Et helvetes paradis

Norsk reality-TV fyller 19 år i år, og fra den første sesongen av Big Brother i 2001 har de som har deltatt fått svar på noen sentrale spørsmål. Spørsmål som: «Kan jeg være meg selv 110 prosent der inne?», «Er det mer verdt å vinne enn å bevare lojalitet til venner?» og – ikke minst – «Blir det noko knulling?».

Svaret på alle tre spørsmålene er i varierende grad «ja». Men vi som ser på har også hatt noen spørsmål, som: Hvorfor er man EGENTLIG med på et sånt TV-program? Og hvorfor ser vi andre på?

For å få svar på det ble vi med på innspillingen av årets Paradise Hotel. Det ble en ganske koselig – og tankevekkende – tur til helvete.

_{Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Og en del støv.}

Noen timer sør for den meksikanske homsepartybyen Puerto Vallarta, langs den vakre, frodige Jalisco-kysten, oppå en klippe med fantastisk utsikt utover Stillehavet ligger Casa Sol de Occidente, bedre kjent for TV-seere i Norge som Paradise Hotel.

Allerede på veien dit fra Puerto Vallarta får vi et varsel om at det er trøbbel i paradiset, der vi passerer militære lastebiler med maskerte og bevæpnede soldater på lasteplanet og tungt befestede militærforlegninger langs veien, og vi får senere vite at delstaten Paradise Hotel ligger i – Jalisco – er delvis kontrollert av narkokartellet CJNG.

På grunn av disse narkokartellene er Mexico midt i noe som ligner på en borgerkrig og regnes nå som et av verdens aller farligste land.

Selve Paradise Hotel er ikke et hotell, men et kompleks bestående av et stort hovedbygg med en del soverom, et spiseområde og et oppholdsområde ved bassenget, i tillegg til noen små bungalower. Komplekset rammes inn av en kraftig mur med en port i midten.

_{Paradiset blir til}

I sterk kontrast til det å bo på Paradise Hotel så er det å lage Paradise Hotel et slit i den tropiske varmen, og dagene er lange.

De omtrent 70 nordmennene som jobber her bor på et litt slitent hotellkompleks som ligger på stranda noen mil nordover, et sted de selv kaller «favelaen», oppkalt etter slummen i Rio de Janeiro.

(I mediebransjen har det lenge gått rykter om at livet der i crew-favelaen er vel så partyknullete som livet inne på Paradise Hotel, men det overlater vi til Brennpunkt-redaksjonen å avsløre. Eventuelt TV3 å lage en realityserie om.)

_{Paradise Motel: her bor og fester de som lager Paradise Hotel}

Meksikanerne som jobber på produksjonen er, med unntak av kvinnene som lager maten og vasker, alle menn. De jobber som sjauere, snekkere og lysriggere, og er kledd deretter.

Nordmennene som jobber her er litt yngre enn meksikanerne, det er langt flere kvinner i denne gruppa, mange har tatoveringer, skate-aktige klær og solbriller. Kort sagt: typiske unge og semi-unge norske TV-produksjonsfolk anno 2018.

Disse jobber med regi, lyd, lys og kameraføring. Det er en gemyttlig og vennlig stemning på settet, men det er ingen tvil om at dette er en proff gjeng som jobber hardt og fokusert. Og det er åpenbart at for disse er Paradise Hotel ingen lek, men blodig alvor.

_{Kjekt å ha: Meksikanere.}

REALITY BLE TIL VIRKELIGHET

For i dag er reality-TV blodig alvor. Jeg har vært reality-fan siden mora til Ramsey dro en dildo ut av veska på premieren av første sesongen av Big Brother, og Christer Falck gråt sine sjuke tårer etter å ha blitt kåret til vinner av førsteomgangen av Robinson.

Og jeg har selv vært med på å skape et lite stykke norsk reality-historie, da jeg som innleid konsulent (dette var under min tid i Privat Sektor) anbefalte TVNorge å kjøre i gang Temptation Island til tross for at mange av annonsørene hadde truet med å trekke seg dersom kanalen sendte det mange av dem kalte «hore-TV».

