Solveig Kjus
Foto: Anders Leines / NRK

Stemmene har plaget henne i snart 30 år. Likevel greier Solveig å smile

Den strenge mannen i hodet til Solveig Kjus (44) ville ikke at hun skulle gjennomføre dette intervjuet. Hun gjorde det likevel.

– Han du kaller «Den strenge». Hva synes han egentlig om at du snakker med meg?

– Hehehe. Han … Han er vel ikke veldig positiv. Han synes egentlig dette bare er tåpelig.

Jeg hadde sittet og pratet med Solveig Kjus i nesten to timer da det gikk opp for meg hvor mye det kostet for henne å sitte der. At dette kanskje ikke hadde vært så lurt.

44-åringen hadde virket så uanstrengt og åpen og komfortabel, der vi satt i hagemøblene på terrassen hennes i Spikkestad med lydopptaker og kaffe. Vi hadde ledd masse, hun hadde servert is og brownies, det var sol og hun hadde kattunge og vi hørte på P1. Solveig elsker P1.

Men nå fikk jeg litt hjertet i halsen.

– Hvordan visste du egentlig at det kom til å gå bra at jeg kom hit i dag?

– Hehe … Jeg har en veldig evne til å gjennomføre ting jeg absolutt må … og så ramler jeg sammen etterpå.

– Er du … er du redd for at du kommer til å ramle sammen nå, etter jeg har dratt?

Det ble stille et par sekunder. Man kunne høre naboens gressklipper noen hager bortenfor. Hun så meg rett i øynene og smilte vemodig.

– Ja. Jeg er egentlig det. Men jeg håper ikke det. For jeg har så mye jeg skal gjøre denne uka.

– Shit.

– Ja, shit, det kan du si, sa Solveig og lo hjertelig.

Hun hadde rett, det skulle ikke gå spesielt bra.

Dagen etter sendte Solveig meg en SMS: Hun var innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling på Blakstad sykehus. For slik er hverdagens skjøre balanse når man lever med paranoid schizofreni.

Solveig Kjus

Etter intervjuet med NRK ble Solveig innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling.

Foto: Mads Nyborg Støstad / NRK

Den strenge og den vesle jenta

Solveig Kjus har to personer i hodet sitt.

De dukket opp første gang da hun var 15: Plutselig en dag hørte hun krangling der oppe. «Oj!», tenkte hun, «holder jeg på å bli gal?».

Solveig Kjus

En ung Solveig Kjus, i perioden like etter hun hørte stemmene for første gang.

Foto: Privat

I begynnelsen var det ikke helt tydelig hvem stemmene tilhørte, men etter hvert har det utkrystallisert seg to personer. Hun har gitt dem navn:

Den vesle jenta, som trenger omsorg og kjærlighet, som synes synd på henne.

Og Den strenge, en voksen mann som stiller krav til henne.

Solveig har doktorgrad i romfysikk. Hun mener presset fra Den strenge er grunnen til at hun greide å gjennomføre studiene, for han driver henne til å være produktiv og flink.

På et tidspunkt hadde hun både mann, småbruk og fast jobb – hun arbeidet med å utvikle sonarsystemer for ubåt – og hele tiden var det han som drev henne til å holde glansbildet oppe, følte hun.

Solveig Kjus

Solveig Kjus disputerer for å bli doktor i romfysikk.

Foto: Privat

Men Den strenge kan også være destruktiv. Én gang gikk Solveig ut i Kjekstadmarka i Buskerud, hånd i hånd med Den vesle jenta.

Han gikk bak med gevær og sa hun skulle dø.

Solveig kan både se og høre de to personene. Riktignok ikke med øynene og ørene, men som en slags indre film.

– For meg er de like virkelige som du er nå. De er her i rommet. Jeg kan for eksempel se for meg at hun leker på gulvet og strekker armene opp og vil bli løftet opp. Men jeg vet at du ikke ser dem, at de ikke er kjøtt og blod, sier hun.

– Men … hvordan vet du at jeg ikke ser dem?

– For jeg ser dem ikke med øynene. Det er tanker. Men det er tanker jeg ikke styrer, jeg er helt uten innvirkning på hva som skjer. Jeg kan ikke slippe unna.

– Hva skjer hvis du ikke gjør som de sier?

– Jeg kan ikke bare avfeie dem. Som den gangen jeg gikk ut i skogen, da endte jeg med å kle meg naken og legge meg i snøen. Jeg ble reddet av helikopter.

– Jeg er ikke farlig

Det er litt over ti år siden episoden i skogen. Og når jeg møter Solveig Kjus i den sommergrønne hagen hennes, i starten av juli i år, framstår hun som en ganske annen person.

– Jeg er ikke farlig, sier hun mens hun serverer jordbær og is.

Det hadde ærlig talt aldri slått meg at hun kunne være farlig, men gjennom mediene kan man faktisk få det inntrykket av pasienter med psykoselidelser.

Rundt 10.000 mennesker i Norge er under behandling for schizofreni til enhver tid, ifølge Norsk helseinformatikk. I tillegg kommer personer som lider av andre psykoselidelser. De 10.000 har hver sin historie, hver og én er en skjebne, men når vi hører om psykoser, er det som regel gjennom dramatiske filmer og korte avisnotiser, med lite plass til menneskene det faktisk gjelder.

Som Solveig beskriver det selv:

– Det eneste man hører om psykose, er liksom «Drepte i psykose». Men det er bare et fåtall som blir så redde at de kan skade andre. Jeg vil at folk skal skjønne hvordan det virkelig er.

Det er derfor hun tidligere i år bestemte seg for å stille opp i TV-serien Helene sjekker inn. Programmet skildrer livet på forskjellige institusjoner, og sendes på NRK i høst.

Det var også derfor hun sa ja, etter flere meldinger og telefonsamtaler, til å stille opp i denne artikkelen. Selv om hun skjønte allerede da at det var en risiko å møte meg.

– Jeg er veldig redd for at folk ikke skal tørre å ha noe med meg å gjøre. Men jeg har aldri vært farlig for noen andre enn meg selv, sier hun.

– Har du opplevd at folk har blitt redde for deg?

– Nei, heldigvis ikke. For jeg framstår vel ikke akkurat som skummel, sier hun og bryter ut i en trillende latter.

Hun forteller om alt hun gjør i hverdagen: Hun er leder i Mental helse Røyken og Hurum, hun holder foredrag om sykdommen. Hun har ansvar for noe som heter Møteplassen, et treffsted for alle som er interessert i å møtes på kveldstid.

Hun har ikke vært i jobb på ti år, men i sommer tok hun de første stegene for å komme ut i arbeidslivet igjen. Nylig bidro hun i arbeidet med en doktorgrad om psykisk helse, og kanskje viktigst av alt for henne, hun har eget kontor på Blindern, hvor hun hjelper den gamle veilederen sin i romfysikk med et forskningsprosjekt om satelittdata.

Solveig Kjus

Solveig Kjus samarbeider med forskere på dette kontoret på Blindern.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Solveig har syv tantebarn, og hun lager julegaver til over 40 personer hvert år. Hun trener med Frisklivssentralen ute i skogen, hun driver med turorientering. Det er hun som kjører bilen når hun drar til Sørlandet med moren sin.

I det hele tatt: Hun forsøker å leve et så normalt liv som mulig.

Det slår meg hvor imponerende det er, alt tatt i betraktning. For realiteten er dessverre at Solveig Kjus ikke har blitt frisk, selv om det har gått snart 30 år siden stemmene dukket opp.

– De aller fleste vil nok ikke se det på meg, men … du kan kanskje se at jeg har noen merker på hånda? sier hun der hun sitter i solveggen.

Jeg lener meg nærmere. Det står «NEI» flere steder på hånda hennes.

– Er det tusj?

