Vil ha flere døde kropper

Er du villig til å gi bort kroppen din så den kan komme til nytte etter at du er død?

Sannsynligvis ikke. Svært få av oss tar det samme valget som Sikkeland.

Du kjente ham mest sannsynlig ikke, eller visste hvem han var. Likevel er hans og andres valg om å donere kroppen, av stor betydning.

Så viktig at noen beskriver slike valg som livsviktige for oss alle.

Ville bety noe etter døden

7. november 2014 døde Torbjørn Sikkeland 91 år gammel på Tofte i Hurum i Buskerud.

Gjennom et langt og innholdsrikt liv var han opptatt av vitenskap og forskning.

Det var blant annet dette engasjementet som gjorde at det skulle gå mer enn tre år før familien kunne ha begravelse.

Kista med den døde 91-åringens kropp ble kjørt i begravelsesbil til Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Slik at et av hans siste ønsker kunne oppfylles, Han ville bety noe ekstra etter sin død.

På disseksjonssalen får medisinstudenter undervisning i anatomi. En opplæring som ikke ville vært den samme eller like verdifull, uten ekte menneskekropper.

Dissekere betyr å skjære. Det er akkurat det som skjer her. Studentene får kutte seg gjennom hudlag, skjære i vev, holde i et hjerte og i minste detalj bli kjent med den ekte menneskekroppen.

Derfor ønsker instituttet at flere tar det samme valget som professoren gjorde.

– Vi er helt avhengig av at folk velger å testamentere kroppen sin til undervisning og forskning. Ingen plastmodeller eller tegninger kan erstatte en ekte menneskekropp, sier professor Mahmood Amiry-Moghaddam.

Han er ansvarlig for testatorordningen ved Anatomisk Institutt i Oslo.

Naturlig å snakke om døden

I familien Sikkeland har det vært naturlig å snakke om døden og hva som skal skje etterpå.

Datteren Inger-Lise, som er bosatt i Telemark, forteller om en engasjert far som var opptatt av at livet på jorda ikke skulle være bortkastet.

Som professor i kjernefysikk ved NTNU i Trondheim hadde han selv mange studenter og visste hvor viktig det var med riktig verktøy og forutsetninger.

– Det var nok en viktig grunn til at han valgte å donere kroppen sin til undervisning og forskning. Han var opptatt av at andre studenter skulle få best mulig veiledning.

Familien har respektert valget faren tok om å gi bort kroppen. Selv om det betydde at de måtte utsette et endelig farvel.

– Jeg har selv valgt å gjøre det samme som han når jeg en gang dør. Det samme har moren min gjort, sier datteren.

Torbjørn Sikkeland hadde fylt ut skjemaet som skulle sikre at ønsket hans om å donere kroppen skulle bli oppfylt.

I tillegg til å bære et donorkort, visste familien om valget hans og var forberedt på at det ikke ville bli noen seremoni før kroppen var frigitt og kremert.

Med døden som jobb

I grønne frakker med blå gummihansker på hendene, står medisinstudentene bøyd over en av stålbenkene inne på disseksjonssalen.

Det er hvite fliser på gulvet, hvite vegger med plakater av menneskekroppen. Et plastskjelett står oppstilt i en krok ved kateteret og tavla. Det minner om et gammeldags klasserom og operasjonssal i ett.

Det lukter rent. En svak lukt, men det er vanskelig å bestemme hva det lukter som. Antagelig væsken den døde kroppsdelen har ligget i.

Alle kroppene oppbevares i spesialvæske i spesialbeholdere som gjør at de ulike delene og organene kan tas fram mange ganger i løpet av tida på Anatomisk institutt.

Et bein som har tilhørt et menneske ligger foran studentene.

Det ligger under et hvitt håndkle som tas vekk mens foreleseren gjennomgår fotens anatomi.

Hit inn kommer kun studenter og ansatte ved Anatomisk Institutt. Av respekt for de døde er det strengt forbudt å ta bilder av kroppsdelene.

– Det er viktig for oss at de som velger dette skal være sikre på at vi behandler kroppen med verdighet, sier professor Mahmood Amiry-Moghaddam.

Derfor får aldri studentene vite hvem kroppen eller kroppsdelene har tilhørt.

Live Fosmark som studerer medisin i fjerde semester, er en av dem som med egne øyne får se og selv kjenne hvordan nerver og muskler er plassert i foten.

– Dette er jo noe helt annet enn å lese og se bilder i anatomiboka. Det ser helt annerledes ut i virkeligheten enn på tegninger. Og det man ser, glemmer man mye senere. Hvis man glemmer i det hele tatt., sier Fosmark

Hun synes tiden her inne er mer verdifull enn samme tid tilbrakt på lesesalen.

– Tenker du på dem som har gitt kroppene sine?

– Ja, jeg får veldig respekt for at noen har donert kroppen sin slik at jeg skal kunne bli lege etter hvert. Du føler litt ekstra press på å gjøre en god jobb. Og man blir veldig takknemlig.

Ingen av studentene rundt stålbenken synes det er ekkelt eller vanskelig å jobbe så tett på døden.

Det blir en naturlig del av studiet.

Til Anatomisk institutt kommer også kirurger for å prøve ut nye operasjonsteknikker og leger som spesialiserer seg eller tar etterutdanning.

Fra forbrytere til donasjoner

I Norge ble disseksjon av menneskelik først foretatt cirka 1750. En lege i Bergen og en i Oslo fikk den gang kongelig tillatelse til å «anatomene bortdøede schlaver» for belæring av kirurger og jordmødre.

Og man skal ikke lenger tilbake enn til 2. verdenskrig der henrettede tyskere fra Akershus festning ble brakt til Anatomisk institutt fordi det var mangel på kropper til undervisningen.

Men i dag er alle donasjoner gaver fra mennesker som vil komme til nytte etter sin død.

Universitetet i Oslo tar imot et sted mellom 20 og 40 kropper i året. I tillegg tar også universitetene i Tromsø, Trondheim og Bergen imot kroppsdonasjoner.

Antallet varierer fra år til år. Tall NRK har hentet inn viser at det totalt tas imot rundt 100 døde hvert år.

Den aller siste vilje

Datteren Inger-Lise Sikkeland sier hun ikke trenger nøyaktig regnskap over hva som har skjedd bak lukkede dører på Anatomisk institutt.

– Jeg har ikke noe behov for å vite i detalj hva som skjedde med ham, men at instituttet har hatt god nytte av hans bidrag synes jeg er viktig og godt å høre.

I løpet av sommeren 2018 skal hun og familien oppfylle farens aller siste ønske.

Mannen som vokste opp på en gård i indre Østfold, levde sine siste år med panoramautsikt til Oslofjorden.

Han var glad i å se utover havet og likte seg godt i båten på en fin dag.

Det var nok derfor han ønsket å bli spredt på de sju hav etter døden, mener datteren. Han ønsket heller ikke at noen skulle ha jobb med å vedlikeholde et gravsted.

Så derfor blir det slik.

Etter tre år i forskningens tjeneste, ble kista kjørt tilbake til krematoriet i Drammen.

Asken etter kremasjonen ble lagt i en urne slik at den kan hentes av familien og spres i sjøen i løpet av sommeren.

Akkurat slik Torbjørn Sikkeland ville ha det helt til slutt.