Noen ganger er et journalistoppdrag mer enn bare en vanlig dag på jobb. Jeg, en vaskeekte ABBA-fan, skal møte mine to største musikalske helter: Benny Andersson og Björn Ulvaeus.
Mennene som har komponert det jeg syns er tidenes beste poplåt, «The Winner Takes It All», og som har skrevet soundtracket til min barndom, selv om jeg ikke er et barn av 1970-tallet.
Klavervirtuosen Benny og hans gitarkamerat Björn – etter min mening klassikerleverandører av Lennon & McCartney-kaliber. Men hvordan er de to egentlig, mennene, mytene, legendene?
Stedet er Grand Hotel i Stockholm, anledningen en pressekonferanse i forbindelse med premieren av «Mamma Mia – Here We Go Again». Men et eget intervju med Björn og Benny har jeg måttet mase meg til, trosset flere nei og «dratt fankortet» for å få.
I hånden har jeg en ABBA-biografi, tykk som en bibel, slitt etter å ha blitt lest fra perm til perm. Etter å ha betraktet de to smånervøst på avstand, gjennom en dør som står på gløtt, blir jeg geleidet inn.
Drømmen er i ferd med å bli virkelighet.
Et spørsmål blir suksess
Det første spørsmålet mitt er nøye gjennomtenkt, selvfølgelig med en ABBA-tekstreferanse.
– Hvordan er det å være, som man synger i Super Trouper, «part of a success that never ends»?
Rungende latter fra Benny & Björn, den høres i hodet mitt som en applaus.
– Haha, den var god! Strålende, sier Björn.
Noen sekunders refleksjon før de svarer på selve spørsmålet – samkoordinerte etter et helt voksenliv i profesjonelt og vennskapelig tospann.
– Vi forsøkte å lage musikk som flere enn oss ville like. Men om jeg kunne forestille meg at det skulle vare i 40 år? Nei, nei, aldri, sier Björn mens han ser meg inn i øynene.
Og forbauselsen hans virker så oppriktig. Akkurat som når han forteller om hvor rart det er at «lilla jag fra Västervik» får være med på det tilsynelatende eveige ABBA-eventyret, at Meryl Streep og Cher synger sangene hans på det store lerretet.
Les mer om intervjuet med Björn og Benny og Mamma Mia-skuespillerne her:
Trekkspillmusikanten og gitarkameraten
Benny Anderssons livslange musikalske reise begynte som 6-åring, da han spilte på sitt dragspel (trekkspill), visstnok med et svært åpenbart talent fra første tone.
For Björn Ulvaeus var det gitaren som ble inngangsporten til musikken – også der var musikaliteten i fingrene fra første grep, sies det.
Og jeg tror det så gjerne. For det krever noe helt spesielt for å skrive de vidunderlige melodiene, den nordiske mollmelankolien kombinert med rytmene som dansefoten nekter å stå stille til. Iallfall min.
When all is said and done
For de av oss som ikke får nok av ABBA kom nyheten om at de skal gjøre comeback og har spilt inn nye låter som en gudegave. Men har de to mennene egentlig aldri tenkt å pensjonere seg?
– Hvordan blir det om noen år å se tilbake på alt dette, «When All Is Said and Done»?
Det er åpenbart at de setter pris på ABBA-referansene. Det anerkjennende nikket. Men nei, nostalgi ligger ikke for dem.
– Jeg gjør som jeg har jeg gjort hele tiden, jeg tenker bare fremover, sier Benny.
Fansen vil hoppe av begeistring
Millioner av ABBA-fans verden over kommer de neste dagene til å ta fram sin indre «Dancing Queen», synge med og nærmest hoppe i kinosetet under filmen.
Jeg kommer nok til å være en av dem.
Ekstra gøy og litt rørende er det at Björn selv dukker opp som statist og professor i låten «When I Kissed the Teacher». Det er vanskelig for en sirkushest å holde seg helt unna manesjen – takk og lov for det.
En starstruck journalist
Hvordan ble så mine seks tilmålte minutter med mine barndomshelter?
Jo, av den svært minnerike sorten. Det lune smilet til Benny. Latteren til Björn. Varmen i rommet – alt sammen er allerede lagret i mitt indre album.
Med signert ABBA-bok i hånden går jeg ut av intervjurommet, for første gang i mitt liv ordentlig starstruck.
Og jeg skammer meg ikke. Jeg sier som i «Thank You For The Music»:
What a joy. What a life. What a chance.
Hvor mye kan DU om ABBA? Ta undertegnedes quiz under!