Lettere polemisk starter dette dokumentet med å slå fast at en i 1933 antok at "en etter våre forhold tilfredsstillende kringkastingsbygning i Oslo kunne oppføres for kr. 1.200.000,- innbefattet kjøp av tomt." En refererte videre at Stortinget 19. mai 1936 godtok å bygge et kringkastingshus med et omkostningsoverslag på kr. 2.468.450,-, "møbler og løst utstyr ikke medregnet." Og at Stortinget 22. juni 1938 samtykket i et nytt omkostningsoverslag på kr. 4.835.000,-, "innbefattet kr. 450.000,- til kjøp av tomt." Dette overslaget ble igjen forhøyet med kr. 67.000,- til bygging av et gass- og bombesikkert senderom i stortingsproposjonen nr. 1 for 1939. Det samlede overslag over kostnader til bygging av et nytt kringkastingshus var altså kr. 4.902.500,- da krigen kom til Norge. Mot dette stadfester Riksrevisjonen at byggeregnskapet 30. juni 1945 viser at det er brukt kr. 12.510.619,97, og at arkitekt Holter i brev til byggekomitéen 11. juni 1945 regner kr. 16.000.000.- som samlede byggekostnader når bygget står ferdig. Av de samlede kostnader faller kr. 5.249.512,98 på den tekniske fløy, og Riksrevisjonen hevder at det ikke forelå noen planer eller utkast før byggeledelsen gikk i gang med oppførelsen av B-fløyen, og at materialer bare kunne skaffes med største vanskelighet. Igjen med en polemisk snert hevdes det at "Noen nødvendighet for kringkastingen kan teknisk fløy ikke ha vært - iallfall ikke på det tidspunkt da den såvidt vites hittil utelukkende er blitt benyttet for andre formål."

Den virkelig tunge anklagen Riksrevisjonen retter mot byggekomitéen, hvor også riksarkitekten deltok som aktiv nestformann, gjelder om de ikke slik det hele utviklet seg burde ha nedlagt sine verv. "En må anta at igangsettelsen av et millionbygg som teknisk fløy uten forberedelser har vært en lite tiltrekkende oppgave for bygningskyndige fagfolk. En kan dog ikke se, at anleggets fagfolk har nektet sin medvirkning, f.eks. ved å legge ned sine verv, eller forsøkt å bremse på utførelsen av dette umodne byggeforetagende som ble fremtvunget av tyskerne. Dette kunne vel vært gjort under henvisning til mangelen på de forskjelligste byggematerialer. Det foreliggende materiale synes imidlertid å tyde på at det uten omsyn til omkostningene er gjort hva en gjøre kunne for å sikre materialer til bygget. Byggeledelsen viser således til at Statens forskrifter ikke kunne følges og at store anskaffelser og bortsettelser av arbeidet måtte foretas underhånden og øyeblikkelig, alt for at arbeidet ikke skulle bli stående fast. Det reiser seg da spørsmål om det har vært forsvarlig å medvirke til at faglige hensyn og Statens økonomiske ble tilsidesatt for å imøtekomme okkupasjonsmakten. Revisjonens adgang til å konstatere mulige misligheter er blitt sterkt begrenset i og med at det i Statens forskrifter påbudte anbudssystem ikke er blitt respektert."

Så allment som Riksrevisjonens kritikk var lagt opp, var det naturlig for byggekomitéen i sitt tilsvar av 20. juni 1947 å legge et svært generelt perspektiv til grunn. En forteller derfor innledningsvis om de grundige forstudier som ble gjort blant annet gjennom en rekke studiereiser, og at en av hovedkonklusjonene var at "Norsk rikskringkastings nybygg måtte legges an på lang sikt, og med en mest mulig elastisk plan." Byggekomitéen var helt på det rene med at NRK innen kort tid ville trenge større plass enn programmet av 1934 forutsatte. "Det fremgikk med all tydelighet av samstemmigheten fra de utenlandske anlegg." Da Nasjonal Samlings folk i oktober 1940 rykket inn i NRKs ledelse samtidig som den tyske okkupasjonsmakten ble mer aktive i forhold til NRK, ble det besluttet å samle alle organer som hadde med kringkastingsvirksomheten å gjøre under ett tak, med både lisenskontor, radiokontor, støykontroll m.v. En slik omdisponering krevde umiddelbart nye lokaler, og "byggekomité og arkitekt hadde ingen midler til å hindre at eventuelle byggearbeider ble satt igang." Og de visste at en utvidelse av kringkastingens areale trolig ville bli nødvendig i alle fall etter krigen. "Byggekomitéen hadde grunn til å anta at de avgjørende instanser innen kringkastingens nye ledelse manglet vesentlige forutsetninger når det gjaldt nybygget. Det var grunn til å frykte at kringkastingens byggesak kunne bli kjørt i grøften." Derfor fant byggekomitéen det best å opprettholde sin funksjon, for å ivareta de verdier som var nedlagt i bygg og framtidig planlegging. "Man hadde underhånden brakt i erfaring at N.S. ønsket å drive bygget selv, uavhengig av noen byggekomité." Byggekomitéen ble imidlertid ikke skaltet ut, og "senere har ledelsen skiftet uavladelig, et forhold som formodentlig har bevirket at byggekomitéen er trått i bakgrunnen for oppmerksomheten."