For sånn var det på den tiden, at en del folk ble sinte når de snakket om reality-TV. En svensk politiker raste mot Robinson i Riksdagen og kalte det «fascist-TV»: «Jasså, du tåler ikke å se menneskeheten utfolde seg i all sin bedritne prakt», tenkte jeg.

Mens flere norske skuespillere raste mot det de mente var banal søppelkultur: «Å jaså, middelmådige noksagter føler seg truet av at ekte folk lever ut ekte emosjoner på en skjerm som de selv har hatt monopol på i alle år?» kommenterte jeg knusktørt (inni meg selv).

_{Casting: Drømmen om et paradis blir til i det kalde Norge}

Kort sagt: Jeg har i alle år HOLDT MED reality-TV. Men med årene har interessen min dalt noe. For min del tror jeg det skyldes at reality ble for lite realistisk etter hvert som deltakerne lærte seg å innta fastsatte roller som andre hadde spilt før dem i sesongene før. Når ko-ko reality ble til en slags rutinemessig virkelighet ble litt av magien borte, synes jeg.

Men i øyekroken har jeg fått med meg at Paradise Hotel har rullet og gått (rettere sagt knullet og gått), med spesielt sterk appell til stadig yngre seere og med en fornyet kraft takket være sosiale medier.

Hva er det vi egentlig ser på når vi ser på Paradise Hotel? Jeg tror det er et drama på flere nivåer, der mye står på spill. Og for noen er dette kanskje et spill med sjela selv som innsats.

ADJØ SØT KLØE, HALLO SUR SVIE

Det er digg å meske seg ved bassenget, i baren og i diverse soverom på et paradisisk hotell i Mexico sammen med andre tatoverte og kirurgisk justerte partyfolk. Og det at det er kamera i alle rom behøver ikke å legge en demper på stemningen, å nei tvert imot. Det virker i stedet som om det gir livet der inne en egen ekstra energi.

_{Her i regibrakka ser de alt som skjer inne på hotellet}

Og når man attpåtil kan bli kjendis av det underveis OG ende som toppblogger, hva mer kan man forlange?

Men å leve i tilsynelatende problemfri tilværelse i paradis er ikke uproblematisk. Siden tidenes morgen har vismenn og prester skremt oss med historier som i bunn og grunn handler om én ting, nemlig at etter den søte kløe kommer den sure svie.

Ikke nødvendigvis bare i form av gonoré (en retro-kjønnssykdom som i dag kun finnes bak i turnébussen til Rune Rudberg og i munnsåret til enkelte profilerte langrennsutøvere), men i den forstand at all kos og moro har en pris, og at den fakturaen kan bli større enn du regnet med.

Adam og Eva koste seg glugg i Edens have inntil de ble grådige og forsynte seg av Kunnskapens tre, da ble Gud sur og kastet dem ut. Gud ble også jævlig gretten litt senere etter en periode med mye fest og moro og utslettet derfor alle mennesker (og dyr, WTF?) på jorda, unntatt de som kom seg om bord i Noahs ark som straff.

Kort sagt, for å sitere en klok mann (Vinnie i Paperboys da han siterte en spansk holdningskampanje om rus): «La fiesta tiene una factura» – Festen kommer med en faktura.

Med andre ord: Man må betale for good times med bad times. Spesielt om du da velger å selge sjela di til Satan, da kan festen vare lenger men med en litt strengere inkassofyr som dukker opp etter hvert. Dét er også en mulighet.

_{Kritisk blogger (48) var ikke så kritisk utpå kvelden.}

ONDSKAPENS HOTELL

Jeg har ofte tenkt på Paradise Hotel som en slags norsk Vodka RedBull-på-afterski-variant av «Hotel California», hotellet fra albumet med samme tittel av The Eagles.

Dette albumet er en av de mest solgte platene noensinne, og handler om et paradis, nemlig California. Men et trøblete paradis, ifølge The Eagles. Plata kom i 1977, og var et oppgjør med livsstilen som hadde tatt overhånd i enkelte miljøer i California etter at hippiedrømmen om harmoni og kjærlighet døde.

