Skakkjørt sorg

En ung mann, en sønn, en bror, verver seg til tjeneste i Afghanistan og kommer hjem i en kiste. Effektiv scenografi gjør sorgen til jord, et fysisk element, noe å grave seg ned i, skitne seg til av og kanskje også riste av seg.

Sorgens kompleksitet

Helga Flatlands romantrilogi tar utgangspunkt i et lite bygdesamfunn. Fire unge gutter fra denne bygda drar til Afghanistan, og bare en av dem overlever.

Regissør og dramatiker Tyra Tønnessen har tatt utgangspunkt i historien til en av de omkomne guttene og laget forestillingen «Tarjei», som hadde urpremiere ved Nationaltheatret lørdag.

Flatlands prisbelønte trilogi beskriver sorgens kompleksitet, ulike måter å være berørt på, lammelse og handlingskraft og en til tider maktesløs kamp for at livet ikke skal settes på vent.

Forestillingen «Tarjei» handler om Tarjeis familie. Den er ikke et forsøk på å forstå Tarjeis valg, hans flukt til Afghanistan, den er et bilde av de gjenværendes sorg.

Sprengende

John Emil Jørgensrud spiller en Tarjei med sprengende smerte. Romanene skriver frem et ansvar for gårdsdriften han føler som en tung bør.

Bøkene legger også stor vekt på et ulykkelig vådeskudd han begikk i ungdommen – dette vektlegges i liten grad i forestillingen, og det fratar Tarjei noen av hans dypeste kvaler og skaper en annen balanse i familiebildet sorgen spiller frem.

Utenfrablikk

Tilbake står mor, far og søster som skal stable livene sine på beina. Det går ikke så bra. Som i bøkene forteller de hver sine historier ut mot et publikum, og det er sterke og grunnleggende følelser som gjør seg gjeldende: skyld, maktesløshet, gjeld, anger – og mangel på følelser.

Etter hvert dannes et bilde av valg som aldri tas, og publikum ser at små detaljer, små nyanser, kunne gjort denne fortellingen til en helt annen for de enkelte karakterene.

Håndteringen av sorg er lettere sett med et utenfrablikk. I dette treffer Tønnessen en allmenn erfaring av sorg, her skapes gjenkjennelse.

Til jord skal du bli

Forestillingens smarteste trekk er fem kasser fylt med jord. Hver av karakterene har sin kasse, sitt lille rom, der sorgen blir fysisk: De velter seg i den, graver i den, gnir den inn i ansiktet og kaster den rundt.

Leiko Fuseyas scenografi er meningsbærende til det helt spesielle om man legger til all symbolikken jord som materiale bærer med seg.

Ytterpunkter

Samtidig tenderer stykket mot å bli stillestående, det tross gode skuespillprestasjoner. Historien har stort sett bare tid til å ta med seg ytterpunktene i relasjonene mellom karakterene, det fører til at en del konfrontasjoner blir heseblesende med mye roping.

I enkelte relasjoner kunne flere nyanser åpnet andre rom i fortellingen. Musikken kunne også i større grad utfordret teksten og karakterene. Vakre komposisjoner stryker fortellingen medhårs. Selv om sorg er skjørt, er denne fortellingen ikke det.

Likevel: «Tarjei» spiller frem et troverdig bilde av skakkjørt sorg.