Igor Dunderovic synger
Foto: Vilde Alette Monrad-Krohn / NRK

Musikken ble nøkkelen til Norge

SILJAN/TELEMARK (NRK): Få har gått så grundig til verks i å finne sin «indre nordmann» som visesanger Igor Dunderovic.

– Er det mulig å bli norsk? Har jeg egentlig blitt norsk uten å legge merke til det? Eller uten å tørre å innrømme det?

I en låvedørsåpning på en gård i Siljan kommune i Telemark, sitter en mann ikledd Pikachu-lue og fotball-skjerf og undrer høyt. Han ser gøyal ut. Og det er gøyalt at han sitter her, midt i «et Norge i miniatyr», og lurer på dette.

– Jeg har ikke fasiten altså, men jeg har en historie, om hvordan jeg ble norsk, skritt for skritt siden 1992. Den reisen har vært tettpakket med sanger, sier Igor Dunderovic.

11. september 1992. Tre små brødre, med mor og far, landet på Fornebu flyplass i Norge. De hadde flyktet fra Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, og kom til Norge slik tusenvis av bosniere gjorde på 90-tallet.

De første årene på norsk jord levde familien Dunderovic som på vandrerhjem; reisende fra asylmottak til asylmottak.

– På papiret var vi flyktninger, men foreldrene mine fikk oss barna til å tro at vi var turister som bodde altfor lenge på et hotell med veldig lav standard. Den dag i dag er det en del av meg som tror at jeg vil våkne i leiligheten i Sarajevo i morgen og begynne i sjette klasse, og føle at sommerferien var altfor kort.

Familien Dunderovic

MUSIKKFAMILIE: Igor begynte tidlig å fatte interesse for musikk. Her spiller han trompet i familieorkesteret.

Foto: privat

Integrert med norsk visesang

Familien Dunderovic bodde både på Tanum transittmottak i Bærum og i en villa på Frogner i Oslo med to kurder- og én albanerfamilie. De bodde i vakre omgivelser på Hareide i Sunnmøre og til slutt fikk de bosettingstillatelse i Nittedal, en halvtimes kjøretur fra Oslo.

Men i den kulturelle miksen av tamilsk, somalisk, kurdisk og albansk stimuli, var det spesielt én gjeng som loset Igor inn i norskspråklig kultur. Det var en mannsterk og fargerik gruppe, som hadde sans for både takt, tone og god moral. Egentlig var det lillebroren som først møtte dem i barnehagen. Men da de senere ble introdusert til Igor, hjemme på asylmottaket, gjorde de uutslettelig inntrykk.

Best var de kjent som Mikkel Rev, Papegøyen fra Amerika, Lille lam og Ti små indianere.

Familien Dunderovic

FLOKKEN: Familien Dunderovic på Hareid i Sunnmøre i 1992. Fra venstre: Igor, Damir, Azra, Dario og Milorad.

Foto: Privat

Med de gode hjelperne i sangboka var det enklere å lære språket; etter to år snakket Igor flytende norsk.

Visesangene skulle fortsette å bli hverdagens musikkspor. Igor begynte på maskinlinja ved dagens NTNU, og der satt de visetradisjonen høyt.

Da utdannelsen var fullført hadde Igor sunget flere norske folkeviser, drikkeviser og visesanger enn den gjennomsnittlige nordmannen.

Igor fartet fra bunnen til toppen av det norske samfunnet: fra asylmottaket til ingeniørjobb i oljeindustrien. På den veien lå materiale til hans egne viser.

Med humoren fra Sarajevo og skråblikket fra asylmottaket, begynte han så smått å endevende kulturskattene, visesangene, for å vise sitt bilde av Norge.

Liv i Petter Edderkopp

Den første visa fremførte han på et Balkan Beat Party i Trondheim. Det var en balkanisert versjon av «Lille Petter edderkopp», med nytt navn for anledningen. «Lille fetter Edhi Yerkov» var en langbent asylsøker som stadig havnet på feil side av loven.

Sangens gode respons kunne høres fra de feststemte bosnierne, og latterkapitalen fra publikum omsatte han i mange tilsvarende prosjekter.

Sammen med sin fetter Elvis kom de til semifinalen i Norske Talenter med satiriske viser, og hele veien lagde han sanger for UDI, bandet som ble kåret til World Music Debutartist 2008 av NRK P2.

Fetterne fra Norge

UNDERDOGS INT.: Bandet Underdogs International (UDI) blir også kalt for «Fetterforeningen»; en gjeng med fettere som ikke er fettere, alle fra Bosnia. Deres første plate fikk navnet «Avslag» – og var en prosess som tok flere år.

Foto: Privat

– Jeg fortsatte å spille på innvandrer-stereotypiene. Det var jo ingen som kjøpte at jeg var norsk uansett. Og hvor mange i Norge var det som ga innvandrersatire på godt norsk i 2008? Ingen! Der så jeg en mulighet, sier Igor.

Livet gikk så det suste, Igor hadde giftet seg, fått to barn, tjente gode penger i oljebransjen, kjørte stasjonsvogn, og hadde mye moro med bandet UDI.

Men Igor hadde det i blodet å flykte.

Lei av å være utlending

På gårdsloftet i Siljan sitter Igor og blar i visesangbøker, både hans egne fra studietiden, og fra kona Siljes barndom. Sangene hadde vært hans viktigste følgesvenner i Norge, og også i dette stadiet av livet skulle de bli viktige.

– Jeg rømte jo fra meg selv, sier Igor.

I 25 år hadde arven fra Sarajevo fungert på best tenkelig vis; humorens forsvarsmekanisme hadde beskyttet godt. I grunn hadde han aldri hatt verktøyene for å kjenne etter hvordan han egentlig hadde det.