Denne nye livsstilen handlet om kjendiseri, egodyrking, overflatisk skjønnhet, rus, maktspill, særdeles fri knulling og penger; kort sagt en buffé av ting som vil straffe seg på sikt, ifølge både Bibelen og sunn fornuft.

The Eagles selv forsynte seg godt av denne buffeten, noe sangene deres bærer preg av, og det eksisterer en mørk mytologi omkring denne plata.

«Hotel California» har en mystisk tekst om et hotell som lyser opp ørkennatten som et Soria Moria-slott og frister slitne reisende med hvile og komfort. Men etter at man sjekker inn oppdager man at ting ikke er helt som de skal være i denne oasen, og at dette i stedet for himmelen «could be Hell».

_{Hva Norge skal leve av etter oljen? Babyoljen, vel!}

Hotellet er et sted der vakre mennesker drikker rosa champagne og danser, men er samtidig et mørkt, truende og klaustrofobisk sted der noen av gjestene plages av vonde minner mens andre sliter med hukommelsen, de er bevæpnet med kniver og man kan «check in any time you want, but you can never leave», man er fanget der.

Og ifølge myten er denne linjen en av mange antydninger om at sangen ikke bare handler om et metaforisk California, men også om satanistkirken Church of Satan, som et symbol og symptom på hva kulturen i California hadde blitt til etter hippietiden. Dette kirkesamfunnet hadde i løpet av 60-tallet tiltrukket seg mange unge, søkende mennesker, i tillegg til flere av datidens gigakjendiser, som skuespillerinnen og sangerinnen Jayne Mansfield, superstjernen Sammy Davis Jr. og den smått flamboyante pianisten Liberace.

Hovedkvarteret lå i (tilfeldig?) California Street i San Francisco og var omkranset av et noe spesielt piggtrådgjerde, som var designet på den måten at det var lettere å klatre – eller «sjekke» – inn enn å komme seg ut. Kirkens grunnlegger var den karismatiske sirkusorganisten Anton LaVey, som hadde utviklet en filosofi med sterkt fokus på materielle goder og nytelse.

Jeg forestiller meg at noen av dem som søkte seg til LaVey og kirken hans gjorde det for å inngå en deal med Djevelen, der de håpet å få (enda mer) penger, berømmelse og skjønnhet i bytte mot sjela si.

For det er ifølge de gamle sagnene gjerne derfor vi oppsøker sånne mørke steder, for å få tak i noe som koster oss mer enn vi først trodde.

DUMSKAPENS HOTELL?

Ja, den ÅRVÅKNE leser vil kanskje allerede ha forstått hvor jeg er på vei med denne utlegningen. Kall meg gjerne kulturpessimist, men i det kjendisfokuserte Norge anno 2018 er det kanskje blitt mange – spesielt blant de yngre – som gjerne kunne tenke seg å sjekke inn på et sånt hotell? Jeg BARE SPØR, det er min jobb som blogger.

I så fall er Paradise Hotel det nærmeste man kommer. Dette med å ofre sjel og verdighet i bytte mot overfladisk skjønnhet, gull og berømmelse er en dyphistorie, det vil si en fortelling som har fulgt menneskeheten siden tidenes morgen.

Kanskje er Paradise Hotel nok en manifestasjon av denne dyphistorien.

Så HVOR LURT er det egentlig å sjekke inn på dette hotellet? Og da følger det neste spørsmålet naturlig: hvor DUMT er det å sjekke inn der? I verken Eagles-sangen eller de gamle eventyrene går det spesielt bra. Det er en del fordommer ute og går om Paradise-deltagerne, og den sentrale gjengangeren er at de som er med på «Pærra» jevnt over er tjukke i hue. Hva tenker jeg? Jeg vet ikke.

Persongalleriet der inne er nok mer sammensatt enn man kan få inntrykk av. At det er flere der inne som ikke er den skarpeste personen i skuffen (som de selv ville sagt) er det nok liten tvil om, noe disse språklige raritetene deres kanskje vitner om.

