Etter at Stortinget 19. mai 1936 hadde gitt klarsignal til oppføring av et kringkastingshus på bygslet tomt av Vestre Akers prestegårds grunn i det vesentlige overensstemmende med de foreliggende planer og omkostningsberegninger, oppnevnte departementet 27. juni 1936 en byggekomité med stortingsrepresentant for Høyre i Oslo, murmester Arthur Nordlie, som formann, og med ekspedisjonssjef Per Vigstad i Kirke- og undervisningsdepartementet, formannen i NRKs styre, dr. juris. Arnold Ræstad, telegrafdirektør Hermod Pedersen og riksarkitekten, Fr. Crawfurd-Jensen, som medlemmer. Den siste ble valgt til komitéens viseformann. Overarkitekt Johs. Th. Westbye ved Statens bygningsinspektorat ble oppnevnt til sekretær for byggekomitéen.

18. september kan så NRK undertegne kontrakten med Nils Holter, som i samarbeid med arkitekt Ole øvergaard skal utføre oppdraget som utførende arkitekter for Kringkastingshuset. Grunnen til at den erfarne sykehusarkitekten Ole øvergaard går inn i prosjektet sammen med Nils Holter skyldes regelen om at yngre arkitekter som fikk overlatt et større offentlig byggeprosjekt var pålagt å ha med seg en mentor i utformingen av planene. Da Ole øvergaard i oktober 1940 ber seg løst fra kontrakten, går det fram at han i praksis ikke har hatt noe med kringkastingsbygget å gjøre siden byggestart i 1938. På grunn av krigssituasjonen ble han imidlertid ikke formelt løst fra kontrakten før 18. desember 1946. Fordi formannen i NRKs styre Arnold Ræstad selv er medlem av byggekomitéen, bemyndiger styret 31. oktober 1936 formelt riksprogramsjef Olav Midttun til å representere Norsk rikskringkasting som byggherre ved utarbeidelsen av de endelige planer for bygget. Loddet er nå kastet. Rollene er fordelt, og spillet kan begynne. For fortsatt er det langt fram til det første spadetaket kan tas på den tomta der Norges nye kringkastingshus skal reise seg.

Også byggekomitéen med sekretær og arkitekter - og på initiativ fra byggekomitéen kontroll- og studiosjef Fritz Gythfeldt - legger ut på en studietur til de nye kringkastingshusene i Europa. For Arnold Ræstad og Fr. Crawfurd-Jensen, som også var på studieturen for juryen i arkitektkonkurransen, må det bli mye repetisjon av tidligere inntrykk: København, Berlin, Hilversum og London. Erfaringen var fortsatt at det hadde vært vanskelig å forutsette kringkastingens behov for økt antall lokaler etter hvert som virksomheten ekspanderte. Det var viktig å ikke "bygge seg inne". Mange av kringkastingsselskapene forsøkte febrilsk å innhente det forsømte ved store eiendomskjøp enten i tilslutning til eller i umiddelbar nærhet av de eldre hus. Holters konklusjon er alarmerende: "Hvis Marienlysttomten skulde by på vanskeligheter i disse henseender bør det undersøkes om ikke andre beileiligere tomter kan finnes som uten å medføre nye vanskeligheter tilfredsstiller de ovenfor nevnte krav."

Foreløpig reagerer ingen på dette utspillet. I februar 1937 ser det tvert imot ut til at alt ligger til rette for å innhente anbud på selve byggearbeidene, slik at byggingen kan komme i gang samme år. Riksprogramsjefen meddeler som byggherre byggekomitéen formelt at drøftelsene om planene til et nytt kringkastings-hus er avsluttet 17. februar. "Alle instanser skulde således være tatt med på råd, så bygningen og utnyttingen av rummene skulde være så tilfredsstillende som det er mulig å få det hele innenfor rammen som er optrukket i de planer og omkostningsberegninger hvortil Stortingets beslutning om kringkastingshuset henviser," skriver Olav Midttun - for anledningen på bokmål. Departementet blir bedt om i likhet med styret å godkjenne de foreliggende planer.

