Fra hærverk til gatekunst

En liten gutt kledd i kofte løfter armen for å kaste en bombe.

Politiet vet om han, men de gjør ingenting med det.

Han figurerer i byer, langs veiene og på øde plasser i hele Nord-Norge. Og han er et transnasjonalt fenomen og symbol på politisk opprør.

Ingen vil bekrefte at de har satt den opp. Men i et lite atelier, i en liten svensk landsby i Sapmi, finnes originalene. Stensilene, som skaper han på bare 15 sekunder.

Her bor også samegutten, som en gang var tre år og sto i kirka og tilfeldigvis løftet armen og ga pappa en idé. Gutten som har blitt symbolet på pappa Anders Sunnas kamp. Han hater staten så sterkt at han kunne endt opp som en terrorist.

Men Anders valgte det kanskje sterkeste alternativet til terror: han valgte kunst.

En politisk aktivist

Anders sitter ved frokostbordet og ser ut over varmekraftverket som spyr ut røyk.

Hele kjøkkenet røper små detaljer om familieliv, hverdagskabal og kreativitet. Det er langt fra den barndommen 32-åringen selv hadde. I 1985 fødes han inn i en samisk familie som livnærer seg av rein helt nord i Sverige.

Det er her ordene urettferdighet, overformynderi og hjelpeløshet brenner seg fast i han.

For familien hans kjemper en innbitt kamp mot staten etter at den svenske reindriftsloven ble endret i 1971. Den tok ikke hensyn til samisk kultur og tradisjoner. Staten ga mer rettigheter til majoriteten, og tok bort rettigheter fra samiske områder.

Reinsdyrene til familien Sunna ble tvangsflyttet fra beiteområdet de hadde hatt i generasjoner. De ble tvunget til å betale for å ha reinen sin på andres mark, og de måtte betale for å passe på andres rein. Da de, som mange andre i Sapmi, likevel drev reindrift på samisk måte, ble de oppfattet som vanskelig.

Nådestøtet for familien kom da de fikk beskjed om å slakte alle reinsdyrene i familien.

«Det kommer aldri til å skje. Skal det gjøres må de komme å gjøre det selv», protesterte pappa Sunna.

Anders forteller om pappa som til stadighet blir tatt med inn til avhør, uten at det noen gang fører med seg en dom. Som da han blir anklaget for å starte en skogbrann, selv om det er midt på vinteren.

Reindrift er identiteten og kulturen til Anders. Men han føler han og familien blir forfulgt.

Gjennom årene bygger det seg opp et sinne han sliter å hanskes med. Han beskriver seg som et kjernekraftverk som holder på å få havari, som bare lader og lader til det smeller.

«Jeg kan ikke bære på dette i stillhet», innser han.

Som 15-åring ser Anders rundt seg, på vidda, skogen og reinsdyrene. Hvordan skal han nå ut med budskapet sitt her han står, alene i Sapmi?

Han lar seg tidlig fasinere av kunst. Han kjenner til Pablo Picasso, og har folk i familien som maler. Han ser hvor kraftfull og sterk denne uttrykksformen er.

Han resonnerer seg gjennom alternativene; starter han en krig vet staten hva de skal gjøre, da blir han fengslet. Politikk tar for lang tid, og tid er noe man aldri får tilbake. Med kunsten kan han operere i en gråsone, han kan gjøre nesten det han vil. Og han kan prate direkte til menneskers følelser, og så informere når folk våkner.

Så har han målet klart for seg: han skal bli en politisk aktivist; en graffitiartist.

Året er 2000, og myndighetene har nulltoleranse for graffiti. Han føler seg ekstra utsatt, fordi han tilhører en familie som allerede har hatt mye med den svenske staten å gjøre.

Han legger en slagplan for å infiltrere samfunnet, uten at noen oppdager det. Slik han mener staten har snikinnført nye lover, som rammer det samiske miljøet.

