Alf Prøysen ble sunget av naboen. Diktet «tømmer» av Rolf Jacobsen leste hun for ungene hver jul. I «Å tale og å tie» presenterer Vigdis Hjorth oss for sine litterære husguder, som til dels har vært med henne fra hun var barn. Vigdis Hjorth skriver innledningsvis at hun kjedet seg gjennom de forfatterne som ble presentert for henne i norsktimene på skolen. De forfatterne hun endte opp med å bli glad i fikk hun annensteds fra.
I eksamensoppgaver på skolen blir barna gjerne oppfordret til å plassere et verk i en eller annen litterær epoke. Riktig svar på Rolf Jacobsen ville da trolig bli «modernismen». Kanskje læreren heller enn å presse ungene til denne båssettingen, burde inspirere dem til å finne ut hva forfatteren har på hjertet? Jeg forstår Hjorth slik at læreren heller burde gjøre ungene oppmerksom på at Rolf elsket kona Petra og at dette syns! En forfatter eller en roman er egentlig aldri er eldre enn det mennesket som leser dem. Når vi leser blir selv vikingsagaer til samtidslitteratur.
Mannligheten til Mykle
Hjorth er også opptatt av om forfattere lar seg påvirke av andre ideer om hvem de er og hva de bør skrive. Følte Rolf Jacobsen seg presset til å skrive modernistiske dikt, mens Alf Prøysen bare trallet og sang? Det er en friskhet over disse lesningene, som er gjort med et utpreget feminint blikk. Når Hjorth så kaster sine øyne på Agnar Mykle finner hun selveste mannligheten der. Les Mykle og forstå menn. Det er selvsagt en absurd påstand, like absurd som å påstå at du kan lese Hjorth og forstå kvinner, men morsomt å lese er det uansett.
Når Hjorth leser Mykle gjør hun det i en slags polemikk eller samtale med Dag Solstad. Solstad har helt åpenbart hatt en stor innflytelse på Hjorths forfatterskap både i tone og innhold. I det avsluttende essayet om Alexander Kiellands ikke akkurat ihjelsnakkede bok «Agerhøns med champagne. Opptegnelser til en selvbiografi» spekulerer Hjorth på svært solstadsk vis i hvorfor Kielland aldri skrev den selvbiografien.
Tynne skillelinjer
Men så skifter essayet karakter og blir veldig hjorthsk. Når hun siterer en passasje fra Søren Kierkegaard, der han ifølge biografen Joachim Garff mer enn antyder han faren begikk overgrep mot ham, tenker jeg umiddelbart. Aha! Så det er derfor Hjorth er så opptatt av Kierkegaard! Har de begge strevd med overgrepserfaringer, som de lurer på om de skal tie eller tale om? Å skille strengt mellom forfatter og verk er ikke alltid lett, og fører fort til at litteraturhistorien blir litt kjedeligere enn den trenger å være. Hjorth er milevis unna å sette opp slike vegger når hun lese sine yndlingsforfattere.
Å makte å «snakke forbi seg selv» kan være en kvalitet ved den beste litteraturen. Men ingen god litteratur ellers essays kan oppstå fra noe annet sted enn det samme selvet. Heller ikke lesning skjer før det egne selvet er blitt satt i spill. Det vet den som leser Vigdis Hjorths litteratur.