Riksrevisjonens mer polemiske kritikk blir besvart med samme mynt. Når det gjelder anslaget for byggekostnadene i 1933, heter det: "Til dette utgangspunkt vil byggekomitéen få anføre, at det må ansees som et hell at dette prosjekt ikke ble gjennomført. I dag måtte man ganske sikkert, etter de erfaringer man nå har, ha avskrevet et slikt anlegg som verdiløst." Til Riksrevisjonens bemerkning om at B-fløyen umulig kunne være nødvendig å bygge ut fra kringkastingens behov, svarer byggekomitéen at med de romkrav som nå foreligger for Norsk rikskringkasting, i henhold til utarbeidede disposisjonsplaner, ville det i dag ikke bli ett rom tilovers i den nye fløy, forutsatt at kringkastingen fikk disponere sitt hus selv." Byggekomitéen avrunder sitt tilsvar til Riksrevisjonen med noen sammenlikninger med de kringkastingshus som i samme periode er oppført i København og Stockholm. Det danske radiohus, som var ferdig til innflytting 1. januar 1941, var på 75.500 m3 og kostet kr. 12.500.000,-, en kubikkmeterpris på kr. 165,-. Sverige står fortsatt i 1947 foran bygging av sitt nye hus, som i første omgang er planlagt å bli på 130.000 m3, og byggekostnadene var i 1943 beregnet til kr. 19.482.900,- eller kr. 150,- per kubikkmeter. Byggekomitéen regner med at den endelige prisen på grunn av prisutviklingen vil ligge atskillig høyere. Til sammenlikning var NRKs nybygg inklusive B-fløyen på 105.000 m3, og var i 1943 kalkulert til kr. 15.000.000,- i byggekostnader, eller kr. 143,- per kubikkmeter. "For de tre nordiske land er programavviklingen stort sett den samme, og man skulle ha grunn til å tro at de redskaper - kringkastingshusene - som skulle brukes, må være noenlunde analoge," oppsummerer byggekomitéen.

Konklusjonen blir for byggekomitéen at det var riktig å ikke nedlegge sine verv. "Av det som er nevnt foran fremgår etter byggekomitéens oppfatning at Norge har fått et kringkastingshus det kan være bekjent av, og som ikke står i noen som helst særklasse med hensyn til omkostninger, hverken når det gjelder våre naboland eller andre." Byggekomitéen nevner at til tross for at huset fortsatt ikke er ferdig, har en etter frigjøringen tatt imot et utall av delegasjoner fra alle land, som enstemmig har gitt anlegget en positiv dom, og som har gitt uttrykk for stor glede over å ha dette anlegget. "Det har vist seg at kringkastingshuset er blitt en del av Norges ansikt utad. Det besøkes av folk fra alle verdens kanter og kommer til å bli et uttrykk for hva Norge kan prestere." At byggekomité og arkitekt har sett på håndteringen av kringkastingshuset som noe mer enn en jobb blant mange andre, kommer relativt tydelig til uttrykk i disse avsluttende ordene i tilsvaret til Riksrevisjonen: "Det høres kanskje ikke hjemme i en nøktern revisjonsbesvarelse å komme med en personlig uttalelse. Men man tør nok si at byggekomité og arkitekt har betraktet kringkastingens byggesak som en livsoppgave, og det er lykkes å gjennomføre bygget i en tid da alt annet ble jevnet med jorden, i en tid med okkupasjon og N.S.-styre."

