Historien bak Norges eneste baroni

Køen av paraplyer beveger seg sakte mot det tidligere fjøset – nå Riddersal. Øsregnet til tross, publikum er forventningsfulle, alle de 400 setene tas i bruk.

Inne i salen på Baroniet i Rosendal venter musikk.

En torsdag kveld i august ønsket pianist Leif Ove Andsnes velkommen til åpningen av Rosendal Kammermusikkfestival. Store navn fra hele verden var samlet i Hardanger.

Men uten en viljesterk kvinne for 370 år siden, hadde ingen av oss fått oppleve Rosendal denne kvelden.

Hennes far var Norges største grunneier, og da broren ble drept i en duell, ble Karen Mowat Norges rikeste arving.

I 1658 giftet hun seg med den pengelense danske adelsmannen Ludvig Rosenkrantz. Det skulle få dramatiske følger for dem begge.

Sørøst for Bergen, to og en halv time med bil og ferge, ytterst i Hardangerfjorden ligger Rosendal i Kvinnherad kommune. Klemt inne mellom fjellene og fjorden ligger den lille fruktbare bygda med knappe tusen innbyggere. Mot øst strekker Folgefonna seg milevis innover med evig snø og isgrønt vann.

Sentralt i Europa

Ei bygd litt utenfor allfarvei, vil nok mange si i dag. Men også med en lang historie med fisk og trelasthandel over Nordsjøen da sjøen var viktigste transportvei. Og på 1600-tallet var Rosendal slett ikke usentralt. Det var kort vei til Bergen, som på den tida var nesten like stor som København. I Bergen fikk man tak i det meste som ellers var å finne i europeiske storbyer, og kontakten ut i verden var stor.

Rosendal er ikke som andre norske småsteder. Her, midt i den dramatiske norske naturen, ligger en kuriositet. Et baroni, Norges eneste. Og et slott der baroner og baronesser holdt til. Inspirert av en av historiens største trendsettere, solkongen Ludvig den 14. og hans Versailles. Slottet omkranses av en 300 år gammel renessansehage og en romantisk landskapspark fra 1850. Mer vanlig i europeiske slottshager enn i ei bygd i Sunnhordland.

Arvingen

Karens Mowats far, Axel Mowat, kom fra en rik adelsslekt i Sunnhordland med røtter i Skottland. Han var admiral i danskekongen Christian 4. flåte og gjennom arv, giftermål og gode investeringer sørget han samtidig for å bygge seg opp til Norges største godseier.

Da sønnen Axel, som også var sjøoffiser, ble drept i en duell, ble datteren Karen, født i 1630, arving til Norges største formue. Karen var vakker, og far Axel hadde nok sine planer for datteren. På den tida var det vanlig at ekteskap inngikk i rikfolks strategiske forretningsplaner. Datteren manglet ikke friere, men faren ville se seg godt om før han ga sitt samtykke. Karen kom ham i forkjøpet.

En fattig frier

Mowat-familien hadde sterke bånd til Danmark. Da det kom rekende en fornem, men lutfattig dansk adelsmann med et anbefalingsbrev fra kongen av Danmark, ble Karen betatt. Han utsatte henne for heftig kurtise, og fridde til henne på et julegilde på Bergenhus. Frieren, Ludvig Rosenkrantz, sørget samtidig for å redde sin skakkjørte økonomi.

Far Axel kjente til Ludvigs tvilsomme økonomiske bakgrunn og var skeptisk. Men det ble som Karen ville, i 1658 sto bryllupet mellom Karen Mowat og Ludvig Rosenkrantz. Og i samme øyeblikk fikk Ludvig hånd om formuen han hadde ønsket seg.

Ekteparet slo seg ned på gården Hatteberg i Kvinnherad, som var en del av Karens arv. Ludvig gikk straks i gang med å realisere sin drøm om et lite slott, nå hadde han penger. Han tegnet og satte i gang bygging av en ny hovedbygning på gården. Bygget sto ferdig i 1665, og navnet ble endret til Rosendal. Noen år senere ble Ludvig baron, men Karen ble aldri baronesse.

Etterlatt alene

Karen, som hadde levd et stille overklasseliv, må ha elsket sin verdensvante husbond. Det kommer vi tilbake til. Men livet hennes ble aldri gull og grønne skoger. Karen fikk fort oppleve at hennes danske ektemann var av et annet kaliber enn hennes egen nøkterne vestlandsslekt.