– Tusj, nei! sier Solveig og ler klukkende.

Hun viser fram den andre hånda. Det står «NEI» der også.

Solveig Kjus

Arrene med ordet «NEI» er påminnelser om at hun egentlig ikke vil skade seg selv, selv om mannen i hodet sier noe annet.

Foto: Mads Nyborg Støstad / NRK

Det tar noen sekunder før jeg forstår. Det er arr, bare noen uker gamle. Laget med tannpirker.

– Ikke tusj, nei, gjentar hun alvorlig.

Kattungen går rundt på terrasseplankene. Det hun sier blir hengende i lufta i noen sekunder før jeg greier å stille neste spørsmål.

– Hvorfor «NEI»?

– Det er … Det er jo for at jeg ikke skal henge meg, da. Eller skade meg på andre måter.

– Det er så ille, ja.

– Ja. Det er en påminnelse til meg selv om at jeg egentlig ikke vil, og i tillegg er det en måte å gi Den strenge litt av viljen sin, på en måte. Nesten som et kompromiss.

Ut i Oslofjorden

Når Solveig Kjus snakker om disse episodene, får jeg inntrykk av at hun på en måte observerer dem utenfra. Den 44 år gamle romfysikeren har et teoretisk, nesten klinisk forhold til sykdommen, hun kan for eksempel diskutere hvordan medisinene hun tar demper nerveimpulsene i hjernen, så inntrykket av personene blir svakere.

Det føles dessuten som om hun presenterer sykdommen som noe avklart, noe fra fortiden.

Kanskje er det derfor jeg på dette tidspunktet ikke skjønner hvor stor påkjenning det er for henne å snakke med meg. Derfor, og fordi hun smiler og ler så mye.

Men tross galgenhumor og Pepsi Max og kattunge kommer vi ikke utenom at hun fortsatt er syk. Når jeg møter henne, er det bare noen måneder siden Solveig vasset ut fra stranda på Blakstad, ut i Oslofjorden, midt på vinteren. Ikke bare én, men to ganger.

Den ene gangen ble hun reddet av personalet da hun hadde fått vann opp til livet. Den andre gangen ble hun stoppet av en tilfeldig jogger, men først etter hun hadde gått gjennom den tynne isen.

– Jeg gikk sakte, jeg stod lenge på hvert skritt, forteller hun.

– Er det en slags diskusjon mellom deg og ham da?

– Diskusjon og diskusjon. Mer som en kommando.

– Når du står så lenge på hvert skritt, betyr det kanskje at du prøver å holde igjen?

– Ja, det betyr jo det. Jeg vil jo ikke dø, ikke sant! Jeg går og håper at noen skal redde meg.

Dette er noe av det jeg synes er vanskeligst å forstå av alt Solveig forteller. Selv opplever hun episodene i Oslofjorden som en dragkamp mellom seg selv og en streng mann. Samtidig er vel stemmene en del av henne, er de ikke?

Det er slik de fleste psykologer oppfatter schizofreni i dag, de mener stemmene er fragmenter av pasientens personlighet.

– Behandlerne mine har alltid sagt at det på en måte er noe jeg har splitta ut. At jeg ikke klarte å håndtere følelsene mine i en tidlig fase, og så har jeg satt ut de følelsene til spesifikke personer.

– Er du enig i det?

– Jeg synes det er veldig rart. For jeg opplever dem som personer, ikke som en del av meg. Og da tenker jeg, jeg ønsker jo ikke å dø!

– Hva sier behandlerne da?

– At det kanskje er en del av meg, det dødsønsket.

– Det må være vanskelig å forholde seg til.

– Ja. Mm. Det er det.

Det ligger en litt skummel erkjennelse bak slike episoder: at Solveig både vil og ikke vil gå ut i den fjorden, på samme tid.