Eksilsmerten, følelsen av hjemlengsel og savn, hadde han fermentert i kroppen i årevis. Plutselig gikk motoren kaputt – han måtte vekk.

Da grandonkelen til kona Silje etterlot seg en gård bestemte familien seg for å slippe det de hadde i hendene og flytte.

Men i stillheten på gården var det vanskelig å flykte fra seg selv. Stedet fløt over av gammelt skrot, og det fantes mange visesangbøker. Igor utvidet snart visesang-gjengen med nye medlemmer: Per Spellmann, Bendik, Årolilja og Haavard Hedde ble med på laget.

Han skrev mye om det malplasserte selvet, og om det utvidede Norge – der han passet inn.

– Jeg satt og funderte på hvor lenge jeg skulle gidde å være utlending, og hvor meningsløst det konseptet er. Jeg har vært i Bosnia mange ganger siden jeg flyktet, og det er i alle fall ikke hjemme, fant jeg ut.

– Jeg kan ofte tenke at jeg forstyrrer det vakre, nasjonalromantiske bildet av Norge, men jeg har ikke noe sted å dra hjem til. Norge er mitt hjem, punktum.

Gutten som hadde det «shitty i nitti»

På gårdsloftet begynte Igor å tråkke opp gamle spor.

Han fant frem barndomsalbumet fra tiden i Bosnia, et album han hadde sett titalls ganger før og tenkt: sånn er livet, shit happens. Nå, derimot, strømmet tårene.

Gårdsroen måtte til for å utløse følelser fra 25 år tilbake. Blikkene i albumet så tilbake på han, og for første gang kjente han på hvor vondt det hadde vært å flykte fra det hele.

En lignende episode skjedde i bilen på vei hjem til gården i Siljan. Ut av høyttalerne sang Jo Nesbø 90-metersbakken, og Igor tok seg tid til å høre på teksten. Plutselig tok tårene til å strømme der også, hele veien fra Oslo til Telemark.

«Vår tanke går i kveld til dem som mistet lyset midt i satsøyeblikket, for dem som synes alt gikk skitt i nitti, i nitti, i nittimetersbakken», synger Nesbø og Di Derre ut av høyttalerne

Sarajevan Children Play

DEN STILLESTE HELGEN: Sarajevo holdt vinter-OL i 1984, kun noen år før krigen brøt ut i 1992. Under krigen ble anleggene forvandlet til spøkelsesaktige ruiner, men da våpenhvilen fant sted i 1994, tok barna frem skiene igjen. Avbildet er to barn fra Sarajevo. Dagen bildet ble tatt ble omtalt som den stilleste helgen på to år, der ingen ble drept eller såret. 14. februar 1994

Foto: Rikard Larma / Ap

Sangen lå tett opptil Igors barndom. Teksten er spekket med referanser fra borgerkrigen i Jugoslavia, der 90-metersbakken i OL-byen Sarajevo er et bærende element.

– Hvis det var et sted i verden som var «shitty i nitti» så var det Bosnia, sier Igor.

I sangen er det en gutt som hopper fra 90-metersbakken, og som ingen ser igjen.

– Han sang om meg, jeg er den gutten. Til den dag i dag er det den beste sangen jeg vet om. Det var første gang i livet mitt jeg virkelig turte å føle noe, sier Igor.

– Altfor lite humor om innvandrere

Gårdstilværelsen, letingen på mørkeloftet og bilturen med Nesbø, markerte et vendepunkt i Igors liv.

Igor ønsker å si noe om sangene som hadde fått ham inn i det norske språket, og hva han selv hadde med i bagasjen da han først møtte dem. Han mener det krever en del anstrengelse for nordmannen å plassere innvandrerne på det norske lerretet.

– Det er altfor lite humor om innvandrere som er rettet mot nordmenn. Det er farlig, for det skaper en anstrengt boble av en misforstått tilbakeholdenhet. Hvis en ting ikke er lov å tulle med, så er det vanskelig å han genuint avslappet og kjærlig forhold til konseptet, herunder innvandreren, sier Igor.

Visesangeren tror noe av årsaken til innvandringsskepsisen bunner i en misforståelse om hvorfor det stadig kommer flere innvandrere til Norge.

– Jeg tror mange er overrasket over hvordan Norge har blitt, for framtidsprognosene var helt annerledes i 1975. Da var dette et land som var tufta på arbeiderbevegelsen. Så ble vi til en rik oljestat, og alt ble annerledes. Mange takler endringene dårlig, spesielt de eldre. Når de ser ut av vinduet, så ser de maaange innvandrere, og det er nærliggende å anta at endringene kommer på grunn av innvandreren, sier Igor.

– Min jobb er å fortelle at innvandring ikke er en konsekvens av at landet går under. Nei, innvandring er en konsekvens av landets suksess. For at de som bor her skal bli «integrert» i sitt eget land må de først og fremst fordøye faktumet at de er en del av en suksesshistorie. Så må de gå rundt med de nye brillene og nyte synet, konkluderer Igor.

Hør Igor Dunderovic fortelle sin historie i Sommer i P2:

Artist og humorist Igor Dunderovic, aka Yngvar Dundervik, kom til Norge fra Sarajevo som trettenåring. I Sommer i P2 forteller han om den harde jobben med å bli norsk, - eller kanskje like mye – å gi seg selv lov til å kalle seg norsk. For det å pugge to generasjoners nasjonsbyggende kulturreferanser er en stor jobb, og krever mer enn de fleste er villige til å ofre.
  • Anbefalt videre lesning: