjeringen kommer til kort.
NAV vurderer allerede dem som mottar støtte med tanke på om man bør kreve at de skal i aktivitet. Saksbehandlerne vet om muligheten, og når de ikke alltid krever aktivitet, kommer det av at de har innsikt i hva en livskrise er. De ser det over skrivebordet hver dag. De vet at mennesker ikke alltid kan dyttes i gang, som en bil med dårlig startmotor. Noen ganger kreves det omfattende verkstedarbeid før det er trygt å sende den ut på veien igjen.
LES OGSÅ: Frps Erlend Wiborg om arbeidsplikten: «Hvordan redde velferdssamfunnet».
Snyltere, juksemakere, latsabber
Eriksson vil «tvinge folk opp av sofaen», men for svært mange er dette feil oppskrift. Mennesker som har brent opp livsgnisten er nemlig ikke redde for å jobbe, de er redde for at livet ikke er verdt å leve. De trenger en hjelpende hånd, ikke en knyttet neve. Flertallet har fysiske begrensninger, men disse kan kan det ofte tilrettelegges for. Fokuset må være på isolasjon, redsel og meningstap. Sosial- og uføretrygdede trenger derfor ikke pengebekymringer, umulige krav og fordømmelse, de trenger å finne tilbake til livet. Å behandle dem som latsabber er malplassert og destruktivt.
Erikssons politikk er i praksis en fordømmelse av disse menneskene. Politikken sier: Vi har funnet bevis for at dere ikke trenger så mye penger og hjelp. (Snyltere.) Dere er egentlig ikke så syke. (Juksemakere.) Dere kommer dere i jobb, hvis vi bare presser dere enda litt hardere. (Latsabber.) Problemet er at det dette ikke er kunnskapsbaserte påstander. Eriksson velger likevel å bruke klo og klave, fremfor innsikt og omsorg.
Det deprimerte og angstfylte mennesker trenger, er å få en følelse av innflytelse i livet sitt. At det de gjør har en verdi, og gir resultater. Erikssons plan om å pålegge dem oppkonstruert arbeid er i stedet å tvinge dem til å gjøre noe meningsløst, et sted ingen egentlig ønsker at de skal være. Arbeidet har ingen konsekvens, bortsett fra å gjøre disse menneskene oppmerksom på at de er et problem. Hver eneste dag.
FØLG DEBATTEN: NRK ytring på Facebook.
Under isen
Å være et problem gir ikke økt selvfølelse, og heller ikke innflytelse i eget liv. Kontroll over hverdagen øker troen på at man faktisk kan makte livet, og at man er verdt noe i seg selv. Det kan stimulere gledesfølelsen man får når man utnytter seg selv i meningsfylt aktivitet, og øke vitaliteten som driver den mektige motoren alle mennesker har inne i seg.
Disse uhåndterlige størrelsene – kontroll, selvfølelse, vitalitet, mening – finnes ikke i noe regnskap. Det krever empati og dyp innsikt i menneskelig lidelse for å skjønne hvor sentrale disse kreftene er. Kanskje den som ikke selv har gått gjennom isen, og blitt dratt med av strømmen, som ikke har vært alene i mørket under stålhard is, for så å finne en råk å klatre opp av, ikke har den nødvendige innlevelsen til å bestemme over andres livskriser. Men når regjeringen ikke engang prøver å forstå hvordan de syke har det, hvordan kan de da få dem friske?
Tall eller mennesker?
Regjeringen skjønner ikke dette. De tar styrke og handlekraft for gitt. De antar at disse menneskene er som andre, og selvsagt kan tvinge seg selv på jobb. Men det er forskjell på en forkjølelse og et liv der alt er dekket av aske. I Erikssons analyse finnes det ingen slike skrekkelige dyp, bare trygg overflate, tall og økonomi. Og mennesker som ikke gjør det samfunnsregnskapet krever.
Målet om å øke arbeidsevnen er godt, men prioriteten må være å korrigere meningstapet til dem som er utenfor. Hvis de skal komme seg tilbake i arbeidslivet må de først komme i gang med meningsproduksjon i sine egne liv. Arbeidsgivere jobber hele tiden for å gi ansatte medbestemmelsesrett, frihet, tilbakemeldinger, tilpassede oppgaver og sørger for at de ser resultatene av det de gjør. Disse prinsippene må gjelde dobbelt for mennesker i krise.
LES OGSÅ: Christian Torseths forrige kronikk om temaet, «Forakten for de uføre».
Verdiene bak velferdsstaten
Det regjeringen i stedet kan gjøre er å opprette samtalegrupper der mennesker kan dele erfaringer og skjønne at de ikke trenger å skamme seg, og ikke er alene. De kan instruere NAV om å søke opp de siste flikene av glede hos dem som sliter, og spille på disse. De som er interessert i teater kan kanskje bidra i Kulturskolen, de som liker fotball kan selge kaffe på kamp. Eriksson kan tilby dem å servere på eldresenter, bli besøksvenner i fengsel, eller kafévenner med ensomme innvandrere. Det handler om å unnslippe maktesløsheten i noen timer, og oppleve seg som den sterke for en gangs skyld.
I denne saken kan regjeringen fokusere på enkeltmennesker eller samfunnsøkonomien. Hva de prioriterer høyest sier alt om hvilke verdier de mener samfunnet skal ha.
