Dina i retten

«Jeg har ikke fått den hjelpa jeg trenger. Nå er det på tide at folk ser alvoret i det, før det går galt», skriver Dina.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Dinas rop om hjelp

Politiet mener 20 år gamle Dina er den farligste kvinnen i politidistriktet. Selv ber hun om hjelp før det går helt galt.

Dina holder øyekontakt med mamma og smiler varmt.

De har ikke sett hverandre på flere måneder og er spente på hva som nå kommer til å skje. Innenfor de gule veggene i rettssal åtte skal Dinas skjebne avgjøres.

De nye rosa skoene moren nettopp har kjøpt til henne står som klistret ned i gulvet bak tiltalebenken.

Det lange lyse håret hennes rører beltet hun har rundt livet, et belte som er lenket med hånd- og fotjern. Tre politimenn passer på henne. Dette er ikke første gang hun befinner seg i en rettssal. Det er femte gang. Og tiltalene har blitt langt mer alvorlige.

Nå sitter hun der, tiltalt for å ha tent på et tilfeldig, fremmed hus. Med beboerne hjemme. Og for å ha drapstruet en rekke domstoler, advokater, politimenn. Personer hun mener har satt henne i den situasjonen hun er i.

Dina forstår ikke hvorfor det skjer. Hun vil bare ha hjelp.

– Alt hun gjør er et rop om det. Det har hun prøvd på i flere år, sier moren.

En entertainer

20-åringen som NRK kaller Dina, heter egentlig ikke det, men hun har valgt det for anledningen selv. Hun blir anonymisert fordi de rundt henne holder i håpet om at hun skal få en behandling som gjør det mulig for henne å bo i et lokalsamfunn med åpne dører, venner og familien rundt seg.

Men per nå er ikke det mulig. For Dina har to sider. På den ene siden er hun glad, positiv, humoristisk og liker å være aktiv. Hun er flink til å klatre, og elsker å svømme.

I egne bursdager og andres konfirmasjoner er hun rask med å tilby seg å synge for gjestene. Eller lese lange taler, som hun har skrevet helt selv.

Dinas bamse og hjerte

Bamsen med ordene «Glad i deg» minner om datterens egne brev. Familien er nær og tett, og viser mye omsorg for hverandre.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Hun elsker å leke med dukker og har en barnlig måte å snakke på. Da hun var åtte år, fikk hun diagnosen lettere psykisk utviklingshemming. I senere utredninger kom det fram at hun som voksen ville være mellom syv og ni år mentalt, men fysisk like sterk som dem på samme alder som henne. Hun vil i liten grad forstå konsekvensene av det hun gjør.

Da Dina ble ti år, ble skolehverdagen vanskelig for henne. Hun begynte å føle på at hun hang etter klassevennene, og klarte ikke å følge med på skolen. Daglig følte hun seg mobbet. Psykologer skrev at hun har hatt et utilstrekkelig tilrettelagt tilbud på skolen og på fritiden.

Dina slet med å holde på vennene sine. Hun følte seg uthengt og begynte å vise et ekstremt sinne. Hun forsvarte seg ved å true andre barn med å drepe dem, og forsøkte å drukne en klassekamerat i svømmetimen.

Politiet kom for første gang inn i bildet to år senere. Dina lekesloss med lillebroren og kompisen hans på vei hjem fra skolen. Politiet kjørte tilfeldigvis forbi og stoppet opp. Dina ble sint fordi politiet ikke trodde på at det var lek.

Det ble starten på at hun daglig stakk av fra skolen og inn på lensmannskontoret på andre siden av gaten.

Hun ønsket å snakke med politiet om noe, men hun fant ikke ordene.

Jeg stakk til politiet for å gjøre meg trygg, men det var vanskelig å si at jeg ville ha hjelp. Jeg har aldri sagt det, for det har vært vanskelig å fortelle det. Jeg er mye alene for ingen vil være med meg.

Dina i et brev

En kasteball

Så eskalerte Dinas oppførsel. Hun knuste vinduer, skrapte opp biler og truet andre. Men ingen visste hva de skulle gjøre.

Den 29. februar 2012 gikk hun inn på lensmannskontoret og låste døren bak seg. I politiloggen står det at den da 14 år gamle jenta fremsto som syk. Politiet varslet lege, barnevernet og distriktspsykiatrisk senter, men noterte at ingen ville ta ansvar.

