Daniel Strand

Visste du at alle morratryner er et produkt av arv, miljø og epigenetikk? Daniel Strand har akkurat våknet og fått på lyset, men til forskjell fra mange har Daniel gener som straks har lyst til å løpe til jobb.

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

Episk genetisk hukommelse

Tror du at du er et produkt av arv og miljø? En tredje faktor kan være årsaken til at du sliter med å komme deg opp av senga og på trening.

Møt Daniel Strand. Han får det til.

Han er 35 år, tobarnspappa og lærer. Og han trener hver eneste dag. Før jobb.

Streber, tenker du kanskje, og blir muligens litt småirritert. Kanskje ligger det litt dårlig samvittighet på lur på egne vegne.

Hvis du har dårlig samvittighet kan det være du kan skylde på besteforeldrene dine.

Og det hadde vel vært litt deilig?

Hvor får vi vanene våre fra?

Nå er det jo ikke slik at vi alle drømmer om å trene hver dag før jobb. Likevel liker vi jo å tro at vi har de samme mulighetene.

At om vi bare hadde hatt lyst hadde vi ikke trengt å legge fotballkarrieren på hylla.

Men i hvilken grad var det din egen avgjørelse? Har vi egentlig makt til å kontrollere egen kropp og våre egne liv?

Daniel, Amalie og Solveig Strand

Daniel har hatt rødbetejuice til frokost og er litt rødere på leppene enn normalt. Ellers har han rutinemessig pakket matpakkene kvelden før. Amalie (10) og Solveig (8) pakker frukten selv.

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

Den folkelige forståelsen handler ofte om at vi både er født sånn og har blitt sånn.

Arv og miljø.

Forskningsresultater har vist at disse to faktorene vekselvis påvirker resultatet. Resultatet som i deg, meg og Daniel Strand.

Men langt flere enn de som lykkes burde inneha den biologiske muligheten til å beherske tidsklemma, bli røykfrie, få god helse, kontrollere stress, frustrasjoner, sove godt eller trene før jobb om vi vil det.

Bli lykkelige.

Hvorfor får vi det ikke til da?

Si hei til dine indre lysbrytere

Om du ikke har hørt om det før så la meg presentere deg for den tredje faktoren.

Den utgjør en tredel av det som har bygget deg opp til deg, og kan være nøkkelen til at ting blir som de blir. At det ble som det ble med din indre fotballproff.

Herfra og resten av ditt liv, om vi tar utgangspunkt i forskningen, er du et resultatet av arv og miljø.

Og epigenetikk.

Epigenetikk er et ganske nytt biologisk fagfelt der forskerne zoomer langt inn i kroppene våre og helt inn til cellene. Inne i cellen, på kromosomene, der sitter genene som går i arv fra en generasjon til neste og styrer egenskapene våre.

Tenk deg så at det fast i genene sitter en lysbryter. Denne lysbryteren er enten på eller av. Dette er det epigenetikken sier noe om.

Hos Daniel Strand er det flomlys. Hos andre er det relativt mørkt.

Men alle de indre bryterne dine kan du nå.

Du kan skru på lyset selv.

Vi skal komme tilbake til hvordan, men først skal vi bli litt bedre kjent med Daniel Strand.

Daniel Strand

De kan beskrives som lysbrytere og har flomlyst løpegenene hos Daniel Strand. Den epigenetiske arven kan spille en avgjørende rolle for om du mestrer dørstokken eller ikke.

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

Å forsøke å bli litt mindre flink

Det er altså speilglatt, ti minusgrader og vind i starten av februar i Alta i Finnmark, og Daniel Strand har sovet lenge denne februardagen.

Klokka har akkurat bikket 06.30.

Akkurat idet han våkner tenker Daniel at en løpetur er en dårlig ide. I tillegg er han i dag litt stiv etter intervalløkter i går kveld.

Vanligvis står han opp klokken seks og er først på badet mens Camilla og døtrene Solveig og Amalie sover noe lengre. Han tar på pulsbelte og sjekker hvilepulsen og vet dermed om det blir en god eller en seig dag.

Frokosten inntas sammen rundt kjøkkenbordet. Daniel har som regel smurt matpakkene kvelden før. Jentene pakker selv frukt og putter det i sekken.

Rutinene er ganske faste. I det siste har han riktig nok forsøkt å være litt flink. Han prøver å ikke løpe hver eneste dag. Han må spare til et lengre skiløp.