Trusler og pøbeltagging

Kontrasten er stor mellom den lille byen Jokkmokk i Nord-Sverige og vestlandsbyen Bergen. Omtrent samtidig som Anders Sunna planlegger å trenge seg inn i folks hverdag, blir en blond, lang skikkelse på 13 år truet inn i kunstformen. Han går under aliaset «Teg».

Framfor han står en av de beryktede tiendeklassingene med altfor store klær.

«Begynn med graffiti. Hvis ikke skal jeg gi deg juling hver eneste dag fram til du begynner».

Det er i overkant brutalt, tenker Teg. Men han våger ikke annet enn å gå hjem og begynne å øve. For han ser at tiendeklassingen mener alvor.

Sammen med kompisgjengen sparer de ukepengene sine for å få råd til spraybokser, og stjeler alle tusjer de kommer over. De første forsøkene er bare enkle tags og kruseduller. Teg beskriver det som pøbeltagging. Ikke særlig pent, men kult.

– Det handlet ikke om kunst da, det handlet om respekt og kredibilitet. Om følelsen av å sitte på bussen og se signaturene dine når du kjører forbi, og at andre i miljøet så signaturene dine, mimrer Teg.

Graffitien tar Teg bort fra en retning i livet han ikke er særlig stolt av. En retning som fort kunne endt i rus og kriminalitet.

For inntil han fikk innpass i graffitimiljøet, gjorde han som sine andre klassekompiser: han festet, hang i rusmiljø og gjorde småkriminelle handlinger.

Nå sitter graffitivennene hjemme og tegner skisser og planlegger neste stunt. De får et crew: en gjeng som holder sammen og passer på hverandre, og en innføring i hierarkiet, grunnleggende prinsipper og etiske retningslinjer.

Teg får beskjed om å ha respekt for dem som er eldre og flinkere, han skal ikke male forbudte vegger som kirker, og han skal ikke male over andres verk. Med mindre det er «tags» og «throw ups», da trumfer «piecer» det.

Ungdomstiden føles som et jag. Det er mye løping fra politiet. Ikke så mye fordi de ble tatt på fersken, men fordi saggebukser og ryggsekk er som magneter på politiblikket.

Graffitikrigen som ikke fantes

Før du leser videre, bør du kjenne til hvordan graffitikulturen startet i Skandinavia, og hvordan myndighetene mottok det. For det endret seg nesten brutalt fra 80-tallet til 90-tallet.

Graffitien kom til Norge på åttitallet etter inspirasjon fra hiphop-kulturen i Amerika. Ungdommer i hovedstaden samlet seg og startet graffitigrupper, der de i hovedsak malte piecer i hovedstaden. Aftenposten skrev om «ellevill fargeglede», og folk lot seg fascinere av kunstverkene.

På nittitallet ble de kreative ungdommene plutselig forandret til pøbler og voldsmenn.

Det som etter hvert blir et tøft klima skildres grundig i den 500 sider tjukke boken «Gategallerier» av kriminologprofessor Cecilie Høigård ved Universitetet i Oslo.

Oslo innfører nulltoleranse for graffiti, og starter jakten på ungdommene. Byrådet i Oslo brukte vel 1,5 millioner kroner på den første kampanjen mot graffitimalerne, der vold, generell hærverk og graffiti ble koblet sammen.

Selv om hiphop i utgangspunktet er bygget på et ideologisk grunnlag om å bekjempe vold.

Blant mange tiltak fikk 11.000 tilfeldige ungdommer tilsendt falske taggeregninger hjem til foreldrene sine. Det ble store oppslag i media om foreldre som var rystet og sinte på kampanjen, men byrådet tok ingen selvkritikk. De mente det var bedre med engasjement og sinne, enn at folk ikke brydde seg om ungdoms skriblerier og malerier.

Ifølge Høigård kom graffitikrigen før graffitiproblemet, det var ikke befolkningens bekymring som ledet til nulltoleranse for graffiti. Myndighetene skulle få folk til å forstå at graffiti var et problem.

Sporveien brukte sterke kampanjer, intens jakt og utstrakt bruk av tvangsmidler mot ungdommene som forsøkte å male på tog og T-baner. Høigård hevder i boken at det var enklere for Sporveien å klage over graffiti enn å diskutere høye priser, forsinkelser og lignende.

