Robert Johnson

Selv om han døde bare 27 år gammel i 1938, har han hatt en innflytelse både på musikk og mytologi uten sidestykke. Hans bidrag til utviklingen av selve bluesgitarspillet er også uvurderlig.

Ny interesse

Over 50 år etter sin død, hadde han kraft og magnetisme nok til å spille en helt avgjørende rolle i bluesbølgen som skyllet over verden på 80– og 90-tallet. I 1990 ga Columbia Records ut sin mye omtalte Roots`n`Blues-serie og første pakke var ”the Complete Recordings of Robert Johnson”, med to CD-er, kommentarer, historie, sjeldne fotografier og nye perspektiver på hans musikk.

I følge seriens produsent Larry Cohn, ble salget på forhånd anslått til ca. 20 000 eksemplarer. Robert Johnson-pakken gikk i 500 000. Serien fikk også Grammy, førte til lange artikkelserier om Johnson i internasjonal musikkpresse, førte til ny og verdensomspennende interesse for Johnsons musikk, og ikke minst en serie nyutgivelser på flere titalls plateselskaper.

Den typiske bluesmann

Dersom Robert Johnson ikke var blitt født, er det mulig at bluesen hadde oppfunnet ham som den typiske bluesmann på 30-tallet. Filmen Crossroads kom på 80-tallet og var sånn løselig basert på det man kjenner om Robert Johnsons liv. Bluesfansen betegnet filmen som useriøs, men den ga likevel grunnlaget for interesse blant folk som aldri hadde hørt denne musikken før.

Musikalsk geni

Det vi kjenner om Johnsons produksjon er bare 29 innspilte låter. Det er ikke funnet flere. Dette er håpløst lite når man tar i betraktning produksjonen til andre blueskjemper som Muddy Waters, John Lee Hooker og Lightnin`Hopkins. Likevel mener de fleste bluesforskere at det foreligger mer enn nok materiale til å erklære Robert Johnson som et musikalsk geni. Tekstene hans har vært gransket av forskere i årevis og det er skrevet en lang serie avhandlinger.

Solgte sjela?

Ifølge myten skaffet Johnson seg sin utrolige gitarteknikk ved å selge sjela til djevelen, GammelErik, Styggen osv. (at Johnson skrev sanger om djevelen og beskrev kampen mellom det gode og det onde i alle sine komposisjoner, bidro til å styrke denne myten, som holdt seg helt til han døde og vokste i omfang ettersom årene gikk). Bortsett fra denne faustianske forklaringen, vet vi lite om hvordan Johnson skaffet seg sine musikalske kunnskaper, både som låtskriver og gitarist og i så ung alder.

Uvanlig store hender

Han hadde åpenbart de fysiske egenskapene til å skape en uvanlig gitarstil. Ser man nøye på fotografiene i ”the Complete Recordings of Robert Johnson”, ser det ut til at han har uvanlig store hender.

Bluesartisten Keb Mo framstilte Robert Johnson i filmen "Can't you hear the wind howl? The life and music of Robert Johnson".

Noen av akkordbevegelsene og noteutvalget er umulig å få til med hender og fingre av normal størrelse. Likevel gir ikke dette noen fullgod forklaring på hvor han fikk sin inspirasjon fra.

Noe av det kan forklares med basslinjene som ser ut til å komme fra studier av først generasjons Boogie Woogie-pianister. Han må i alle fall ha lært noe av Lonnie Johnson. Delta-størrelser som Charley Patton, Willie Brown og Son House ga ham sikkert noen ideer til slidespillet på gitaren. Ham må rett og slett ha plukket opp litt her og litt der under sine vandringer fra jukejoint til jukejoint.

Overvurdert?

Noen musikkhistorikere mener at Johnsons innflytelse på utviklingen av bluesgitaren er overvurdert. De innrømmer at han har hatt stor innvirkning på folk som Muddy Waters, Elmore James, Robert Jr. Lockwood, Johnnie Shines, John hammond jr., Eric Clapton og Keith Richards for å nevne noen få, har andre bluesgitarister hatt en mye større innflytelse.

T-Bone Walker for eksempel, eller B. B. King, som har betydd mye mer for utviklingen av bluesgitarens historie.

Likevel er Robert Johnson en helt avgjørende kilde til inspirasjon, for ikke å si frustrasjon, for dem som prøver å etterligne ham. Det går ikke. Den eneste som har greid å nærme seg Robert Johnsons uvanlige og uhyre kompliserte gitarspill er ifølge de fleste forskerne Jimi Hendrix.

Forvirret?

Robert Johnson ble født utenfor ekteskap i 1911. Moren het Julia Dodds og faren Noah Johnson. Da han var tre eller fire år gammel ble gutten sendt til Mephis, der morens ektemann Charles Dodds, bodde for seg selv. Dodds hadde i tillegg skiftet navn til Spencer. Komplisert, javel, men i virkeligheten er det enda verre. I alle fall, som tenåring gikk Robert både under navnet Spencer og Dodds. Dette er viktig, fordi han lette hele tiden etter sin virkelige far, og da han fant ut hvem det var, tok han havnet Robert Johnson

Bluesmann på heltid

Før han begynte å lære gitar, hadde Johnson utviklet en mesterlig munnspillteknikk. Gitarlærdommen fikk han fra Lonnie Johnson, først og fremst. Det er lite som er kjent om Johnsons privatliv. Vi vet at han hadde giftet seg og mistet sin første kone før 1930. Hans første kone døde i barselseng. Det var åpenbart da han bestemte seg for å bli bluesmann på heltid. Han giftet seg igjen i 1931, men brukte mesteparten av tiden til å reise rundt i Mississippi-Deltaet. Rundt 1933 møtte han Son House og Willie Brown. Begge ble forbløffet over det de så og hørte. Aldri hadde de møtt en person med en slik gitarteknikk. Johnson spilte ting det skulle være umulig å spille.

Ryktet sprer seg

På forbløffende kort tid hadde Johnson utviklet seg til en mester på gitaren. Det er akkurat her vi finner bakgrunnen til myten om at han hadde møtt og dannet en pakt med djevelen selv. Rykte om denne fenomenale bluesgitaristen spredte seg som ild i tørt gress i sørstatene, og han rakk også å spille i Memphis, St. Louis, Chicago, Detroit og til og med i New York. Av og til reiste han med Johnnie Shines og andre ganger med David ”Honeyboy” Edwards og Robert Jr. Lockwood. For det meste reiste han imidlertid alene.

To innspillinger

Johnsons to eneste plateinnspillinger fant sted et par år før han døde. Den første fant sted i San Antonio i Texas. Studio var et billig hotellrom. Under den tre dager lange innspillingen festet han 16 låter til rillene. Selskapet var the American Recording Company. Blant disse låtene er “I Believe I dust My Broom”, “Sweet Home Chicago”, “Terraplane Blues”, “Cross Road Blues”, “Come on in My Kitchen” og “Walkin`Blues”. Alle klassikere, selvfølgelig.

Den andre innspillingen skjedde i juni 1937, i en lagerbygning i Dallas. Der kom ”Travelin`Riverside Blues”, ”Love in Vain Blues”, ”Hell Hound on my Trail” og ”Me and the Devil Blues”.

Ble forgiftet

Etter denne innspillingen begynte han å vandre rundt igjen, og til slutt endte han opp i Greenwood i Mississippi, der han ble forgiftet med stryknin som var blitt helt i whiskyglasset. Det var en sjalu bareier som myrdet ham. Tre dager etter at han ble forgiftet, døde han under forferdelige smerter. Robert Johnson ble valgt inn i the Blues Foundation`s Hall of Fame i 1980 og i the Rock`n Roll Hall of Fame I 1986.

Geir Hovig