– Har pappa gjemt seg?

Det er blitt sent på kvelden i havnebyen Klaipeda i Litauen. I utkanten av byen, i det som har blitt et av de mest attraktive områdene, har fire moderne høyblokker reist seg de siste årene.

Inne i en av leilighetene løper fireåringen Artiom rundt i bare T-skjorte og strømpebukse. Han vil ikke legge seg ennå.

Det er flere lekebiler han bare må kjøre litt mer med før han kan parkere.

Storebror Maxim skulle så gjerne hatt litt hjelp med engelskleksene. Men akkurat nå er det lille Artiom som spiller hovedrollen.

Og heller ikke denne kvelden er pappa hjemme for å bidra.

– Innimellom spør Artiom om pappa har gjemt seg, forteller mamma Margarita Pavlovic (39).

Hvorfor velger litaueren vekk familien flere måneder hver eneste vinter?

Innafor Andenes ligger Senja. Andre veien er nærmeste landkjenning Grønland. Ytterst på spissen viser fyret veien for sjøfarende. Men denne kvelden har de fleste allerede lagt til kai for lenge siden.

Båtene ligger tett i havna. Kun et par godt kledde turister med kamera rundt halsen tusler rundt i de stille gatene, med blikket rettet oppover mot den mørke himmelen.

Andrej har ikke sønnens engelsklekser i tankene. Han er i sin egen verden og har blikket rettet mot havet, der den siste sjarken siger inn mot land.

– Når man tror det er kveld, kommer det alltid en båt til, ler han.

Andrej er arbeidsleder på fiskebruket Jangaard Export, som produserer saltfisk til Afrika.

– Jeg liker dette arbeidet. Når man har fysisk arbeid så får man hvile hodet, sier han.

Andrej har vært på Andenes siden slutten desember. Han skal ikke hjem igjen før april er over. Slik har det vært i syv år.

Byen tømmes

Tobarnsfaren er en del av en stadig økende statistikk. I 2003 var andelen utenlandsk arbeidskraft i norsk fiskeindustri bare 12 prosent. Nå er den over 50 prosent, viser en rapport fra Nofima og dataanalyseselskapet Capia.

På mange fiskemottak langs norskekysten er det nå knapt noen som snakker norsk.

– Utviklingen går og i retning av at stadig flere nøkkelstillinger blir besatt av utenlandske arbeidstakere, forteller Nofima-forsker Edgar Henriksen.

Undersøkelser fra de siste ti årene viser også at opp mot halvparten av de utenlandske arbeiderne slår seg ned i landet de flytter til for å jobbe. Spesielt gjelder det arbeidstakere fra nye EU-land.

Arbeidsflukten har også hjembyen til Margarita og Andrej, Klaipeda, fått merke.

I sjette etasje i en av byens moderne kontorbygninger sitter en ranværing og snakker i telefonen. Det har dukket opp et problem han må få ordna opp i.

– Det hender at noen arbeidere ikke passer helt inn i det harde arbeidet på et fiskebruk, erkjenner Ole Martin Johansen.

For ti år siden begynte ranværingen tilfeldigvis med å formidle litauisk arbeidskraft til noen han kjente i fiskeindustrien.

Siden da har Johansen drevet sitt eget bemanningsbyrå fra et av Klaipedas høye kontorbygg.

– Akkurat nå har jeg 150 litauere i arbeid på flere fiskebruk i Nordland og Troms. Vi har stor pågang fra folk som gjerne vil til Norge, og mange tar kontakt fordi de kjenner noen som allerede har en jobb i Norge. Men behovet er så stort at vi må annonsere i tillegg, forteller Johansen.

At nordmenn ikke vil ha disse jobbene mener han kan forklares med at det ofte er sesongarbeid.

– Og når det ikke finnes annet arbeid resten av året på de små plassene der fiskebrukene ofte ligger, så takker nordmenn nei.

Ifølge Johansen tar mange litauere ferie eller permisjon i noen måneder, for å reise til Norge og tjener ei ekstra årslønn på kort tid.

– Og selv om det innimellom er folk som ikke takler arbeidet på fiskebruk og må sendes hjem etter kort tid, har jeg folk som kommer tilbake år etter år. I all hovedsak er det solid arbeidskraft, forteller han.