Etter to timer kom til slutt vakthavende lege til lensmannskontoret. Han ble så bekymret for jenta at han sendte henne til Ungdomspsykiatrisk seksjon i Tromsø (UPS), en akuttpost for ungdom.

Her starter det som skal bli det de rundt henne senere beskriver som en kasteball i systemet.

UPS vurderte at Dina ikke hørte hjemme der, men mente systemet rundt henne ikke fungerte. De pekte mot kommunen, som ikke hadde en individuell plan for henne.

Og de skrev allerede da at flere akutte innleggelser ville forverre Dinas atferd, og var ikke ønskelig. Med andre ord: de ønsket ikke at hun kom tilbake.

Likevel skjedde det.

For syk og for frisk

Hun ble sendt inn av lokal lege og skrevet ut av UPS. For syk for kommunen, for frisk for psykiatrien.

Foreldrene var oppgitt og beskrev situasjonen som uholdbar. De følte de ikke fikk hjelp. De var redd datteren skulle skade både seg selv og andre.

Kommunelegen sendte Dina gjentatte ganger 30 mil inn til Tromsø. For han var oppriktig bekymret for at hun var psykotisk. I tre timer satt 14-åringen i politibilen, stripset ved føttene og med håndjern rundt hendene.

Foreldrene krevde en skikkelig utredning av henne, slik også helseapparat og politi har pekt på. Er hun psykisk syk? Er hun psykotisk? Har hun rett diagnose?

Psykiaterne la på teksten «med betydelige atferdsproblemer» bak diagnosen lettere psykisk utviklingshemming. Senere også «som krever oppmerksomhet». Men diagnosen besto. Hun var nær skalaen på ADHD, men dette ble ikke fulgt videre.

Foreldrene til Dina

Foreldrene er ressurssterke, men med manglende hjelp klarte de ikke å håndtere datteren alene. De måtte ta det vanskelige valget om å be om hjelp. Lite visste de hva som ventet.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Foreldrene innså at de ikke kunne ha helhetsansvaret for datteren sin. Dina ble flyttet midlertidig til en barnevernsinstitusjon i Mo i Rana mens hjemkommunen Nordreisa tilrettela rundt henne.

Hun var innom fem ulike institusjoner i hele Nord-Norge før kommunen underskrev avtale med den private omsorgsbedriften Aleris. Hun flyttet inn i en omsorgsbolig i kommunen, der det var tenkt at to personer skulle passe på henne 24 timer i døgnet. Det ble raskt oppjustert til tre.

For Dina er kjapp til å løpe.

Jeg har det ikke bra. Alt er min feil. Jeg kan ikke si til noen at jeg trenger hjelp. Jeg synes det er synd at jeg er sånn, det blir svart når jeg blir sint

Dina i et brev

Lagt i reimer

Gang på gang stikker hun av fra sitt nye hjem. I løpet av det første året i det nye hjemmet sitt truer hun personalet, skader seg selv, forsøker å ta sitt eget liv i en iskald elv, hopper ned tre etasjer fra soveromsvinduet, truer naboer, oppsøker politimenn og deres familier, drapstruer og knuser vinduer.

Personalet brukte skadeavvergende tiltak, altså tvang og makt, minst 57 ganger på henne det første året. Da ble hun lagt i bakken, eller holdt fast, i perioder fra tre minutter til fire timer.

Under en akuttinnleggelse etter hærverk og selvmordstanker ble hun lagt i reimeseng. Men det er 16 års aldersgrense på mekaniske tvangsmidler, og Dina var bare et barn. Det tok to minutter før legene oppdaget at det de gjorde var ulovlig.

Den 20. november 2013 ble hun for første gang dømt for vold og skadeverk. Straffen ble 24 dagers betinget fengsel – som skulle sones hjemme.

I boligen hun til stadighet forsøkte å rømme fra.

Retten bemerket at hun hadde særlig behov for tett oppfølging og at gjentagelsesfaren var stor.

Fem dager senere skal de få rett om gjentagelsesfaren. Forferdelig rett.

Med øks i hendene

25. november 2013:

Dina har stukket av, igjen.

