Torstein Lerhol lever et hemningsløst liv

AVKLEDD: Torstein liker å sprenge grenser. Nå blir livet hans blottlagt i en ny bok. Assistent Tor-Evert sørger for at Torstein har det han trenger.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Optimisten

BESTUM (NRK): Han skulle ikke bli eldre enn 2 år. I dag er Torstein Lerhol 32 år, sjef for flere hundre og vil bli ordfører.

I leiligheta i tredje etasje i Oslo forbereder Torstein Lerhol seg på dagens ørtende gjøremål. Klokka er bare ti, men han og assistenten har allerede tatt den tre timer lange bilturen fra hjembygda Vang i Valdres, til jobbleiligheta i byen.

Torstein, med sine 20 kilo og ubevegelige kropp, ligger helt stille i rullestolen sin. Til tross for det er tempoet høyt.

– Kan du lage kaffe?, sier Torstein til assistent Tor-Evert Johansen. Som med det meste andre, vet Torstein akkurat hvordan han vil ha kaffen. Mengden måles på grammet, assistenten gjør som han får beskjed om.

Han kan kun bevege en finger, med den fører han rullestolen stødig rundt. På kanten av rullestolen er det en egen holder til å sette kaffekoppen i. Torstein super i seg ved hjelp av et sugerør, Tor-Evert fikk godkjent i dag også.

Men mye tilsa at Torstein aldri skulle bli gammel nok til å like kaffe.

Barndommen

I åssida høyt over Vangsmjøsa i Vang, ligger gården Lerhol. Et gårdstun med mye historie, omringet av vill og vakker Valdresnatur. En gård som skulle bli hjem til en søskenflokk på fire.

Torstein kom til verden tilsynelatende frisk. 54 centimeter og 4010 gram. Men etter hvert begynte foreldrene å merke at han var annerledes enn storebror Knut.

Mor Sigrun Bakken Lerhol og far Jon var på det tidspunktet 27 år gamle. De drev slektsgården. Ved siden av var de i full jobb, bygde hus og hadde ulike verv i bygda.

En maidag kommer de hjem til gården med nyfødte Torstein. Han spiser og sover, men foreldrene reagerer på at han virker slapp. De forstår at noe ikke er som det skal.

Da Torstein var ti måneder gammel fikk han diagnosen spinal muskelatrofi (SMA). Sykdommen svekker muskel- og leddfunksjonen, og fører ofte til pustevansker. Den rammer ulikt, men det viste seg at Torstein hadde fått den verste varianten.

Foreldrene fikk beskjed om at han ikke kom til å bli eldre enn to år.

Torstein Lerhol som barn

SØSKEN: Her er Torstein rundt fire år. Han og storebror Knut er på besøk hos farmor. Torstein kunne sitte frem til han ble 22 år. Da måtte han begynne å ligge, siden han ble så sliten av smertene fra sittinga.

Foto: Privat

Han passerte en milepæl da han fylte to år, men sykdommen utviklet seg videre. En enkel forkjølelse var nok til at de måtte dra på sykehuset.

– Torstein ble en åpen dør-pasient på sykehuset. Han klarte ikke hoste opp slimet selv, så han ble banket i ribbeina for å få opp slimet, minnes Sigrun.

Torstein overlevde gang etter gang. Han viste seg å være en «stayer».

Barndommen var preget av smarte og praktiske løsninger, slik at Torstein fikk delta. I akebakken ble han pakket inn i ullskinn, tjora fast i pulken og sendt utfor.

For Torstein ble det starten på et liv uten hemninger.

Vennene mine har alltid behandlet meg normalt, og foreldrene mine har alltid stilt harde krav og hatt forventninger.

Torstein Lerhol

Jobb

Hjemme i leiligheta i Oslo ringer telefonen stadig, og Torstein begynner å bli rastløs.

– Jeg må rekke et møte halv tolv, sier han.