Den prosessen som nå følger forteller mye om hvilken forsiktighet myndighetene la opp til rundt offentlige byggeprosjekter. Departementet svarte nemlig at de ikke hadde innvendinger mot at det ble utarbeidet detaljerte planer for bygget, men at bygging først kunne igangsettes på grunnlag av bindende anbud fra entreprenør. Og da byggekomitéen 22. april melder at den endelige byggesummen på grunn av generell prisstigning på 25% vil måtte overstige det beløpet som tidligere var forutsatt av Stortinget, svarer departementet at dersom ikke byggearbeidet kan fullføres innenfor oppgitt kostnadsramme, så må hele saken på nytt forelegges Stortinget før det gis endelig klarsignal til bygging. I mai reiste Nils Holter og Ole øvergaard til Wien for å se på det nye kringkastingshuset som ble bygget der. Og de kom tilbake med nye idéer og bekreftelse på gamle mistanker når det gjaldt kravene til lydisolasjon, akustiske forhold og tekniske anlegg. For det første måtte studioene ha separate fundamenter. For det andre måtte hvert studiofundament deles opp med horisontal fuge med innlagt gummiisolasjon for å hindre overgang av lyd gjennom fundamentene. Og for det tredje ville det være nødvendig med glassvatt som absorberende stoff i mellomrommet mellom de for-skjellige studioene. Telegrafstyret uttalte om de utvidelsene og forbedringene av den tekniske del av bygningen at de var nødvendige, og forutsatte at det ikke ville bli foretatt noen reduksjoner under detaljutformingen.

En annen kostnadsdrivende forbedring av bygningen var installasjon av flere heiser. Konsulentfirmaet Nefas fant det ikke betenkelig å bygge flere heiser i bygningen, "forutsatt at disse anbringes utenfor studioavdelingen og isoleres på betryggende måte." Likevel var det forbedringene av ventilasjonsanlegget som bød på den største utfordringen. Den lydtekniske konsulenten hadde satt som krav at dette måtte isoleres slik at det ikke forårsaket sus eller hørbar støy i noe studio. Ventilasjonskanalene måtte anbringes slik at de ikke dannet antydning til lydbroer mellom studioesker og fundament, mellom studioesker innbyrdes eller mellom studioesker og den øvrige del av bygget. Kanalenes lengde, utforming og innvendige foring måtte være slik at lyddempingen fra et studio til et annet, korteste vei gjennom kanalen, minimum var 80 dB. Lydkonsulenten foreslår at en for å minimalisere støyen mellom studioene plasserer ventilator med varmebatteri på et isolert betongfundament, og at det ved overgangen til kanalen ble anbrakt en elastisk forbindelse i form av en skinn- eller seilduksmansjett. Kanalene kunne anbringes på grunnen, festet til hovedbygget eller studiofundamentene, men ikke til noen konstruksjon som står i forbindelse med studioeskene. De første fem metrene av kanalene måtte kles med et absorbsjonsmateriale som asbest, og de måtte munne ut i trykk-kammer som samtidig skulle tjene både som akustisk filter og fordelingskammer til de forskjellige studioene.

Og endelig 24. august 1937 slutter styret i Norsk rikskringkasting seg til byggekomitéens (og arkitekt Holters) forslag om å endre på den fastsatte plassering av kringkastingshuset. De vil flytte bygget vestover fra Kirkeveien og mot Tørteberg og den nye universitetsbyen på Blindern. Det viktigste for byggekomitéen var nok de muligheter til senere utvidelser som den nye tomta gav. Den nye tomta var på 18 mål, mens den opprinnelige tomta var på 10 mål. I et brev fra NRK til Kirke- og undervisningsdepartementet 19. desember 1939, hvor en protesterer mot den foreslåtte plassering av Marienlyst skole, heter det om årsaken til endringen av plassering av kringkastingshuset: "Denne flytting ble foretatt av forskjellige grunner. For det første ville en sikre seg at huset ikke ble innebygget mellom store leiekaserner, idet en serie boligbygg på 7 Ý 8 etasjer var planlagt på syd- og nordsiden av kringkastingshuset. En del av disse kaserner er allerede oppført. Videre ville en sikre kringkastingen en beliggenhet som kunne oppfylle de vidtgående krav som vil bli stillet til det nye hus i fremtiden. Og endelig var hensynet til husets egen monumentale beliggenhet en avgjørende faktor, idet dette hus, det eneste i sitt slag i landet, burde få en så fri og fremtredende plass som det, i kraft av sin egenart, hadde krav på." Når så tilføyes at denne plasseringen, som altså er den kringkastingshuset har i dag, også var riksarkitektens opprinnelige forslag, skulle alle være fornøyd.