Den kvinnelige ansatte fra Aleris løper for livet gjennom sentrum, med en redsel de rundt henne aldri har sett før.

Bak henne løper Dina, med en øks i hver hånd. Kvinnen er sikker på at hun skal bli drept.

Inne på kjøpesenteret der Dina fant øksene har de kjørt ned gitteret og er sjokkerte vitner til det som utspiller seg.

Dina holder øksene over hodet og roper at hun skal drepe kvinnen fra Aleris. Det er få meter mellom dem når kvinnen hopper inn i en bil og kommer seg unna.

Politiet kommer med skjold og bevæpner seg med pepperspray, batong og pistol. Dina roper at hun skal kutte politimennene om de kommer nær henne.

Politiet anser det som en reell fare for å måtte skyte ei 16 år gammel jente. Men Dina legger fra seg øksene idet de truer med pepperspray. Politiet pågriper henne, og sender henne til UPS i Tromsø. Igjen.

test5

I rettssaken etterpå beskrev en av politibetjentene Dina som en tikkende bombe som er i stand til å gjøre det meste, og mener det bare var flaks at ikke liv gikk tapt denne formiddagen. En av de andre politibetjentene sa at hun er den farligste personen i politidistriktet.

Alle episodene med politiet, jeg klarer aldri å glemme dem. Hvordan i helvete skal jeg klare å styre meg selv når jeg ikke får hjelp i denne verden? Hvorfor har jeg gjort disse tingene? Alt er min feil.

Dina i et brev
body cuffs Dina i retten

Dina blir voktet av tre politimenn, og får ikke sitte uten hånd- og fotjern. De er redd hun skal stikke av fra retten. I varetekt sitter hun på cella 23 av 24 timer i døgnet.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

De skriftlige ropene

Dina folder hendene som allerede er bundet fast av håndjernene. I rettssalen har de akkurat lest opp brevene hun har skrevet i fengsel, og hun tørker bort tårene som har trillet nedover kinnet.

Forsvareren har kjøpt sjokoladen Smil til henne, for han vet at hun er glad i godteri.

Hun oppfatter seg ikke som farlig. Hun er av få muntlige ord, og svarer i enkeltord og korte setninger. Men hun er god til å formidle det hun vil si gjennom tekst.

I lange brev til personalet på Aleris, til foreldre, til forsvarer, til ansatte i fengselet har hun et tydelig budskap hun forsøker å få fram:

Hun ber om hjelp.

Brevene til Dina

Hjelp til å kontrollere sinnet sitt, for selvmordstankene, for selvskadingen. Hjelp til å komme seg bort fra omsorgsboligen. Hun vil være sosial, hun vil være nær familien sin og hun vil ha en meningsfylt hverdag.

Hun føler omsorgsboligen er verre enn et fengsel. Vinduene kan bare åpnes med nøkkel, dørene er låst. Hun har ikke internett eller mobil, og holder seg stort sett på rommet. Noen ganger skal de ansatte ha slått av strømmen så hun ikke fikk høre på musikk heller.

Dette er tiltak Aleris har fått godkjent av Fylkesmannen, for å unngå at Dina rømmer.

I fem år har hun forsøkt å stikke av derfra, i fem år har hun kjempet for å bli hørt.

Og i fem år har rettssystemet og kommunen sendt henne tilbake til Aleris, enten med en gang eller etter endt soning.

Desperasjonen Dina kjenner leder henne inn i en siste fortvilet handling. Der både hun selv og andre står i fare.

Jeg vil ha hjelp med det jeg sliter med. Det går om liv. Jeg har selvmordstanker, og de blir verre om jeg ikke får den hjelpen jeg trenger. Nå er det på tide at folk ser alvoret, før det går galt

Dina i et brev

Et siste forsøk

21. september, 2017:

Dina sitter i et mørkt, lite klesskap. Det er flammer rundt henne, og en varm lighter ligger i lomma. I hendene har hun tre store kjøkkenkniver.

Magen er urolig, og hun er sint og trist.

Hun vil være der til hun blir bevisstløs og brenner inne. For hun vil heller dø enn å dra tilbake til omsorgsboligen hun bor i. Hun lurer på om de ansatte på Aleris har oppdaget at hun er borte.

