NRK.no - Artistar

Lou Reeds liv i bilder og tekst

Lite tydet den gang på at han skulle bli en rockens ”statesman”, beæret med statlige kulturordener og vennskap med Tsjekkias president Vaclav Havel.

Louis Alan Reed (født 02.03.1943, Brooklyn, New York) vokste opp på Long Island, hvor han til sine velstående foreldres store fortvilelse begynte å spille i garasjeband som ung tenåring. Han skrev dessuten dikt, og studerte i begynnelsen av 1960-tallet litteratur og journalistikk ved Syracuse University. Med lyrikeren Delmore Schwartz som lærer og inspirasjonskilde, fikk Reed sine første dikt på trykk i Fusion Magazine.

Fra Syracuse dro han tilbake til sentrale New York, hvor han ble fast ansatt som låtskriver for Pickwick Records. Foreldrene var like oppgitt som tidligere over deres sønns utvikling, og fikk ham tvangsinnlagt på en psykiatrisk klinikk. Her prøvde man forgjeves å ”helbrede” ham med elektrosjokk, noe Reed selv har omtalt i flere av sine låttekster.

Velvet Underground-årene

Som profesjonell musiker var et par av hans første grupper The Primitives og The Warlocks. Her traff han den walisiske musikeren John Cale, som delte Reeds ønske om å skape rock med et litt avantgardistisk uttrykk, samtidig som kunst og poesi skulle integreres i musikken. Sammen startet de derfor bandet Velvet Underground i 1965, som raskt ble en del av det sære, frikete undergrunnsmiljøet med fast tilholdssted i Andy Warhols workshop The Factory.
Warhol ble uhyre begeistret for Velvet Underground, og brukte gruppa og den tyske chanteusen Nico i sitt omreisende multimedieshow The Exploding Plastic Inevitable. For Reed ble dette opptakten til en av hans mest produktive perioder, og for Velvet Underground skrev han alternative klassikere som ”Heroin”, ”Venus In Furs”, ”I’m Waiting For The Man” og mange andre som med sylskarpe observasjoner skildret New Yorks dekadente undergrunnsmiljø hvor psykisk skadeskutte individer søkte en utvei gjennom stoff, vold og sex.

Forlater Velvet, går solo

Forholdet mellom Reed og John Cale ble etter hvert så anstrengt at sistnevnte forlot (eller ble sparket fra) gruppa i 1968. Men selv om Reed var VUs naturlige leder, fortsatte konfliktene i bandet, og like før bandets fjerde album ”Loaded” var ferdig innspilt i 1970 forlot også Reed Velvet Underground.

Lou Reed og Velvet Underground.

Reed, som på denne tiden slet med nerver og et stort stoffmisbruk, reiste til London hvor han spilte inn det nokså ujevne solodebutalbumet ”Lou Reed”. Samme år som det ble utgitt, 1972, traff han David Bowie og Mick Ronson. Bowie forgudet Reed og påtok seg oppgaven å produsere Reeds neste album, samtidig som han prøvde å få ham opp av stoffhengemyra Reed befant seg i.
Hvorvidt han klarte det siste skal være usagt, men resultatet ble i hvert fall det glam-dekadente albumet ”Transformer”, som anført av Reeds eneste virkelig store singelhit ”Walk On The Wild Side” ble Reeds kommersielle gjennombrudd.

Ambisøst konsept

I stedet for å følge opp suksessen med et liknende album, benyttet Reed anledningen til å lage sitt mest ambisiøse verk så langt, ”Berlin”. Et konseptalbum om narkomane, med meget personlige og intense skildringer av deres liv preget av desperasjon og selvdestruktivitet. Kanskje var ikke samtiden helt moden for noe slikt, i hvert fall fikk plata opprinnelig en heller lunken mottakelse av kritikere og platekjøpere, mens den i ettertid har fått klassikerstatus.

Går på felgen

Reed valgte deretter å satse på atskillig hardere – og ikke minst lettere tilgjengelig - rock, mens imaget var sterkt preget av glamrocken, med masse lær og sminke. Da det funket som best, som på livealbumet ”Rock’n’Roll Animal”, viste det Reed som en energisk og oppegående fyr. Men andre ganger, som på albumet ”Sally Can’t Dance” i 1974, druknet han i klisjeer, samtidig som konsekvensene av hans usunne livsstil gjennom mange år ble alt mer merkbare. Reed virket utbrent, også da han i 1975 viste seg fra sin mest kompromissløse side, med fire sider rendyrket elektronisk støy på dobbeltalbumet ”Metal Machine Music”. Ifølge Reed selv var

dette et seriøst ment, eksperimentelt kunstverk, mens det ifølge plateselskapet og mange andre var en grei måte å komme seg unna forpliktelsene i en platekontrakt .
De følgende årene ble en kreativ berg-og-dal-bane for Reed. Innimellom leverte han godbiter som vitnet om at han fortsatt hadde sin kreativitet i behold, slik som ”Coney Island Baby” (1975) og ”Street Hassle” (1978). Men derimellom leverte han også plater som tydet på at han i beste fall var uengasjert, i verste fall utbrent.

Roligere liv, jevnere produksjon

Da Reed giftet seg i 1980, virket det som om han la om livsstilen, og igjen fikk kontroll over sitt liv. Det resulterte i større og mer stabil produksjon, med ”The Blue Mask” (1982) og ”New Sensations” som lyspunkt, før han i 1989 tro til med albumet ”New York”. Det ble både en kritiker- og publikumssuksess, samtidig som plata var med på å relansere Reed i offentlighetens lys som en mer seriøs og aktverdig kulturell artist. Hans gode kreative fase kom også tilsyne i ”Songs For Drella”, albumet han lagde sammen med sin gamle VU-kollega John Cale, til minne om Andy Warhol. Tanker rundt dødens konsekvenser for de gjenlevende preget også ”Magic and Loss”, som ble meget godt mottatt da det kom i 1992.

Gjenforener Velvet

Like vellykket var ikke den kortvarige gjenforeningsturneen i Europa med Velvet Underground, som kom i kjølvannet av ”Songs For Drella”. Liveplata satte ingen særlige spor etter seg, og Reed og Cale havnet igjen i krangel og forlot igjen hverandre som bitre uvenner.

Tilbake i New York, samarbeidet Reed med Laurie Anderson, og det funket så bra at de snart også var kjærester.
Reeds seneste soloalbum er ”Set The Twilight Reeling”, fra 1996. Selv om også det ble godt mottatt, ble Reed samtidig kritisert for nå å ha blitt litt vel seriøs og pretensiøs. En kritikk som også ble reist etter en turne, hvor spranget fra den ungdommelige og provoserende outsiderrockeren til den litt selvhøytidelige statsmannsrockeren for mange ble vel stor.