Ludvig var mye borte, ofte i København der han slo seg løs med adelen. Festene skal ha vært ganske ville, gjerne med kongen til stede. At adelsmennene holdt seg med elskerinner var ingen hemmelighet. Ludvig likte å leve på stor fot, og på kort tid ødslet han bort den enorme formuen Karen hadde skaffet ham. Snart var både han, Karen og godset nedtynget i gjeld. Hjemme satt Karen med alle problemene og med ungeflokken som økte for hver gang Ludvig var hjemom og gjorde henne gravid. Ni barn fikk hun, tre døde tidlig og tre sønner ble drept i kriger.

Elsker, elsker ikke

Historien til Norges eneste baroni og menneskene som har bodd der har interessert historikere og forfattere. Men personbeskrivelsene og omgangen med fakta varierer sterkt. Var Ludvig Rosenkrantz en kynisk og gjeldstynget lykkejeger som giftet seg til penger som han satte over styr på ville fester i København? Eller elsket han sin Karen og ville det beste for henne og barna?

Den som i dag vet mest om Karen og Ludvig er Jørn Øyrehagen Sunde. Han startet som guide på baroniet, i dag er han professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen og forsker ved Baroniet Rosendal. Sunde har lest de mange brevene mellom Karen og Ludvig.

Dirrende kjærlighetsbrev

For å ta det viktigste først: Elsket Karen og Ludvig hverandre?

– Ja, ut fra brevene er det all grunn til å tro det. Man formulerte seg riktignok litt pompøst i datidens brevveksling, men brevene er dirrende, preget av heftige følelser og sjalusi. Han sitter i København og trygler henne om å ta med seg barna og komme ned. Han lover henne vakre smykker og skrev at hun skulle få kjøre rundt i Københavns gater i karjol. Hun nekter og ber ham komme hjem til Norge. Det er der hun mener de hører hjemme – sammen, forteller Sunde.

Innimellom intense kjærlighetserklæringer beskylder hun ham for å sette dem i gjeld gjennom å leve som storkar i København. Hun kalte til slutt oppførselen hans «Ret gallschap» – ren galskap.

En mann med ambisjoner

Hva skjedde egentlig mellom de to ektefellene på Rosendal? Hvorfor stakk Ludvig av til København like etter at han hadde igangsatt byggingen av det lille slottet? Sunde mener det skjedde slik:

Ludvig hadde ambisjoner om å få en høy embetsstilling i Danmark. Han ønsket å selge eiendommene i Norge og kjøpe et gods i Danmark i stedet. Derfor dro han til København for å få en samtale med kongen. Men det varte og rakk uten at han fikk noe tilbud. Sunde mener kongen rett og slett ikke ønsket å gi han en jobb i Danmark, det var viktigere for kongen å ha lojale embetsmenn i Norge. I to år ventet Ludvig i kongens by. To år med ødslende pengeforbruk og to år der økonomien hjemme i Rosendal, midt i byggeprosjektet, utviklet seg katastrofalt. For med godseieren utenlands var det ingen som kunne drive inn skatter og avgifter. Inntektene uteble.

Handlekraftig dame

Men hva med Karen, som hadde nektet å flytte til Danmark, og som kalte Ludvig en tosk. Hva slags person var hun?

Igjen er Jørn Øyrehagen Sunde en kilde til å forstå hennes personlighet.

Da Ludvig dro, satt hun alene med ansvaret for drift av store eiendommer, bygging av et slott og sin og barnas skjebne. Hun slet med skattekrav, gjeld og jordleie som ikke ble betalt. Vanligvis ikke en overklassekvinnes ansvar på den tida. Det må ha vært et umenneskelig press. Hun sto i fare for å miste alt, ikke bare materielt. Hva om hele formuen hun hadde arvet gikk tapt? Det ville ha vært en sosial degradering som må ha virket skremmende, med tap av ære og en usikker framtid for seg og barna.

Karen tok grep. Hun kom tross alt fra en familie med sterke lederskikkelser og med god økonomisk styringsevne. Hun hadde lært av sin nå avdøde far Axel, og var nærværende på godset og i byggearbeidene. Hun organiserte murere som kom fra Skottland og gartnere fra Nederland. Det skulle bestilles tapet fra Frankrike, krystall fra Böhmen og karpefisker og ananastrær fra Nederland. Hun ansatte lokale arbeidsfolk, og bestemte hvordan ting skulle være. Hun trosset sin fortvilte situasjon og var til stede over alt, tok vare på folk og brydde seg om alle, enten de var høyt eller lavt på rangstigen. På den måten holdt hun godset gående mens Ludvig var borte. Økonomien kollapset aldri helt, selv om det var nære på.

– Det er umulig å forstå hvordan hun holdt kreditorene på avstand og ledet byggeprosjektet i disse årene, sier Sunde.