Nå skjer det noe i kroppen hos Daniel. Klokken sju er han klar for å løpe minimum seks kilometer til jobben. Den delen som sa at det var en dårlig ide å løpe på glatta er nå klar for en utfordring. Kroppen forteller Daniel at den gode følelsen igjen er innenfor rekkevidde.

Han tar jobbsekken på ryggen og er ganske overbevisende når han sier han gleder seg.

Daniel Strand

I fjor kjørte han kun to ganger til jobb før jul. Med 800 treningstimer gjennom alle slags Finnmarksvær i fjor er han i landstoppen blant spreke fedre. Men kunne dette vært deg eller meg?

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

I all slags Finnmarksvær løper han gjennom det året bringer med seg av vær, sørpeføre, fullmåner og midnattssol.

Flere burde ha løpt tenker han av og til, når han passerer den tiltagende køen av biler som forsøker å komme ut på hovedveien.

Etter å ha løpt i 10–12 år legger han merke til at bilene har blitt flere og at færre unger sykler eller går til skolen. Selv tar han innersvingen.

Så hender det han at han tar en ekstra runde i lysløypa for å komme over mila før han skal ha første time undervisning.

Daniel og Solveig Strand

Solveig (8) hjelper Daniel (35) med trening før jobb. Etter jobb bytter de roller nå det er skitrening for Solveig med pappa som trener.

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

Er han egentlig helt god i hodet?

Både Amalie og Solveig er vant til at pappa ikke kjører bil sånn som de fleste andre. Men det hender at venner kommenterer at de har sett han løpe forbi.

For Daniel er ikke dette uvanlig. Ikke for familien heller. Det er mer enn ti år siden det å trene før jobb ble en vane, og litt som å pusse tennene.

Da Amalie var baby løp han med barnevogna.

Nå når Amalie har blitt stor har hun også hatt lyst til å prøve selv. Å løpe hjem fra skolen med sin egen sekk på ryggen.

Da har mamma eller pappa kjørt ved siden av.

– Jeg skjønner jo at folk som har sett oss kjøre ved siden av Amalie som løper tenker at vi ikke er helt gode i hodet og hva er det vi driver med, sier Camilla.

Men noen av vanene sitter ikke nødvendigvis i hodet, men i genene. PÅ genene.

Hos noen er det helt mørkt

Elisabeth Gråbøl Undersrud har doktorgrad i molekylær biologi. I mange år har hun jobbet som forsker på stamceller og epigenetikk. Nå jobber hun som seniorrådgiver i Bioteknologirådet.

Elisabeth Gråbøl Undersrud

Elisabeth Gråbøl Undersrud i Bioteknologirådet.

Foto: Bioteknologirådet

Selv har hun både gode og dårlige vaner og er for eksempel litt for glad i sjokolade på kveldstid.

Hun sier noen vaner trolig kan henge sammen med små kjemiske grupper som er festet til genene og som virker som små lysbrytere.

En vane eller en aktivitet kan utløse for eksempel stresshormoner som setter fart i forskjellige enzymer i kroppen. Disse kan så igjen hekte på små kjemiske grupper på genene som kontrollerer de forskjellige egenskapene våre.

De kjemiske gruppene kan gjøre at DNA lukker seg og blir mindre tilgjengelig, eller åpner seg og blir mer mottakelig.

Det er dette som kan gi oss nye svar på hvorfor vi er forskjellige:

Hos noen og i noen av deres gener er lysbryterne på fra fødselen, andre lever med å flippe bryteren på og av og noen lever et liv i mørket. Noen ønsker vi skal være på. Andre vil vi ha av.

Daniel, Solveig og Amalie Strand

Hva foreldre bruker tid på kan få store konsekvenser for deres barn og barnebarns gener. Trening aktiverer gener i muskelcellene som kan hindre utvikling av diabetes, men må gjentas for å ha effekt.

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

Aktiviteter og hendelser går i arv

Det finnes altså muligheter for at Daniel, og kanskje også døtrene Amalie og Solveig, har litt ekstra aktivitet i noen av sine gener. Dermed kan de teoretisk sett ha lettere for å få til enkelte deler av livet enn meg eller deg.

Daniel har aldri møtt dørstokkmila, men må få den beskrevet.

Hans foreldre har også levd et svært aktivt liv, og er av en skikkelig arbeidsgenerasjon med tungt kroppsarbeid. Faren jobbet med fiske og i brøt skifer. Om han ikke alltid har levd så sunt har han tatt det igjen fysisk aktivitet, mener Daniel.