Det er også andre indikasjoner på denne dumheten, for eksempel vasket deltakerne hotellet med myggspray(!) da jeg var der, ettersom de trodde myggsprayen var vaskemiddel. Det er selvsagt fort gjort å ta feil av spruteflaskene i et fremmed land, men det er også lov å undres litt.

Men jeg tror allikevel at flere av dem er oppegående og reflekterte unge mennesker, som vet godt hva de er med på og hva de utsetter seg selv for, og at de er bevisste på at det å være med kan ha en heftig prislapp.

Vår venn Simon fra Porsgrunn, deltaker i årets sesong av Paradise Hotel, vet nok godt hva han er med på, og går bevisst inn i det for å kunne makse mest mulig partypoeng og det han kaller «rockestjerneliv» i en stakket stund etterpå, som en norsk hovedperson i en Springsteen-sang om en ung industriarbeider som er born-to-run nok til å vite at han må gripe sjansen til å komme seg ut mens han ennå har muligheten til det.

Og når man – som fjorårets vinner Marthine – kan tjene over en million i året på blogging og SoMe-aktivitet i etterkant, så sier det seg selv at det ikke nødvendigvis er dumt å være med. Man kan faktisk ha det som karriere, i hvert fall en stund, noe sikkert både Staysman og Petter Pilgaard vil si seg enig i.

Men folk som jobber med rekruttering til næringslivet advarer mot å være med på Paradise Hotel, så mon tro om det lønner seg på sikt, når blogginntekten begynner å krympe eller man ikke greier å etablere seg som rikskjendis.

Så har vi sånne som vår venninne Newa. Vet hun egentlig hva hun har begitt seg ut på? For det er påfallende at flere av de tidligere deltakerne vi snakket med ikke vil anbefale døtrene sine å bli med på Paradise Hotel, fordi det å havne i disse seksualiserte situasjonene som gjerne dukker opp har en høyere pris for jentene enn for guttene.

Vi har altså ikke kommet lenger i Norge 2018? For å sitere en klok mann (meg selv etter 10–12 øl):«Det er ikke REELL likestilling i Norge før det å knulle på Paradise Hotel er like lite belastende for jentene som for guttene». (Merk dere den som mulig parole, dere i neste års 8. mars-komité).

Jeg tror at de fleste som er med på Paradise Hotel kommer fra det med sjela sånn noenlunde i behold. Men det finnes de som føler at de har betalt en høy sjelelig pris for å sjekke inn på dette hotellet.

Flere har oppsøkt psykolog (som de får tilbud om fra produksjonsselskapet), mens andre har oppsøkt Jesus. Som selveste vinneren av sesong fire, Miguel Kristiansen, som etter blant annet å bli slått ned på gata av folk som ikke likte ham på TV, ble kristen og etter hvert gatepredikant.

Å BLI SPILT AV SPILLET

Så det å være med Paradise Hotel er kanskje ikke for alle. Kanskje egner det seg best for den som er best egnet til å Spille Spillet? Spillet på Paradise Hotel handler om å nå finalen og pengepremien, som man enten kan dele med medsammensvorne eller beholde selv (det vil si å «slippe Kula»).

For å overleve trenger du en partner av det motsatte kjønn å dele rom med. Om det ikke går må du bo alene på det såkalte solorommet, der du har en uke på deg til å overtale noen til å flytte ut fra noen andre og inn med deg i stedet. Dersom du ikke greier det risikerer du å bli kastet ut av hotellet i den ukentlige «parseremonien».

Hver uke sjekker det inn en ny gjest, så kampen om en partner i paradiset er et evig jag inne på hotellet. Spillet handler altså om lojalitet og svik, og bakom lurer kjærligheten, om enn aldri så midlertidig.

Alle vi møtte som ville inn på Paradise Hotel snakket ivrig om at de gledet seg til å Spille Spillet der inne. Hva er det EGENTLIG man gjør når man Spiller Spillet? Kanskje finnes det en bruksanvisning til Spillet, skrevet for mange hundre år siden?