Riksprogramsjef Olav Midttun støtter de synspunkter som er kommet fram i byggekomitéens tilsvar til Riksrevisjonen, og han konkluderer slik i sitt notat datert 25. juni 1947: "Eg meiner difor at arkitekten og byggjenemnda så langt i frå fortener klander og påtale for det dei gjorde under okkupasjonstida, at dei tvertom fortener ros for sitt vågsame arbeid, si ansvarskjensle for kringkastingsbygget og dei verde som det representerer, og for sitt klåre framsyn - og vidsyn når det gjeld kringkastingsarbeidet i det heile, som er heilt uvanleg her heime. Resultatet har vorte at Norsk rikskringkasting har fått eit praktisk og ypparleg hus, billegare enn vi kunne få det i dag, til stort gagn og framhjelp for arbeidet vårt, ei ære for institusjonen og ein heder for landet vårt. Det er eit hus som vi kan syna fram med stor og rettkomen byrgskap, og vi har alt fått mykje vellæte for det av utanlandske sakkunnige kringkastingsfolk. For ettertida vil det visseleg koma til å stå som eit ærefullt monument for dei som har reist det i dei vonde tidene det var." Styret i Norsk rikskringkasting "kunne i det vesentlige" slutte seg til det som byggekomitéen hadde oppsummert som sin fasit når det gjaldt plan, tomt og muligheter, de økonomiske forhold og utførelsen. Spesielt viktig er deres juridiske grenseoppgang i spørsmålet om byggekomité og arkitekt burde ha nedlagt sine verv etter nyordningen i september 1940: "Etter de bestemmelser som er gitt om en opprydding i den offentlige tjeneste er det på rene at det i og for seg ikke kan bebreides tjenestemennene at de etter 9. april 1940 ble stående i sine stillinger, og styret har tidligere erklært at det etter bestemmelsene ikke er adgang til å behandle kringkastingens funksjonærer på annen måte enn statens andre tjenestemenn. Det er måten tjenestemannen har opptrådt på i sitt arbeid og hans politiske og nasjonale holdning i det hele i okkupasjonstiden det kommer an på. Prinsipielt mener styret at dette syn også må gjelde ved vurderingen av byggekomitéens og arkitektens stilling. Styrets forbehold når det gjelder byggekomitéens handlemåte, er at Stortinget hadde begrenset kringkastingshuset til det omfang som var trukket opp i planen fra 1938, og at det ikke forelå noen bevilgning til oppføring av bygg ut over det som var bestemt i den opprinnelige plan. "Styret kan - selv om det altså i realiteten er enig med byggekomitéen - vanskelig se det annerledes enn at byggekomitéen sterkere enn den sannsynligvis har gjort, burde reagert overfor en utvidelse av bygget som i så vesentlig grad gikk ut over Stortingets forutsetninger."

Stortinget selv synes ikke å ha hatt vesentlige innvendinger mot byggekomitéens arbeid. I budsjettdebatten om NRK 8. november 1946 bemerket Hoem i Kirke- og undervisningskomitéen litt forsiktig at standarden var høy i det nye kringkastingshuset: "Ved en en flyktig befaring i Kringkastingen vil man bli stående igjen med det inntrykk at det nivå som er anlagt der oppe, ikke står i noe særlig rimelig forhold til hva vi ellers er vant til i Norge i dag." Men ellers kommenteres ikke kringkastingshuset før Bredal i budsjettdebatten 26. november 1951 refererer inntrykk fra en ny befaring: "Kirke- og undervisningskomitéen hadde anledning til å bese kringkastingshuset for en tid siden. Det var en fornøyelse å se et så vakkert bygg både innvendig og utvendig og et så teknisk fullendt bygg. Det sies da med rette at dette er blant det beste som finnes." Det kan være flere grunner til at stortingsrepresentantene ikke var like mye på hugget overfor NRK som tidligere. Den innsatsen NRK hadde gjort gjennom sendingene fra London under krigen la nok et forsonende skjær over det meste på Marienlyst. En så generelt med stor velvilje på NRK, som i 1948 også hadde fått en ny administrasjonsordning med en kringkastingssjef som øverste leder. At dette ble en person som Stortinget kjente, tidligere statsråd og stortingsrepresentant Kaare Fostervoll, bidro kanskje til å dempe kritikken. Men først og fremst førte den voldsomme veksten i antall radiolyttere etter krigen, som alle måtte kjøpe nye mottakere med stempelavgift til kringkastingen, og de økte lisensinntektene til at NRK var god butikk. èr etter år ble det budsjettert med overskudd for NRK. I 1952 ble budsjettet vedtatt uten kommentarer i Stortinget. Det var heller ingen kommentarer til virksomheten i NRK 1950-51.