Røyken og varmen blir uutholdelig. Hun klarer ikke å sitte der lenger, i klesskapet på soverommet til et tilfeldig hus der hun vet det er folk hjemme som ikke har oppdaget at hun har sneket seg inn.

Dina går ned trappa med knivene i hendene. Tankene hennes legger raskt en annen impulsiv plan: Hun løper inn i skogen.

test5

Boligen ble totalskadd, men samboerparet som bodde der kom seg ut. De kjenner til situasjonen til Dina, og mener det hele kunne vært unngått om hun hadde fått hjelp.

– Det er de som har ansvaret for henne som ikke har klart å gjøre jobben sin, mener paret.

Dokumenter fra Dinas liv

Inn og ut av sykehus. Inn og ut av fengsel. Dinas kamp belyser hvor maktesløs samfunnet virker å være i møtet med hjelpeapparatet, når både helseomsorg og domstolen er involvert.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Lysbryteren slås av

Titusenvis av papirer dokumenterer Dinas syv år i helse- og rettssystemet.

Ungdomspsykiatrisk seksjon har skrevet at Dina har uønsket utvikling med økende alvorlighetsgrad. De mente det var betydelig risiko for at hun skulle skade seg selv og andre, og at det ikke var bra for Dinas psykiske helse å komme tilbake til dem.

Aleris har skrevet at de fikk et forvarsel før Dina utagerte. Når Dina ble sint, gikk hun på rommet, skiftet klær til hettegenser, dro hetten over hodet og sa fire ord: «Jeg har en plan.»

Kommunen har skrevet i et internt notat at de ville sprenge grenser for henne, men de vet ikke hvordan. De ville bryte runddansen mellom politi, lege og ungdomspsykiatrisk, og beskrev henne som en kasteball.

Sjefpsykolog og psykiatrispesialist Knut Waterloo på Universitetssykehuset i Nord-Norge er en av to som har skrevet alle de rettspsykiatriske rapportene om Dina, og han kjenner henne godt. Han mener Dina sliter psykisk i betydelig grad, og har gjort det i mange år. Han mener mobbingen har gjort oppveksten hennes svært utfordrende og vanskelig.

Knut Waterloo

Knut Waterloo er rettsmedisinsk sakkyndig i straffesaker, og vurderer om tiltalte er eller har vært psykotisk, og ellers veilede retten før de avgjør en eventuell dom. Han fant at Dina også har dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

I 2016, ved forrige rettsrunde, mente han at framtidig risiko var stor for at Dina havnet tilbake i rettssystemet med mindre hun ble integrert i samfunnet og i et sosialt nettverk. I tillegg anbefalte han at hun fikk lokal psykiatrisk oppfølging, eventuelt fra spesialisthelsetjenesten.

Men ingen tok tak i tiltakene.

– Er du overrasket over at Dina sitter i retten på nytt?

– Nei. Det har vært kjent at hun har mistrivdes, sier Waterloo ettertenksomt.

– Har noen sviktet på veien?

– Det ser sånn ut.

Igjen mener han at om Dina skal lykkes, må hennes behov ivaretas med sosial støtte og kontroll, og hun må ha meningsfylte aktiviteter i hverdagen.

Nervøs for utfallet

Innenfor de gule veggene på tinghuset i Tromsø fortsetter rettssaken. Moren har kjøpt en varm genser til henne, for Dina sitter sammenkrøket med bøyd rygg, i et slags forsøk på å holde varmen.

Dina forklarer seg om brannen i det tilfeldige huset, som er hovedgrunnen til at hun sitter her denne dagen. Tiltalen gikk først ut på mordbrann, men ble endret til grovt skadeverk fordi det objektivt sett var vanskelig å bevise at det var fare for liv.

– Jeg vil ikke ta liv. Jeg skjønner at folk blir redd, men det er når jeg blir sint og urolig at jeg gjør noe jeg ikke mener. Jeg vil bort fra Aleris, sier Dina.

Hun forteller i retten at hun ikke hadde et ønske om at de som bodde i boligen skulle dø. Hun mener det var nok et rop om hjelp.

Foreldrene sitter på fremste rad og følger med på alt som blir sagt. Alt de vil er å få Dina tilbake til hjembygda, der de mener hun hører hjemme. Men med et tiltak som fungerer for henne.