Jammen vettu hva, det gjør det faktisk: Diplomaten og statsmannen Niccolo Machiavelli (uttales makiavelli) skrev nemlig i 1513 en av verdenshistoriens mest kjente bøker, «Fyrsten», som er en håndbok i hvordan man skal skaffe seg politisk makt.

I århundrer har det å være «machivelliansk» blitt synonymt med det å være et kynisk og manipulerende menneske; en som bruker andre som brikker i et sjakkspill for å oppnå et mål.

_{Med tillatelse fra TV3/Mastiff}

Sånn sett er Paradise og flere andre realitykonkurranser iscenesettelser av Machiavellis visjon, der Spillet ikke spilles av politikere, krigsherrer og kardinaler med kapper og hatter i middelalderens palasser, men av tatoverte, plastiskopererte unge mennesker samlet rundt et basseng eller på en strand.

Mennesker har Spilt Spillet siden tidenes morgen, og kanskje derfor er det noe der som appellerer til oss seere på en dypere måte enn vi selv er klar over. Kanskje er det fordi vi ubevisst vet at den som Spiller Spillet risikerer å bli spilt av spillet? At man også her ofrer noe av seg selv og at man selv blir en brikke i noe man ikke kan kontrollere?

Machiavelli var fra høykulturens vugge (Firenze) og ville sikkert ikke likt å bli brukt som en referanse for noe så banalt som et reality-TV-program.

Men sorry Mach, du har nok andre ting å bekymre deg over der du høyst sannsynligvis blir grillet over flammene på evighetens Paradise Hotel Toscana as we speak.

Den årvåkne bloggleser vil kanskje se hva hovedproblemet med å Spille Spillet er, nemlig at du må ta noen kjipe valg for å virkelig mestre det. Men kan du svikte andre og samtidig være tro mot deg selv? Kan du Spille og samtidig være deg selv? Som det heter: Har du det i deg?

Å VÆRE SEG SJØL 110 PROSENT

For på mange måter er det det Paradise Hotel egentlig handler om: Ikke bare hva du vil ha, men hva du allerede har i deg. Dette med å «være seg selv 110 prosent» er en veletablert klisjé blant norske realitydeltakere. Men hvem er det man da ender opp med å være?

_{Ei lita iraner fra Stavanger / La seg under kniven typ 473 ganger / Hun ble til seg selv på Paradise Hotel / Og lever nå - visstnok - helt uten anger}

Jeg spurte mange av dem som søkte seg til årets Paradise Hotel om de var redd for å bli fremstilt som dummere eller kjipere enn det de egentlig er. Da svarte flere av dem at nei, ikke nødvendigvis, men at Paradise Hotel får fram og forsterker alle sidene dine, og at det er de negative sidene som da blir mest påfallende og synlige. Men kanskje er det sånn mye kjendiseri og medieeksponering fungerer?

I 1988 utga forfatteren Albert Goldman en biografi om John Lennon, med tittelen «The Lives of John Lennon». Denne boka skapte mye bråk og harme, ettersom Goldman grundig rev ned det godt etablerte bildet av Lennon som en slags menneskelig fredsdue. I stedet tegnet han et bilde av en voldelig, egoistisk og grådig mannssjåvinist.

Så hvem var denne John Lennon vi trodde vi kjente? Og hvordan kunne en mann vi trodde var så snill vise seg å være så slem? Ble han kanskje sånn av å være superstjerne? Mot slutten av boka reflekterer Goldman omkring det å være kjendis, og han avviser den kjente klisjeen om at «berømmelse forandrer deg».

Goldman hevder i stedet at berømmelse ikke FORANDRER deg, men snarere får fram og forsterker det verste av det du ALLEREDE har i deg; at berømmelse fungerer som et slags sannhetsserum eller forstørrelsesglass på personligheten du allerede har.

Man kan kanskje si det samme om Paradise Hotel; at man der inne FAKTISK BLIR seg selv 110 prosent. Selv om det som kjent er problematisk rent matematisk for oss andre, som elsker å se på at det skjer.

Nå skal jeg skrubbe meg med Ajax og ta en glovarm dusj mens jeg venter på premieren på Ex On The Beach.

NRK TV: Se Trygdekontoret – På Paradise Hotell