Og gjennom sine tunge løft er det en mulighet for at Daniels far kan ha skrudd på en bryter i sine egne gener. I dag er han 88 år.

Så der Daniel kanskje har litt å takke sine foreldre for, kan vi andre muligens skylde litt på våre?

Nå skal vi gå enda mer konkret til verks.

For lysbrytere som jobber overtid i genene kan få stor betydning for hvem vi er og hvem vi blir.

Daniel Strand

Daniel Strand har endret genene sine gjennom gjentakende fysisk aktivitet. Etter en halvtimes løpetur er han knapt svett når han ankommer garderoben på Alta videregående skole der han underviser.

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

23.000 gener som vet hva de skal på mandag

Vi har over 23.000 gener i kroppen og har de samme genene i alle kroppens celler. Men hva de kan og ikke kan gjøre er forskjellig.

Og kanskje mer forskjellig fra person til person enn man liker å vite.

I en lungecelle er alle de genene som gjør at en lunge skal kunne gjøre jobben sin aktive mens alle andre gener er slått av.

På samme måte i et hjerte for eksempel, er også alle genene som skal til for at et hjerte skal kunne pumpe blod aktivert.

Takket være epigenetikken, eller lysbryterne, vet cellene i kroppen din hva de skal gjøre. Men litt som resten av naturen styres av lys og mørke kan kroppen bli litt forvirra.

Når en rekke lysbrytere mer eller mindre permanent er på kan det få ganske brutale konsekvenser.

Det kan til og med gå i arv.

Barn kan arve foreldrenes traumer

Epigenetikken har nemlig historiske data som viser at dersom mor for eksempel spiser for lite eller får for lite mat gjennom svangerskapet kan barnet i gjennomsnitt bli mer overvektig enn resten av befolkningen.

Barn kan også få endrede gener og egenskaper dersom far er overvektig, røyker eller er utsatt for eksempel for giftstoffer.

– Enkelte av disse kjemiske gruppene som styrer om genet er aktivt eller ikke ser ut til å sitte hardt fast. De lar seg ikke viske ut men virker som om de er skrevet på genene med kulepenn, og kan dermed gis videre til barn eller barnebarn.

At det som påvirker mor under graviditeten kan ha mye å si for fosteret vet vi noe om fra før. Men det vi kanskje ikke visste som epigenetisk forskning også sier noe om, er at dette også kan gjelde for eksempel stress.

At genforandringer hos foreldrene kan gjøre barn og barnebarn mer utsatt for lignende psykiske lidelser.

At barn kan arve foreldrenes traumer.

Daniel Strand

Daniel er som oftest alene noen minutter før resten av huset våkner. Da bruker han kjøkkenbenken til lå tøye muskler og ledd klare for dagens gjøremål mens kaffetrakteren gjør sitt.

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

Angst hos barn kan være epigenetisk arv

En epigenetisk studie av Holocaust-overlevende og deres barn har vist funn av de samme forandringer på et spesifikt gen som styrer stressmestring. Lignende funn er gjort hos mennesker som har overlevd borgerkrigen i Rwanda.

Når krigen er ferdig sliter disse menneskene med nervøsitet. De sover dårlig og har vanskeligere for å fungere i hverdagen.

Når forskerne har gått inn og analysert genene ser de endringer sammenliknet med resten av befolkningen. Det ser ut til at på-knappen har blitt satt på slik at enkelte gener er mer aktive. Det kan forklare hvorfor de er mer stresset og hvorfor de sover dårlig.

Og selv om det her må mer forskning til for å være sikker, kan det så langt se ut til at dette også gjelder barna deres.

Studier fra andre verdenskrig viser at traumene er skrevet så hardt fast i genene at de ikke lar seg viske ut, men til og med arves til barnebarn.

-Andre igjen virker som om de er skrevet med blyant og sitter bare noen dager før de viskes ut, sier Elisabeth.

Det siste ser så langt selvfølgelig ut til å gjelde trening.

Daniel Strand og Camilla L. Strand

Ekteparet Camilla og Daniel prioriterer annen fysisk aktivitet fremfor suss og klem før jobb. Camilla bruker gjerne tid på trening hun også, men innrømmer at hun er noe mer bedagelig anlagt om morgenen. Spørsmålet er hva de har gitt videre til døtrene?