Liggende i rullestolen gir han beskjed til assistenten om at pleddet og lua må på, og macen og mobilen må med, før han ruller ut døra og bort til heisen. Ute venter den snødekte parkeringsplassen og varebilen med rampe. Torstein kjører inn i bilen, men trenger et ekstra dytt fra Tor-Evert for å komme trygt på plass.

Torstein Lerhol utenfor hjemmet sitt i Oslo.

LIGGER I FORKANT: Torstein er i stadig bevegelse, og pendler mellom hjembygda og leiligheta i Oslo. Han lar sjelden diagnosen komme i veien for en hektisk kalender.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Torstein jobber som avdelingsleder i Stendi, bedriften som tidligere het Aleris. Han har arbeidsgiveransvar for 700 personer. De ansatte jobber som personlige assistenter for andre som trenger hjelp i hverdagen.

Hver uke tilbringer han rundt 24 timer i bil i snitt, og er det travelt kan det bli rundt tjue møter i uka på jobb. I tillegg kommer møter i fylkespolitikken og kommunestyret. På jobben i Asker er det tett mellom kontorene, Torstein svinger innom et par av dem og en kollega spør om han vil være med på lunsj. Det har han ikke tid til.

Torstein mener selv at det at han ligger hele dagen, gjør at han har mer energi til overs enn mange andre.

– Jeg er jo veldig heldig. Som du ser har jeg en veldig horisontal stilling, så jeg hviler jo egentlig mens jeg jobber, forklarer han.

Torstein Lerhol på arbeidsplassen i Stendi

LEDER HORISONTALT: Som avdelingsleder med ansvar 700 personer blir dagene lange. Torstein fleiper selv med at han har en horisontal stilling, men er klar på at det er viktig å kunne betale tilbake til samfunnet. Her svinger han innom kollegene Maria Nordseth (t.v.) og Andrea Svendsen.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Aldri alene

På kontoret sliter Torstein og Tor-Evert med å få macen på det trådløse nettet. Torstein suser inn til naborommet for å få riktig påloggingsinfo. Tor-Evert følger instruksene nøye og får dem på nett.

For at Torstein skal kunne leve det aktive livet han gjør, innebærer det at han får hjelp av assistentene sine absolutt hele tiden. Han er aldri alene, verken dag eller natt. Assistentene er hans armer og bein, og at de har god kjemi er avgjørende for Torstein når han ansetter noen. I dag har han til sammen 10 personer som jobber for seg. De utgjør fire og et halvt årsverk.

– Jeg er kroppen og han er hodet. Min jobb er å være hans hender og føtter. Jeg lager mat, kjører bil, skriver. Jeg gjør alt, sier Tor- Evert. Torstein kommanderer.

Når man sender meldinger med Torstein, er det en assistent som skriver svar. Når man serveres middag hos Torstein, er det en assistent som kokkelerer. Når man spiller brettspill med Torstein, er det en assistent som flytter brikkene. Men Torstein er alltid hjernen. Og stemmen.

Tor-Evert sier at hans jobb er å ikke tenke, bare handle.

For Torstein er dette, som så mye annet, helt uproblematisk. Han har nemlig valgt å fortrenge det faktum at han er funksjonshemmet, som en måte å håndtere livet på.

– I det sekundet jeg glemmer at jeg er funksjonshemmet så er det lettere for meg å se mulighetene enn hindringene, sier Torstein.

Torstein Lerhol på kontoret med sin assistent

SEKRETÆR: Assistent Tor Evert Johansen har varierte arbeidsdager når han jobber for Torstein. Han gjør alt fra å koke kaffe til å sende e-poster.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Jakten på kjærligheten

Torstein jobber lange dager. Stort sett frem til mellom ni og ti på kvelden. Deretter er det pause fra omverdenen, og en eller annen hjernedød serie på nett som gjelder. Når han ikke jobber drar han til fjells eller utenlands, han er på jakt, på fest eller han inviterer til storslåtte middager.