Kriminaliseringen er et lærestykke i hvordan utstøting og kriminalitet kan skapes, skriver hun i boken, og viser det fram slik:

Oslo kommune brukte på denne tiden omtrent 40 millioner kroner årlig på å fjerne tagging og graffiti. I 2002, etter nesten to tiår med ulik grad av graffiti i bybildet tok Høigård til ordet for å gi taggerne lovlige steder å dekorere. Hun argumenterte med at det vil gi oss bedre graffiti og mindre av den enkle taggingen utført i all hast.

Som Høigård sier i et intervju med Aftenposten i 2002:

«Det går an å si «æsj» til noe uten at det må forbys».

Men er graffiti griseri eller gratis kunst? Og ville alt vært så mye bedre om byene åpnet opp for det?

Dans i tunnelen

En vårnatt sniker bergenseren seg ut i nattemørket. Kroppen pomper adrenalin. Han går omveien ned til togstasjonen, for å være sikker på at ingen ser han. Han har avtalt at alle i crewet skal gå hver sin rute.

Som små skygger balanserer de bortover togskinnene, mens månelyset treffer ryggsekken. Der inne har de spraybokser, maske og skissene de har jobbet med i en uke.

Lydløst danser tenåringsguttene i åpningen av togtunnelen. Hele kroppen, alle sansene er i full bevegelse. Blir de sett? Kommer det noen nå? Fargene kastes på den grå veggen.

Teg føler på 200 prosent pur glede.

Idet boksene er tomme utveksler crewet blikk, pakker sammen sekkene og heiser opp saggebuksene. Bergen har fått et nytt kunstverk.

Men de er ikke trygge ennå. Det er om å gjøre komme seg fort bort, hjem, inn på husets tomt. Om å ikke bli sett av politiet. Gresset er fuktig og sola er på vei opp. Teg trykker dørhåndtaket forsiktig ned.

«Klarte det. Klarte det i dag også».

Han kjenner den magiske følelsen han får av å male. Følelsen av frihet. Følelsen av å spre fargeglede til helt vanlige mennesker, som nå ligger intetanende og sover, men som snart skal våkne opp til ny kunst i bybildet.

Det gjør han takknemlig over å ha fått en introduksjon til graffiti, om enn på en litt upedagogisk måte.

Men det er mye som skal endres. For ennå er han en ung pøbel med konstant for dårlig tid til å lage noe skikkelig bra. Og han begynner å bli lei av å løpe fra politiet.

«Hvorfor blir vi sett på som kriminelle? Hvorfor skal kommunale undergrunner og kjedelige vegger være gråmalt?», undrer Teg.

Går «undercover»

Der det for bergensungdommen handler om iveren etter å fargelegge og markere, har Anders Sunna i Sapmi et mål om å påvirke. Han er i gang med å legge en slagplan, og skjønner at han må inn på galleriene for å bli sett.

I starten arrangerer han selv utstillinger. Så begynner han på Kungliga konsthögskolan i Stockholm for å lære mer. Og han bruker kunstverkene han lager som betaling for mat. Pene kunstverk, uten mening.

For Anders frykter han blir stoppet om han starter rett på politisk kunst. Særlig fordi han er samisk, en minoritet i samfunnet.

Men inni han er det som en kald krig. Etter å ha stablet seg opp et navn, begynner han sakte, men sikkert å smyge inn politiske poeng. Som da han malte en rein som kjemper mot skogsmaskiner, i et stort og fint landskapsbilde.

Til slutt er han helt politisk uten at noen merker det. Staten blir som den kokte frosken. Små og gradvise forandringer gjør frosken uoppmerksom på faren. Akkurat slik planen hans er. Akkurat slik staten sniker inn lover som påvirker samene negativt.

Han legger den meningsløse kunsten på hylla, og gjør seg klar til å slå fra seg. For han skal gjøre dette for seg selv, og ikke for andre. Ikke for penger, ikke for berømmelse. Men fordi dette er det han tror på, han nekter å holde stilt.

