«Helvete, så trangt», stønner trommis Per Oddvar Johansen.
Trommisen stapper et helt trommesett inn i et ørlite lydskjermet rom. Vi er i NRKs musikkstudio på Marienlyst.
Det er sjelden Radioteatret spiller inn bakgrunnsmusikken slik de gjør i påskekrimmen «Dødens elv» som sendes denne påsken. Det er fordi det er kostbart både å bruke musikkstudio og hyre inn musikere.
Musikken kunne strengt tatt vært gjort digitalt fra A til Å.
Men for regissøren og lyddesigneren betyr det mye å gjøre musikkopptakene live. Samspillet som oppstår, kan ikke gjenskapes digitalt, mener de.
Regissør Steinar Berthelsen sammenligner det med om de skulle ta opp lyden av skuespillene hver for seg. Og lyddesigner Arne Barca sammenligner musikerne med skuespillere for å forklare hvor viktig det er å gjøre musikken live.
– Det er fordi de skal lytte til hverandre hele tiden, og spille sammen. Det blir best, rett og slett.
Gjenskaper 1950-tallets krim-noir
Tre jazzmusikere spiller musikken som komponist Sjur Miljeteig har spesialskrevet. Målet er å gjenskape stemningen i krim-noir på 1950-tallet.
– Jeg prøver å få til jazzimprovisasjon, få impulser fra hva de klarer å komme opp med, sier Sjur Miljeteig.
Han har tenkt litt David Lynch-aktig, ingen svære Varg Veum-trommer.
«Tempo» sier han, knipser og går bort til pianoet
Musikerne får attpåtil improvisere i studio.
Pianist Jørn Øyen sitter ved klaveret og myser mot notearket etter å ha spilt de første akkordene av kjenningsmelodien.
«Vi var litt upresise på dimme-akkordene», insisterer han og blar om notearket, før han rygger litt bakover på pianokrakken.
«Det var her det er sånne helt crazy harmonier», stønner han og fortsetter:
«Her har du grunntonen. D-moll 7 B5 SUS 4.»
Sjur sitter ved siden av flygelet, han lytter konsentrert og svarer:
«Nei, ikke helt».
Trommisen teller opp: 1,2. 1234. Alle spiller. Bak hver sine skjermer, med headset på øret og retningsstyrte mikrofoner.
Kan gjøres enklere
Nå for tiden gjør komponisten oftest alt hjemme, og stikker bare innom for å spille et enkelt instrument på en låt eller to. Deretter får lyddesigneren en ferdig datafil å jobbe med.
Å få være med helt fra start, gir mange kombinasjonsmulighetene for lyddesigneren.
– Det er ikke mulig å gjenta det perkusjonisten, eller trommisen, gjør her, ved å bare sitte med noe ferdig samplet. Altså her skjer i øyeblikket, sier Arne Barca som er lyddesigner i Radioteatret.
Sammen med regissøren klipper de to radioteater-veteranene musikken ferdig. Til slutt tilpasser de dialogene skuespillerne gjør. Lyd og musikk skal være med å fortelle historien.
– Det er ikke sikkert noen tenker på det, men jeg tror at opplevelsen blir mer ekte, nærere. Tettere på, det svinger på en annen måte når det er mennesker bak, ikke maskiner, sier regissør Steinar Berthelsen.
Hør :