Det eneste Torstein skulle ønske han hadde, er en kjæreste. En bonus i livet, som han kaller det. Han har vært på en date. Det var kleint, men hyggelig. På Tinder-profilen hans står det at han ligger bedre enn de fleste. Det er assistentene som sveiper. Han har matchet med en del, men sier at han deretter er dårlig til å følge opp. Han ser ikke etter en spesiell type dame, eneste kriterium er at hun må være spennende. Også må det være en dame som vil ha Torstein for den han er.

Ligger på Tinder

TINDERPROFIL: Torstein søker kjærligheten. Assistenten sveiper.

Foto: Privat

– Selv om jeg har overdreven selvtillit og er ukuelig optimist, så er jeg også realist. Jeg skjønner jo at oddsen er det oddsen er, men jeg er jo singel og har lyst på dame, så det er fint med en kontaktannonse hos NRK, sier Torstein.

Vennskapet og boka

For ett og et halvt år siden møtte Torstein journalist og forfatter Ola Henmo. Møtet skulle utvikle seg til å bli både ei bok og et vennskap. For Ola var det et nervepirrende øyeblikk å møte Torstein.

– Om ikke jeg var nervøs før jeg møtte han, så ble jeg nervøs da jeg så han for første gang, for framtoningen er såpass spesiell, sier Ola.

Ola forteller at han ble ekstremt selvbevisst og usikker på hvordan han skulle hilse på Torstein. Selv om Torstein har klokkeklart blått blikk og lav, men tydelig stemme, er det den vridde, spinkle kroppen hans folk først legger merke til. Torstein blir ikke usikker av det, folk rundt derimot synes ofte det er vanskelig å forholde seg til.

– Man klapper ikke voksne menn på hodet, så jeg endte opp med å ta han forsiktig i fingeren, mens jeg stivt så han i øynene for å unngå å stirre på kroppen hans, forteller han.

I dag er Ola og Torstein gode venner, og helt trygge på hverandre. Det hender ofte at Ola glemmer at Torstein verken kan kjøre bil eller gå.

Akkurat den glemsomheten setter Torstein stor pris på. For Torstein har satt seg et hårete mål. Kan det la seg gjennomføre – liggende?

Ola Henmo (t.v) i samtale med Torstein Lerhol.

BOK OG VENNSKAP: Ola Henmo (t.v.) har skrevet bok om livet til Torstein Lerhol. De har blitt gode venner gjennom arbeidet.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Ordførerkandidat

Senterpartiet står sterkt i familien Lerhol. Torstein har vært aktiv i partiet siden 2005. Nå ligger han øverst på lista i kommunen. Partiet har alltid stått sterkt i Vang og frem til 2011 hadde kommunen Senterparti-styre i 35 år. Hvis han blir ordfører til høsten er Torstein klar for oppgaven.

– Flåsete sagt så er det kun to ting jeg kommer til å slite med; å slå med klubba og å klippe snorer, sier han.

For Torstein ville det å kunne gi noe tilbake til hjemkommunen, bety mye. Han kjenner på en enorm takknemlighet overfor Vang kommune. For at det alltid har blitt lagt til rette for at han skal kunne delta i samfunnet på lik linje med andre, og fordi han aldri har følt seg annerledes i hjembygda. Han har lyst til å gi sitt bidrag tilbake. Og å bruke erfaringene sine i lokalsamfunnet.

Torstein lar seg sjelden stoppe av diagnosen sin. Det har han aldri gjort.

– Slik jeg ser på meg selv så er jeg hemningsløs, først og fremst fordi jeg glemmer hemningene. Jeg føler meg fri for hemninger og lever slik andre gjør. Jeg drar på fest, er i full jobb, lager mat, er sosial, drar til utlandet. You name it! Jeg lever livet, sier Torstein.