Vant maktkampen

I to år pågikk det en intens maktkamp mellom de to ektefellene. Til slutt seiret Karen, Ludvig ga opp og flyttet tilbake til Rosendal. Han må ha skjønt at kongen ikke kom til å tilby ham drømmejobben i Danmark. Sjansen for å lykkes med en karriere var større i Norge. Men hjemme ventet kaos og et halvferdig slott.

Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde viste han seg da som en handlingens mann. Ludvig var både intelligent og velutdannet fra sin militære karriere. Han brukte sine kunnskaper, og sørget for at godsøkonomien kom på fote. Han betalte sin skatt, krevde inn gjeld og bidro til å utvikle naturressursene på de mange gårdene han eide.

Aldri baronesse

– Etter at Ludvig kom hjem snudde lykken for dem, forteller Sunde.

I hvert fall for en stund.

Godset sto ferdig i 1665, og i 1671 fikk Ludvig endelig en høy stilling da han ble utnevnt til krigskommissær for hele Norge. I 1673 ble han dommer i Overhoffretten i Christiania, og samme år også stiftamtmann i Stavanger. To år senere var alt klart for etablering av Baroniet Rosendal. Men samme år døde Karen i Christiania, 45 år gammel. Hva hun gjorde der, og hva hun døde av, er ukjent. I 1678 ble enkemannen Ludvig baron på godset han hadde fått gjennom giftermålet med Karen.

Ludvig kunne altså ikke bare takke Karen for rikdommen som gjorde ham til en av de fremste adelsmennene i det dansk-norske riket på 1670-tallet. Han kunne også takke henne for at hun sto på sitt og tvang gjennom sin strategi for deres felles framtid i Norge. Om han visket henne dette i øret i baronens himmelseng, vet vi naturligvis ikke.

Dårlig deal

Noen år senere klarte Ludvig Rosenkrantz å sette alt over styr igjen. Han giftet seg om igjen med den meget fornemme Clara Catharina von Stockhausen. Hun var adelsdame ved dronningens hoff og av fin tysk adelsslekt. Slik man tenkte den gangen var hun egentlig et for godt giftermål for Ludvig. Som kompensasjon for dette fikk hun en særdeles god ekteskapskontrakt.

Hun skulle få 90 prosent av inntektene fra baroniet dersom Ludvig døde først. Og det gjorde han. I fem år, fram til hun døde i 1689, satt Ludvigs sønn Holger med hundre prosent av baroniets utgifter og ti prosent av inntektene. Nok en gang gikk baroniets økonomi over styr og godset var i oppløsning.

Så kom nok en sønn, Axel, inn i bildet. Han greide å gjenreise baroniet og la seg opp en stor formue. Før det gikk over styr igjen ...

Baroniet i dag

I år er det 340 år siden Baroniet i Rosendal ble opprettet. Rosenkrantz-familien eide godset fram til 1723. Deretter var det flere eiere fram til 1927, da eiendommene ble gjort til en stiftelse og overtatt av Universitetet i Oslo. I dag drives stedet som museum, avlsgård og kultursenter.

Turister strømmer til for å se de vakre hagene og det sjarmerende lille slottet med interiør fra mange stilepoker. Og ikke minst for å få med seg det omfattende kulturprogrammet med forestillinger, konserter og foredrag gjennom hele sommeren.

For to år siden etablerte pianisten Leif Ove Andsnes sin nye kammermusikkfestival, og la den til Rosendal. Baroniets Riddersal passer perfekt til formålet. I august sto noen av verdens fremste musikere på scenen i slottet Karen Mowat og Ludvig Rosenkrantz fikk bygget i den lille bygda mellom fjord og fjell.

Kilder:

• Jørn Øyrehagen Sunde: Det dansknorske Rosendal.
• Jørn Øyrehagen Sunde: Om baroniet Rosendal.
• Jørn Øyrehagen Sunde: Rosendal, slottet frå 1665.
• Anders Bjarne Fossen: Axel Mowat Til Hovland. I Norsk biografisk leksikon.
• Anders Bjarne Fossen: Karen Mowat. I Norsk biografisk leksikon.
• Anders Bjarne Fossen: Ludvig Rosenkrantz. I Norsk biografisk leksikon.
• Knut Rage: Karen Mowat og Cille Gad, Kvinner i Sunnhordland. Sunnhordland Årbok 2013.
• Finn Tennfjord: Stamhuset Rosendal (1944).
• NRK-arkivet.

I 1966 lagde NRK et halvtimes TV-program fra Rosendal. Programmet kan du se her:

Anbefalt videre lesning: