B. B. King

Han er i skrivende stund fortsatt utrolig aktiv med godt over 300 konserter i året på tross av sukkersyke og høy alder. På tross av internasjonal status som superstjerne har de fleste som mener noe godt full adgang til denne blueslegenden. B. B. King, egentlig Riley B. King, er kort og godt en kjernekar fra topp til tå.

Majestetisk

Siden slutten på 60-tallet, da rock- og popfolket ble klar over hans forfinede og majestetiske form for blues, har gitaristen og sangeren B. B. King vært denne sjangerens mest suksessfulle konsertartist og bluesens fremste ambassadør. Han har fått flere utmerkelser og æresdoktograder enn noen annen bluesmann i historien, og har gjort det til en livsoppgave å bevare bluesen som egen kunstform og ikke minst, å utvikle den videre. Noen mener at han nesten på egen hånd har brakt bluesen fra utkanten av amerikansk musikk og inn i sentrum, bokstavelig talt.

Viktig kunstform

Blues blir i dag regnet som en minst like viktig sann amerikansk kunstform som jazz. Takket være B. B. King blir blues nå fremført i de mest prestisjetunge konsertlokaler og foran et publikum som ofte regner sitt forhold til blues fra den dagen de første gang hørte B. B. King.

King har også øvd en avgjørende innflytelse på den harde kjerne i internasjonal Rock & Roll. Få, eller kanskje ingen bluesmenn har hatt en slik avgjørende innflytelse på rockegitarister som B. B. Det er bare å nevne storheter som Eric Clapton, Jeff Beck og Jimmy Page i samme åndedrag som Johnny Winter, Billy Gibbons og Stevie Ray Vaughan. Alle er de på en eller annen måte merket av B. B. King.

Avgjørende innflytelse

Han er selvsagt for lengst valgt inn i "the Blues Hall of Fame" og "the Rock & Roll Hall of Fame". På tross av problemer med helsa fortsetter altså denne mannen å øve en avgjørende innflytelse på utviklingen av denne ur-amerikanske formen for kunstnerisk uttrykk, the blues. Han har virkelig gjort mye for å bygge opp respekten for denne musikken og kulturen rundt den.

B. B. Kings stil på gitaren er i bunn og grunn en konsolidering av den opprinnelige Mississippi-bluesen videreutviklet med litt jazz og blandet med anstrøk av gospel, rock og pop. Et trenet øre kan finne spor av Blind Lemon Jeferson, T-Bone Walker og Lonnie Johnson når B. B. kjører sine soloer. I tillegg kommer innflytelse fra jazzsgitarister som Charlie Christian, Eddie lang og Django Reinhardt. En enstrengs B. B. King-solo kan være en opplevelse for livet. Dette er gitarspill gjennomsyret av intense følelser. B. B har mer enn noen annen hevet bluesgitarsoloen til opphøyd kunst.

De første akkordene

B. B. King ble født i Indianola i Mississippi den 16. september i 1925. Som liten gutt lærte han å synge gospel i den lille kirken som moren sognet til. Presten lærte ham hans første gitarakkorder og gutten øvde dag og natt. Omreisende bluesgitarister lærte ham enda mer og jazzgitaristen Charlie Christian øvde en avgjørende innflytelse på ungegutten. I ungdommen jobbet han som gårdsarbeider og traktorfører. Hver eneste helg spilte han på lokale bluesbarer. Han vokste opp hos en hvit plantasjeeier som han selv sier behandlet både ham og moren godt. Faren , en lastebilsjåfør, fikk han godt kontakt med senere i livet, etter morens død.

