Velvet Underground

Brian Enos uttalelse om Velvet Underground er naturlig nok ikke helt presis, men den er blitt annammet av andre og sier sitt om den posisjonen Velvet Underground har i rockens historie.

Enestående

Få – om noen – grupper kan hevde å ha brutt så mye ny mark i løpet av så kort tid som Velvet Underground, og få har klart å holde en så frapperende høy standard på samtlige av sine plater. Det eneste problemet for Velvet Underground var trolig at briljansen ikke kunne skjule at de ikke var på nett med sin samtid.

Velvet Undeground-albumet "Live MCMXCIII".

For mens deres samtidige først og fremst dyrket hippiebølgen og harmonisk ”peace and love”, sang VU primært om all dritten som preget bakgatene i New York. Og poetisk-sosialrealistiske skildringer om utskuddene og taperne i New York var ikke hva folk flest ville høre, spesielt ikke som musikken var usedvanlig støyende med (for rocken å være) mange avantgardistiske trekk.

Startet av Reed og Cale

Velvet Underground ble dannet i 1965, da newyorkeren Lou Reed traff waliseren John Cale. Begge hadde et ønske om å skape rock med avantgardistiske og kunstnerisk eksperimentelle trekk, noe som var sjelden kost innenfor rocken den gang.
Med Sterling Morrison og Maureen Tucker med på laget, markerte Velvet Underground seg snart med sine (fortrinnsvis Reeds) kjølig observerende sanger om det urbane New York-livet, med detaljerte tekster om dop, sadomasochisme og andre dekadente innslag i sanger som ”Heroin”, ”Venus In Furs” og ”All Tomorrow’s Parties”.

Warhol som velgjører

Gjerne framført rått og støyende, lå VU lysår unna den kommersielle rockløypa, men til gjengjeld fikk de Andy Warhol som velgjører.
Velvet Underground ble en fast del i hans eksperimentelle workshop The Factory, og fikk snart status som undergrunnens store kulthelter. At Warhol i tillegg trakk inn den mystiske tyske chanteusen Nico og brukte dem i sitt multimedieshow The Exploding Plastic Inevitable økte naturlig nok interessen for VU ytterligere.
Med Nico som nytt medlem (og vokalist på noen sanger) slapp Velvet Underground debutalbumet ”Velvet Underground and Nico” i 1967, etter at plateselskapet lenge holdt igjen fordi de mente albumet var for sært og vågalt. Selv om de hadde rett i den forstand at plata solgte minimalt (nådde aldri høyere enn 171. plass på USAs salgsliste) og gruppa dermed forble ukjent for de fleste, har sanger som ”Heroin”, ”Venus In Furs”, ”Femme Fatale” og andre i ettertid sikret albumet status som en av de største rockeklassikerne gjennom tidene.

Nico forsvinner

Det var imidlertid ikke bare plateselskapet som Velvet Underground hadde trøbbel med, også innad i rekkene var det turbulent.
Få måneder etter utgivelsen forsvant Nico fra gruppa, og innspillingen av deres andre album ”White Light/White Heat” skjedde uten henne. Da den kom i desember 1967 var det samtidens kanskje mest radikale rockplate lydmessig, med

Velvet Undeground-albumet "Peel slowly and see".

sin klare fokus på elektrisk støy, overstyrte gitarer gjennom en samling gjennomført aggressive låter. Med tekster som var like intense og usminkete skildringer av vindskutte skjebner i New Yorks rennestein i tillegg, ble plata nok en kritikersuksess - og salgsmessig flopp, med 199. plass som beste plassering på USAs salgslister.

Maktkamp

Konfliktene fortsatte også i 1968.
Først kuttet bandet de nære forbindelsene med Andy Warhol og sommeren 1968 oppsto det en maktkamp mellom bandets to kreative ledere, Reed og Cale. Reed stilte ultimatum overfor de andre at de måtte velge mellom ham eller Cale. Morrison og Tucker prøvde først å unngå splittelsen, men da de ble nødt til å velge var Cales skjebne beseglet.
Som erstatter for Cale kom Doug Yule inn, og uten Cale var bandets tredje album ”Velvet Underground” (1969) ikke helt overraskende mindre eksperimentelt. Støyelementet var nesten helt fjernet, men selv om lydbildet var utpreget lavmælt, var Reeds sanger så intense og personlig levende at plata likevel fungerte som emosjonell dynamitt. Vare ballader som ”Pale Blue Eyes” og ”Candy Says” hadde opplagt hitpotensial, men på dette tidspunktet hadde plateselskapet (MGM) gitt opp gruppa, og gjorde minimalt for å markedsføre den.

Slutten kommer

Med nytt plateselskap (Atlantic) i ryggen, åpnet 1970 litt mer positivt for Velvet Underground, men bråket innad i gruppa sørget for at det ikke varte lenge. Da Maureen Tucker i 1970 ble gravid, måtte hun overlate trommestolen til Doug Yules bror Billy under innspillingen av ”Loaded”-albumet. Dermed oppsto en ny maktkamp, hvor Doug ønsket mer makt på bekostning av Reed. Noe overraskende endte kampen med at Lou Reed forlot bandet sommeren 1970, rett før utgivelsen av ”Loaded”.
Sammenliknet med forgjengerne var ”Loaded” utvilsomt bandets mest konvensjonelle og lettest tilgjengelige plate, med klassiske sanger som ”Rock and Roll” og ”Sweet Jane” som høydepunkt. Men uten låtskriver Reed på vokal, oppsto det et vakuum i gruppa som Doug Yule ikke kunne fylle. Selv om Velvet Underground nå endelig var modne for å overbevise de store massene, var det nytteløst uten Reed. Kort tid etter forlot derfor også Morrison og Tucker bandet, slik at ingen av originalmedlemmene lenger var med.
Doug Yule gjorde et krampaktig forsøk på å fortsette, og ga i 1973 ut plata ”Squeeze” i Velvet Undergrounds navn. Men dermed hadde han presset sitronen til det ytterste, og Velvet Underground ble oppløst en gang for alle.

Velvet lever

Både Lou Reed, John Cale og Nico etablerte seg som soloartister på 1970-tallet, og med uttalte fans som David Bowie, Brian Eno og Patti Smith opplevde Velvet Underground det paradoksale å bli alt mer populære etter hvert som årene gikk. På 1980-tallet ble derfor samtlige VU-album gjenutgitt, og solgte nå betraktelig bedre enn de opprinnelig hadde gjort. Da Andy Warhol døde i 1987, førte det til at Reed og Cale samarbeidet for første gang siden 1968. Det som opprinnelig var ment som et rekviem for Warhol, utviklet seg gjennom flere konserter til å bli albumet ”Songs For Drella”.
Oppmuntret av dette og den fornyede interessen for Velvet Underground, bestemte Reed, Cale, Morrison og Tucker (Nico døde i 1988) å gjenopplive Velvet Underground. Men det ble med en Europa-turne og et livealbum i 1993. Nok en gang endte Reed og Cale i en uforsonlig krangel, og da Morrison døde i 1995 var det ganske sikkert også den endelige spikeren i Velvet Underground-kisten.

Av Leif Gjerstad.