Anders eksperimenterer, prøver seg fram med spraybokser, motiv, ord og stensiler. Tar det han hevder er sin plass i det offentlige rom. For mennesker har alltid laget avtrykk i miljøene, mener han. Han sammenligner graffiti med grottemaling og helleristninger, og tror det ligger i menneskets natur å holde på med bilder.

Samtidig begynner de krigerske stensiltegningene av den lille samegutten å dukke opp. I Stockholm, Kiruna, Alta og Oslo. Med kjettinger og bomber, som illustrerer at om du holder inne med noe, eksploderer du til slutt.

Og klistermerker, installasjoner og store kunstverk med tydelige budskap om å stoppe diskrimineringen av samene.

Anders er fri og gjør det han brenner for. Snart skal også andre få øynene opp for kampen han kjemper. Men det er ikke i Sverige han møter honnør.

Utnyttet av «piffen»

I Bergen endrer kommunen gradvis retning, i takt med at graffitimiljøet vokser. Fra å ha nulltoleranse for graffiti i bybildet, til å innse at å spille på lag med de unge kunstnerne kanskje ikke er en så dum idé.

Fritidsklubbene tar malerne under vingene og bort fra gatene. De kjøper inn spraybokser og lerret, arrangerer graffitikurs og setter opp lovlige graffitivegger i hver bydel.

Plutselig har Teg ressurser rundt seg til å leke og eksperimentere lovlig. Han merker at han har talent, og lærer at hvis han gir seg selv tid til å male skikkelig, så blir resultatet mye bedre.

– Det var her jeg utviklet min abstrakte stil. Bergen skulle hatt gullstatue for ungdomsarbeidet de har gjort.

Som 20-åring jobber Teg i en ungdomsorganisasjon for vanskeligstilte ungdom, og etablerer en fadderordning for yngre utgaver av seg selv. Sammen med andre graffitimalere tar de med ungdommene ut og maler, og skaper et sunt miljø rundt graffitien.

Han er også en av malerne politikerne lytter til, når Bergen utvikler en helt unik graffitiplan ingen i Norden har gjort før de. En plan som gir rom for farger i bybildet:

Plutselig sirkler pengesterke kulturpersonligheter rundt gatemalernes kunstverk. De unge kunstnerne får innpass på galleri. Halvparten av dem som møter opp er fine fruer med tjukke lommebøker, den andre er 20-åringer med altfor store klær og solbriller. De vet ikke om de skal bli eller gå.

Men galleriscenen gir også en bismak. Etter en stund får Teg en uggen følelse av å bli utnyttet. Han føler seg underbetalt. Han får inntrykk av at de nye aktørene på markedet bare vil tjene penger. Og at han ved å havne på et galleri mister friheten, kreativiteten og spenningen.

Teg er så lei av å holde seg i tøylene at han velger å si opp jobben sin. Han vil satse som graffitiartist på fulltid. Men med et viktig mål: frihet til å håndplukke kundene sine, og til å bestemme selv hvilken vegg han skal male på. Som en vektskål – litt lovlig, litt semi-lovlig.

For oppi alt savner han kanskje mest av alt gleden han fikk av å overraske og av å spre farger i hverdagen til helt vanlige mennesker. Det andre kanskje vil beskrive som ulovlig graffiti, kaller han gratis kunst og veldedighet. For han kunne jo tatt betalt for å male den veggen.

Han bestemmer seg for å bli graffitiens Robin Hood. Ta penger for kunsten fra de rike, og gi kunst gratis til de fattige.

Her gjør han også et annet bevisst valg: han vil ikke bruke navnet sitt lengre. Han er Teg Son, en sterk sosialist og feminist. Han vil ikke blande inn politikk i graffitien, men hvor han maler sier noe om hvor verdiene hans ligger.

Som Strax-huset for heroinmisbrukere i Bergen og bolyst-prosjektene i Ytre Arna og Tøyen.

Mal byen min!