Fulltids diskjockey

Etter 2. Verdenskrig dro B. B til Memphis, der han bodde hos sin allerede den gangen velkjente onkel, bluesgitaristen Bukka White. Et par år senere gikk turen tilbake til deltaet der han deltok i arbeidet på plantasjen, før han forlog Mississippi for godt på senhøsten i 1946. Han slo seg ned i Memphis og fikk høre munnspilleren Sonny Boy (Rice Miller) Williamsson på radiostasjonen KWEM. King oppsøkte Williamsson og ba om jobb. Sonny Boy fikk ham til å spille i programmet sitt på radiostasjonen, noe som igjen førte til ansettelse som fulltids diskjockey på den legendariske afroamerikanske radiostasjonen WDIA i Memphis. I et intervju jeg gjorde med B. B. King for noen år siden sier han at dette var et av de avgjørende øyeblikkene i hans karriere. Han ble raskt enormt populær og kjørre radioshowet sitt under navnet the Beal Street Blues Boy (Beale Street er Memphis berømte bluesgate som er i full drift den dag i dag med B. B. Kings bluesclub som en av hovedattraksjonene).Selv sier han at han fikk sin utdannelse gjennom de blues – og jazzplanene han presenterte på lufta. Nå begynte han også å opptre på den mange bluesklubbene i Beale Street, særlig sammen med folk som Robert Jr. Lockwood, som hjalp ham til å utvide det tekniske registeret. Han var med i the Beale Streeters sammen med Rosco Gordon, Bobby ”Blue” Bland, Earl Forest, Johnny Ace og andre.

Gjennombruddet

Kings platekarriere begynte i 1949 da han gjorde fire låter for Nashville-selskapet Bullet. Ingen av dem gjorde særlig inntrykk på det afroamerikanske publikum, men i 1951 havnet han i Sam Philips legendariske Sun Studio i Memphis. En av låtene ”Three O`Clock Blues” førte til B.B. Kings store gjennombrudd. Den lå på de amerikanske R&B-listene i 17 uker. Han ble berømt over hele USA bare på noen uker. Han spolte i det legendariske Apollo Theater i New York og hit-ene trillet ut som erter av en sekk. ”You Know I Love You” i 1952, Please Love Me” i 1953, og ”You Upset Me Baby ” i 1954, alle på platemerket RPM.

Lydbildet

Det vil føre for langt å liste opp Kings platesuksesser utover 50– og 60-tallet, men vi må nevne innspillingene han gjorde av Memphis Slims ”Everyday I have the Blues” og Tampa Reds ”Sweet Little Angel”. En annen hovedfaktor i B. B. Kings enorme suksess var lydbildet han ga bandet sist og ikke minst arrangementene. Han så opp til Count Basie og Duke Ellington og vestkyst-arrangøren Maxwell Davies ga bandet hans en sans for swing som ha kjennetegnet B.B. Kings konserter helt fram til i dag.

B. B. King møter tidligere president i USA, Bill Clinton.

På slutten av 60-tallet tok rock-folket ham til sine hjerter og han spilte på store rock-scener som Fillmore (Øst og vest) og en rekke rock-festivaler der han særlig ble brukt som oppvarmer av the Rolling Stones. Rock-publikum gikk bananas over hans versjon av Roy Hawkins ”The Thrill is Gone” i 1970. Den klatret til nr. 17 på poplistene (Helt uhørt den gangen) og til nr. 3 på R&B-listene.

Holdt flammen ved like

Etter ”The Thrill is Gone”, ble B. B King det amerikanerne kaller "an elder statesman of the blues". Da blues lå nede i USA på 70-tallet, fortsette B.B. King å holde flammen ved like gjennom utsøkte konsertopptredener og konstante turneer. Blues ble populært igjen utover 80-tallet og særlig på 90-tallet har han vært selve kongen. Han driver sin egen kjede av bluesklubber over hele USA og bor i Las Vegas, der han får besøk av sine mang barn og venner, dersom han ikke er på turne. Han ble valgt inn i "the Blues Foundadion`s Hall of Fame" i 1980 og i "the Rock & Roll Hall of Fame i 1987". B. B. King fortsetter å gi ut glitrende albums og glede sitt store publikum verden over.

Geir Hovig