Ute etter eventyr

Det var Ole Martin Johansen som sendte Andrej til Andenes for første gang, for syv år siden. Den gangen hadde Andrej behov for en avveksling fra en hektisk hverdag. I tillegg fristet lovnaden om en lønn som er langt over gjennomsnittet i Litauen.

For tobarnsfaren blir de fire månedene i Andenes nesten som en ferie.

– Jobben hjelper meg med å finne nye elementer i livet. Og jeg er sikker på at når man får gjøre det man har lyst til, så er det den beste måten å bli lykkelig på. Da tror jeg også familien er lykkelig.

Når han er på Andenes, deler Andrej et hus med ni andre litauere. Den ærverdige gamle boligen i fiskeværet er nyoppussa og arbeiderne har alt de trenger.

Bortsett fra familien.

– Når jeg snakker med familien min hjemme i Litauen på Skype, kan det være vanskelig. Av og til tenker jeg at jeg har lyst å dra hjem i morgen, sier han.

– Alt det jeg gjør, gjør jeg for at familien min skal ha det best mulig. Og jeg håper at også barna skjønner det, selv om det er vanskelig når de forteller at de savner meg.

– Men jeg tenker at selv om man er gift må man ikke være helt bundet til hverandre. Det må jo bli kjedelig å være sammen hele tiden. Hva skal man da snakke om? spør Andrej og ler.

Kanskje er han arvelig belasta. Han vokste opp med en far som også var borte på arbeid.

– Han var sjømann og var borte i enda lengre perioder. Jeg er helt sikker på at jeg er mye mer sammen med mine barn enn min far var sammen med meg. For når jeg er hjemme er vi mye sammen, selv om de ofte er opptatt med sitt.

Spørsmålet er om familien i Litauen deler Andrejs syn på vintermånedene fra hverandre?

– Da Andrej fikk jobb i Norge vurderte vi om vi skulle flytte alle sammen. Men jeg er altfor sosial til at jeg kunne bo på en liten plass i Nord-Norge, forteller Margarita og ler.

Det sosiale nettverket har blitt viktig for den universitetsansatte tobarnsmora. Mange av vennene hennes lever på akkurat samme vis som hun. Alene, med ansvaret for familien gjennom fire vintermåneder.

– Det kan bli litt mye innimellom å ha ansvaret hjemme alene, og jeg er glad svigermor bor i nærheten.

– Dessuten er det mange kvinner i samme situasjon som meg, så det er alltid noen å prate med. Men jeg har valgt å se på det som en periode i livet. Samtidig har vi våre rutiner med skole, barnehage og aktiviteter på fritiden, sier hun.

– Når Andrej reiser til Norge, bidrar det til å trygge framtida til familien. Det gjør at vi kan ha sparepenger til å gjøre andre spennende ting.

– Er det noe spesielt ungene ser fram til når pappa kommer?

– Det må være å dra på sykkeltur! Men som sagt, vi liker å bare være sammen og gjerne reise.

– Men det er ingen tvil om at det blir som en feiring når Andrej kommer hjem. Da har vi gaver og lager gjerne mat som vi vet han liker godt, sier hun.

Men å forvente at familien skal være samlet hele året er utenkelig for tobarnsmora:

– Vi ønsker begge at den andre skal få gjøre det som frister. Å gjøre det man har lyst til er ikke å ofre noe, men å gjøre noe som er viktig for oss begge. Da utvikler man seg og man lærer nye ting, sier hun, sier Margarita.

Klokka er nesten ti på kvelden når den siste fisken er sløyd og tatt vare på. Nordlyset blafrer ikke like hissig lenger.

Andrej kjører hjem til huset og datamaskinen. En gang til våren skal han hjem til Margarita og barna i Klaipeda.

Han gleder seg og vet at de venter på han.

Men han vet også hva som skjer når julefeiringa er over. Når januar nærmer seg på nytt og torsken kommer inn mot kysten i nord.

Han vet også at Margarita aldri vil nekte han å dra. At barna kommer til å savne han. At han kommer til å bli sentimental når han snakker med de på Skype.

Og han vet han kommer til å tjene gode penger.

– Jeg kommer tilbake til Norge. Så lenge det er behov for meg, så kommer jeg igjen.