Samtidig, de fleste av oss har jo små debatter med oss selv. Skal jeg spise den sjokoladen, eller skal jeg ikke? Skal jeg tørre å søke på den jobben, eller la være? Skal jeg gå ut døra i dag? Vi veier for og imot, nesten med våre egne små stemmer. Opplevelsen er bare sterkere, mye sterkere, for Solveig.

Mens hun forteller om disse episodene, ler 44-åringen stadig sjeldnere.

– Si fra hvis du begynner å bli sliten, sier jeg.

– Det går bra, sier hun.

Å lage seg en skjør hverdag

Jeg sitter igjen med ett stort spørsmål: Når stemmene i hodet har ødelagt for deg i snart 30 år – og de ikke gir tegn til å forsvinne – hvordan greier du å skape deg et liv som føles okei?

For Solveig var i hvert fall ikke løsningen å holde sykdommen skjult. Første gang hun opplevde stemmene, fortalte hun det til en lærer. Men da hun møtte det overraskede blikket hans, skjønte hun at dette ikke er sånt man snakker om. Så hun holdt kjeft og lot som ingenting, i over ti år, mens hun tok doktorgrad og fikk jobb og kjøpte småbruk med mannen sin.

Solveig Kjus

Solveig Kjus i perioden hvor hun arbeidet med doktorgraden sin, da alt tilsynelatende var på stell.

Det var utmattende, og til slutt måtte nesten glansbildet sprekke. Hun ble ordentlig dårlig i starten av 30-åra, og hun mistet etter hvert både jobben og mannen, han gikk fra henne. Likevel var det en stor lettelse å bli innlagt og å få diagnose, for endelig fikk hun hjelp.

Siden den gang har Solveig gått i terapi og fått medisiner, og over tid har hun lært seg teknikker for å overleve med sykdommen. Som lappene hun har på veggen.

Da Helene sjekker inn var på besøk på rommet hennes på Blakstad sykehus, fikk de se dem: 21 A4-ark på veggen, alle sammen med påskriften «NEI».

Solveig Kjus

Lappene på veggene er en av teknikkene Solveig bruker for å overleve med sykdommen.

Foto: Anders Leines / NRK

– Funker de lappene?

– Jaaa … jeg er jo ikke dau, er jeg vel? sier Solveig, og vi ler, begge to.

Hun mener de arkene har reddet henne fra døden. Men når man har vært syk i tre tiår, holder det ikke å bare overleve, eller å bare prøve å bli frisk – det handler også om å skape seg en levelig hverdag.

Bare se for deg de praktiske utfordringene:

– Det er egentlig veldig destabiliserende for meg å ha kattunge, sier hun for eksempel.

– Å ha kattunge?

– Ja, for jeg blir dårligere av å ha ansvar. Det er egentlig ikke greit. Men det er så innmari fint å ha noen hjemme som kan gi litt kos og sånn.

Solveig Kjus

Etter flere år med terapi har Solveig lært seg at hun må tørre å innrømme at hun er syk – og å tørre å ha det bra.

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Hun har riktignok blitt mye bedre, det presiserer hun flere ganger.

– For bare noen år siden hadde det vært utenkelig å sitte å snakke med deg. Helt utenkelig, sier hun.

Gjennom mange år med terapi har hun nemlig lært hva som er aller viktigst: rett og slett å tørre å innrømme at hun er syk – og å tørre å ha det bra.

Den strenge sier hele tiden at jeg må skjerpe meg, at det ikke feiler meg noe. Men nå ser jeg at det viktigste er at jeg har det bra. Det er lov å unne seg å kjøpe en bukett blomster eller å gå på kafé hvis jeg har lyst til det, liksom. Og jeg kan be om hjelp hvis jeg trenger det.

Problemet er bare at sykdommen gjør at hun blir veldig lett sliten, og når hun blir sliten, får hun mindre motstandsdyktighet mot stemmene. Derfor kan relativt små utfordringer i hverdagen utløse psykoser og innleggelser. Det gjør det vanskelig å planlegge dagene.