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

Du kan skylde mer på foreldrene dine

Ved høyintensitetstrening som intervalltrening, for eksempel på en tredemølle, ser forskerne at gener i muskelceller som er med på å hindre utvikling av diabetes type 2, hjerte- og karsykdommer og insulinresistens blir aktive.

– Men dette ser ut til å være en aktivering av lysbryteren som er av det kortvarige slaget. Den virker bare noen dager og så må man da gjenta treningen, forteller Elisabeth.

Om trening gis videre til neste generasjon har ikke Elisabeth sett noen studier på. Ennå.

– Kan man så skylde på sine forfedre?

– Ja, litt. Men så er det jo ikke ett gen som styrer om vi for eksempel blir overvektige eller ikke. Det er et titalls gener og flere. Men til en viss grad kan man skylde på forfedrene for en økt sårbarhet for overvekt, nervøsitet eller liknende.

-Betyr det at vi ved å endre vaner endrer genene våre?

– Ja det ser slik ut. Epigenetikken er fortsatt et nytt fagfelt, men det er flere studier som viser at biologisk aldring og epigenetikk henger sammen. Vaner kan ha ganske mye å si for kroppen vår, sier Elisabeth.

Og kanskje altså mer enn vi trodde.

Slik slår du på dine indre lysbrytere

Din epigenetiske arv kan ha hatt like mye å si som arv og miljø for at du har blitt deg.

Men du kan slå på lysbryteren selv. Også om du har fått en celle der hele pæra har gått, for å si det sånn.

Dette er grunnen til at en 60-åring ser ut som en 40-åring, mens en annen 60-åring ser ut som hen er 100. De har valgt å gjenta aktiviteter som holder de riktige genene aktive.

Dette er også trolig hovedgrunnen til at Daniel Strand får det til og andre ikke også.

– Fysisk aktivitet har aldri vært en happening som skjer en gang i uka eller i helgen. Det har vært hver dag. Det tror jeg har hatt mye å si.

Han tror det handler mye om oppveksten også. Daniel ble ikke kjørt på trening, men ble dratt med på tur i fjellet av søsknene. Hele klassen gikk skirenn. Det ble naturlig å være i aktivitet.

I fjor var han oppe på nesten 800 treningstimer. Da kjente han på at det ble for mye. En narkoman følelse og stort behov før stadig mer fysisk aktivitet. Andre år har han vært nede i 400.

– Man kan bli i ganske god form i løpet av de timene før jobb. Eller man kan føle seg vel, og det er vel tross alt det viktigste, sier Daniel.

Daniel Strand

Etter å ha løpt til jobb i mer enn ti år har han lagt merke til at det blir flere biler og færre som sykler eller løper om morgenen.

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

Vondt i viljen? Slik trener du den

Om Daniel og døtrene har bedre epigenetiske forutsetninger for å delta i for eksempel OL enn andre kan vi vanskelig konkludere. Kanskje kan vi lettere gjøre det om noen år når forskningen har kommet lenger.

– Jeg tror vel både han er født sånn og har blitt sånn. Han er nok født med en del ekstra energi. Samtidig tror jeg at når man blir vant til fysisk aktivitet så gjør man det uten å tenke, sier kona Camilla.

Epigenetisk arv eller ikke så er vel den største forskjellen at Daniel Strand gjør det der andre lar være. Han står opp og løper til jobb hver dag. Også de seige dagene.

Og her kommer litt trøst.

Daniel Strand

Til og med dem som får til å trene hver dag kan våkne med en tanke om at det er en dårlig idé. Men man kan trene genene til både å tåle forandring, og til å synes trening er en kjempeplan – til og med hver dag før du må på arbeidet.

Foto: ESKIL WIE FURUNES / NRK

Man kan altså skru på bryterne i de genene som skal til for å takle forandring. De som får deg opp av senga og over dørstokken. Nøkkelen er gjentakelse.

Men gjennom epigenetikken kan man se for seg å trene opp genene som styrer viljen til endring også. Du kan trene genene dine til å bryte vaner og flomlyse genene som skal til for å lage nye.

Og du kan begynne i det bitte små. Endre vanene dine litt etter litt.

– Da kan man se for seg at treningen innebærer at epigenetikken endrer seg litt i de genene som styrer for eksempel motivasjon for å endre på ting. Men ennå har man ikke gått inn og sett på akkurat de genene som gjør at man er motivert, sier biologen.

Kilder: Bioteknologirådet, Store medisinske leksikon, Psychology Today, Bioingeniøren.