– Systemet har sviktet rundt henne. Hun blir ansvarliggjort for det som skjer, selv om vi mener at det er de som skal passe på henne som ikke har klart jobben sin, sier far.

Han skjønner ikke hvordan hun gjentatte ganger klarer å stikke av fra personalet.

– Alle hendelsene kunne vært unngått om personalet fulgte med, mener han.

Nordreisa kommune - svart hvit

Foreldrene bor i Nordreisa kommune i Troms. De har valgt å flytte fra barndomshjemmet, for å øke sjansen for at datteren kan komme hjem.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Jeg klarer ikke mer, det er nådd grensen nå. Jeg er er langt nede psykisk og fysisk. Jeg orker ikke dette livet lengre. Jeg eksploderer snart, vil ikke leve lengre

Dina i et brev

Ikke de samme verktøyene

Det går mot avslutning i retten. Aktor og forsvarer skal legge fram sine prosedyrer, og argumentere for hva som skal skje videre med Dina.

Aktor Lisa-Mari Ellingsen får ordet først. Hun forteller at Dina åpenbart er sviktet av helsevesenet gjennom oppveksten, og at hun påkaller oppmerksomhet fordi hun ønsker å bli flyttet eller få en endring. Ellingsen erkjenner at dette er en trist sak, men mener samfunnet har krav på å vernes fra hennes handlinger. Hun legger ned påstand om to år og fire måneders fengsel.

Så er det forsvarer Svein Kristian Wikstrøms tur. Han er iltrende oppgitt, og roper ut ordene for de få personene som er i salen. Han mener Dina er en ungdom som til de grader har falt mellom minst to stoler i samfunnet.

Svein Kristian Wikstrøm

Forsvarer Svein Kristian Wikstrøm er sjokkert over at systemet ikke klarer å passe på Dina. Han mener fengsel ikke er rett sted for henne, fordi Dina blir tyngre til sinns av det.

Foto: Ida Louise Rostad / NRK

Hvem er det som skal stå ansvarlig for de graverende feilene og manglende oppfølgingen som har vært, spør han.

– Etter aktors påstand er det Dina alene. Det er åpenbart feil, mener forsvareren.

Han mener samfunnet må ta ansvar, og beskriver det hele som rystende og en skamplett.

– Hun er ikke mors beste barn etter de handlingene hun har utført. Men hun har ikke de samme verktøyene som oss. Når hun møter motstand, blir hun urolig og impulsiv og vet ikke hvordan hun skal håndtere ting.

Forsvareren ser det som en nærliggende sannsynlighet at hvis ingen tar ansvar, så står Dina igjen tiltalt om et år. Om hun fortsatt lever.

Venter på dommen

Nordreisa kommune forholder seg til at de har utført forsvarlige tjenester, men at det oppsto en uønsket hendelse med rømming. Videre skriver de at det er utfordrende for kommuner med tilfeller der både helsehjelp og straffbare forhold er i samme sak.

– Det er ingen tvil om at Nordreisa har ansvar, og vil ta ansvar for alle sine innbyggere, samt gi nødvendig helsehjelp og forsvarlige tjenester, sier sektorleder i helse og omsorg, Kirsti Løvli.

Balansen mellom å gi nødvendige rammer og omsorg, og samtidig frihet i eget liv vil alltid innebære vanskelige avveininger, sier regiondirektør Håkon Melseth i Aleris Ungplan og BOI.

Det har ikke vært tilsyn hos Aleris så lenge Dina har vært hos dem, men tilbudet ble kvalitetssikret i månedlige møter med spesialisthelsetjenesten og kommunen.

– Flere saker de siste årene har vist hvor store og sammensatte behov noen unge har, og hvor viktig samhandlingen mellom de ulike etatene som er inne, er. Her er det helt klart forbedringsmuligheter, sier Melseth.

Dina sitter fortsatt i varetekt i fengselet mens hun venter på dommen. Familien og forsvareren håper dette er siste gang de måtte sitte i en rettssal og se Dina forklare seg om handlinger som kunne, og etter deres mening burde, vært unngått.

– Jeg føler meg ikke kriminell. Jeg vil ha hjelp, og få et bedre liv. Jeg vil ikke tilbake til Aleris, og jeg vil ikke at det skal skje noe igjen. Jeg vil bare ha et normalt liv, avslutter Dina.