Likevel kan hun ikke sitte og gjøre ingenting i år etter år heller, spesielt med tanke på at hun føler et dypt ansvar for å bidra til samfunnet, så mye hjelp og støtte som hun selv har fått.

Det er derfor hun jobber på Blindern, derfor hun deltar i forskningsprosjekter og holder foredrag.

Og kanskje også derfor hun valgte å møte meg, selv om hun visste det kunne gå galt.

Etter intervjuet

Da jeg omsider skjønte hvor lett Solveig blir sliten, avsluttet vi intervjuet, og jeg dro hjem. Men vi hadde snakket lenge, og om krevende ting.

Jeg fikk ikke vite det før morgenen etter, men den kvelden hadde hun fått hun beskjed av Den strenge om å skade seg.

Hun ringte Kirkens SOS, og deretter 113, som sendte ambulanse. Hele den helga var hun livredd for at personalet på psykiatrisk avdeling var ute etter henne.

Jeg svarte på SMSen hennes, spurte om det gikk greit etter forholdene. Er det riktig å si «god bedring?», lurte jeg. Ja, det er riktig, svarte hun.

Sjelden har noe jeg har opplevd som journalist gnagd så mye på meg som det som skjedde den dagen.

Hvorfor hadde jeg ikke skjønt tidligere at dette kunne være en for stor påkjenning? Var dette rett og slett et overtramp? Burde jeg droppe hele saken? Jeg hadde mange spørsmål, men få gode svar.

Torsdagen uka etter, seks dager senere, var Solveig frisk nok til å ta en rask prat på telefon. Hun var fortsatt på Blakstad, og måtte ta med seg mobilen inn på rommet sitt før vi kunne snakke. Denne gangen hadde det vært litt heftigere enn vanlig, fortalte hun.

– Men jeg er nesten helt bra igjen nå. Jeg skal hjem i morgen.

– Tror du at det var intervjuet med meg som utløste det?

– Ja, jeg tror det. Det ble rett og slett for mye. Men du må ikke ha dårlig samvittighet, du må ikke føle at du påførte meg det, for min form svinger utrolig mye. Jeg pleier å si jeg balanserer på en line, og at det skal veldig lite til for å tippe meg over. Det er vanlig for meg.

– Så du var klar over at dette kunne skje da du sa ja til å bli intervjuet?

– Ja, jeg var det. Jeg synes det er så viktig med åpenhet om dette, å vise at man ikke er farlig selv om man har en psykoselidelse. Det er en prioritering fra min side.

Jeg har fortsatt dårlig samvittighet, på sett og vis. Men jeg tror hun har rett: Det var ikke mitt valg å ta. Som hun sier, «Jeg er jo myndig!». Vi journalister skal i noen tilfeller beskytte folk fra seg selv, men dette var et valg hun hadde tatt helt bevisst, og hun hadde uten tvil vært ved sine fulle fem da hun tok beslutningen.

Hverdagen til Solveig består av innleggelser, slik er det bare. Hun har fast avtale om hvilken avdeling hun skal inn på Blakstad, og hun er innom både der og på Sikta distriktpsykiatriske avdeling flere ganger i måneden. Hun ringer 113 på egen hånd når hun merker at hun blir dårlig.

Og tross alt dette er hun klinkende klar:

– Jeg har en bedre livskvalitet i dag enn da jeg drev med doktorgraden min. Bedre enn da jeg var i full jobb og hadde mann og utsikter til barn og alt.

– Du mener faktisk det?

– Det kan virke paradoksalt for mange, for det virker som jeg hadde alt. Men nå står jeg ikke alene. Det er en lettelse i å vite at jeg … at ja … at noen bryr seg.

– Det virker som du ler mye.

– Ja, det gjør jeg, hehehe. Det tror jeg er viktig. For man kan ikke bare gråte hele tiden, kan man vel?

Solveig Kjus

I over 30 år har stemmene i hodet plaget henne. Likevel greier Solveig å smile.

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Se den nye sesongen av Helene sjekker inn