De siste årene har stadig flere byer valgt å gå i sporene til «graffitibyen» Bergen, og åpne opp for gatekunst i bybildet.

I Vardø får en gjeng kunstnere boltre seg på gamle hus og bygninger for å gi liv til de forlatte husene. I Lillehammer får graffitikunstnerne slippe seg løs på underganger og vegger. Jernbanestasjonene i Trondheim og Oslo pyntes med gatekunst. I Lofoten er mange forlatte hus blitt lerret for malerne.

I Bergen har politikerne flere ganger gått til kamp for gatekunsten.

Anders Sunna får en rekke tilbud om å male på offentlige bygg i Norge. Han er blitt en viktig stemme for samiske rettigheter, og er kjent for å bruke sterke virkemidler for å skape debatt om samisk kultur, undertrykkingen av samer og naturvern.

– På mange måter er samfunnet blitt mer mottakelig for gatekunst. Det er kult, men det er viktig at det ikke styres, at vi får bestemme selv hva vi lager, mener Anders.

Senest i påsken skapte gatekunstneren AFK store overskrifter med et maleri av en naken Sylvi Listhaug på en husvegg i Bergen. Kunstverket ble sprayet over av ukjente etter få dager, men i utgangspunktet var ikke huseieren sikker på om han ville fjerne det.

Og dette er typisk: huseiere lar kunstverket stå så lenge det er gjort skikkelig. Mediene skriver ikke lengre om tagging og hærverk, men om gatekunst. Og loven som forbyr graffiti er på mange måter sovende, for politiet er avhengig av at noen klager og anmelder.

Etter over 20 år i bybildet, kan det synes som om også politikerne forstår at det finnes flere aspekter enn «tags» og «throw ups», rene signaturer.

Våren 2016 vedtok også byrådet i Oslo en handlingsplan der de ønsket gatekunst velkommen. Samtidig åpnet Sporveien den oppgraderte Østensjøbanen der gatekunst pryder fem stasjoner. Her har de merket en markant nedgang i ulovlig tagging, og spart flere hundre tusen kroner siden 2016.

Likevel, de praktiserer fortsatt nulltoleranse mot tagging, og kommunen bruker fortsatt titalls millioner kroner på å fjerne uønsket graffiti fra kommunens eiendom.

Graffiti med agenda

Anders Sunna og Teg har kjempet den samme kampen. Kampen om å få spre graffiti til folket. Gjennom graffitimiljøet kjenner de til hverandre, men de har helt ulik historie og bakgrunn. De er to av mange graffitimalere som har nektet å bukke under for den strenge graffitipolitikken, og som likevel har valgt å bruke gaten som et åpent galleri.

Som nå får betalt for å gjøre det de tidligere kunne fått bøter for.

Anders og Teg er enige om at det har blitt mer akseptert med graffiti de siste årene.

– For ti år siden kunne jeg ikke tenkt meg å bruke ordet graffiti i CV-en min, men det har jeg nå. Det er definitivt mer stuerent, sier Teg.

Han klatrer opp i stigen og setter siste hånd på piecen i bakgården til Galleri 69 på Grünerløkka. Midt på lyse dagen.

Teg mener det ikke handler om at graffiti må være lovlig eller ulovlig. Det viktigste er at det gjøres med en agenda, for det er det graffiti handler om. Enten som egengevinst, politisk eller kreativt.

I Jokkmokk står Anders og ser ut over det islagte vannet, med stensilen og sprayboksen i hånden. Han tok til kunsten for å fortelle om hva som skjer i det samiske samfunnet. Han innser at han aldri kommer til å slutte. For hver dag ser og opplever han urettferdighet mot både samer og sin egen familie.

Familiens rein lever ennå. Staten har ennå ikke slaktet de. Men historien fortsetter.

– I dag, i 2018, vil staten flytte reinene våre bort fra der de ble tvangsflyttet til. Vi får ikke være noen sted, sier han stille.

Så setter han opp stensilen, sprayer og gir den lille landsbyen helt fersk gatekunst:

«FIGHT».