skilleHør MusikknyttskilleNotodden 2006skille_slutt
Musikk Artister 3_1_banner
Her er du: NRK.no > Musikk > Artistar Sist oppdatert 16:10
Har du tips? Send mail til musikk@nrk.no

spacer
VELG ARTIST
A B C D E F G H I J K L M N O P
Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å Andre
Fokus:

Neil Young

Det var Bob Dylan som skrev sangen “Forever Young”, men det er som beskrivelse av Neil Young at låttittelen i dag oftest brukes.

Publisert 22.08.2001 09:14.
For nettopp Young regnes av mange som den mest vitale og viktigste veteranrockeren med relevans også i dag.

Neil Young (født 12.11.1945 i Toronto, Canada) vokste opp i Winnipeg, hvor han som tenåring spilte i rølpete garasjerockgrupper og på egen hånd som folkartist. Etter å ha platedebutert med sitt band The Squires i 1963, flyttet han tilbake til fødebyen Toronto. Her ble han kjent med Bruce Palmer, som i 1966 overtalte Young til å bli med i Mynah Birds, med Rick James som leder.

California lokker

Da et par Mynah-singler floppet, hoppet Young av og kjørte til Los Angeles med Palmer som medpassasjer og støtte. Like etter at de kom til LA, traff de Stephen Stills, som Young hadde blitt kjent med året før i Canada. Resultatet ble folkrockgruppa Buffalo Springfield, som markerte seg som en av 60-tallets viktigste grupper med sine tre album i løpet av to hektiske år.
Til tross for den voldsomme suksessen gruppa opplevde, var konfliktene i gruppa så mange og store at Young allerede våren 1968 tok farvel og i stedet satset på en solokarriere.

Moderat solosuksess

Debutalbumet ”Neil Young” kom vinteren 1969, men ble bare en moderat suksess.
På denne tida hadde han begynte å spille sammen med Danny Whitten, Billy Talbot og Ralph Molina i bandet The Rockets, og da arbeidet med neste Young-album begynte var det med Rockets som backingband - nå omdøpt til Crazy Horse av Neil Young. Innspillingen tok bare to uker, men resultatet ble ”Everybody Knows This Is Nowhere”, som med låter som ”Cinnamon Girl” og ”Down By The River” er blitt en av den drivende gitarrockens største albumklassikere.

Det store gjennombruddet

Albumet solgte over millionen og hadde etablert Young som en stjerne, da han i 1970 ble med sin gamle Buffalo Springfield-kamerat Stills i supergruppa Crosby, Stills, Nash & Young”. De ga ut megasuksessen ”Deja Vu” og dokumenterte turneen med dobbeltalbumet ”Four Way Street”. Men i stedet for å fortsette med dem valgte Neil Young nok en gang solotilværelsen, og ga mot slutten av året ut det lavmælte og folkorienterte albumet ”After The Goldrush”.
”After The Goldrush” forsterket Youngs status som en av de mest spennende singer/songwriters, og med den litt mer countryrock-inspirerte, men like lavmælte oppfølgeren ”Harvest” lagde han i 1972 både en klassiker og listetopper (på begge sider av Atlanteren).

Mørke skyer

Publikum omfavnet nå Young, men selv gikk han gjennom en nokså mørk periode. Og med de neste par utgivelsene distanserte han seg kraftig fra det kommersielle markedet.
Mørkesinnet ble ytterligere forsterket da både Crazy Horse-medlem Danny Whitten og Youngs roadie Bruce Berry døde av overdoser i løpet av ett år. Som hyllest til sine avdøde venner og som terapi for seg selv spilte han i 1973 inn det emosjonelt meget depressive og intenst nakne albumet ”Tonight’s The Night”. Da plata var ferdig, følte Young imidlertid at innholdet var for personlig for å dele med andre, så i stedet ga han i 1974 ut ”On The Beach”, også den sterkt preget av Youngs emosjonelt tunge periode.
Da ”Tonight’s The Night” endelig ble utgitt i 1975, hadde Young gjenfunnet balansen og troen på livet, noe som kommer til uttrykk på Neil Young & Crazy Horses kraftfulle og dynamisk gitarrockende album ”Zuma”.

Ustabil

Selv om ”Zuma” strålte, viste de neste årene at Young likevel var noe usikker på hvor han sto. I 1976 ga han sammen med Stephen Stills ut albumet ”Long May You Run”, en plate som bare ble en moderat suksess. Og da de skulle turnere med materialet, hoppet Young av halvveis.
Også de neste par utgivelsene (før og etter oppsummeringen i ”Decade”) var av det heller anonyme slaget, men midt i pønkperiodens gyllne periode slo hippieveteranen tilbake.
Sammen med Crazy Horse la Young ut på en omfattende turne, med formål å teste ut nye sanger heller enn å feire gamle. Resultatet ble albumet ”Rust Never Sleps”, som da det kom i 1979 ble hyllet for sin pønkete vitalitet. Studioalbumet ble etterfulgt av liveplata ”Live Rust” og konsertfilmen ”Rust Never Sleeps”, og begge bidro å styrke Youngs status som en av de viktigste og mest populære rockartistene.

I det ukommerse hjørnet

Nok en gang kunne det imidlertid virke som Young bevisst prøvde å komme seg unna rampelyset.
Stilmessig spriket i hvert fall platene han ga ut i første halvdel av 1980-tallet kraftig, og de fleste ble mer eller mindre slaktet av kritikerne, mens platesalget sank tilsvarende.
Etter å ha lekt seg gjennom hardrock, elektronisk rock, rockabilly, country og annet, gikk Youngs plateselskap Geffen Records lei den eksentriske artisten. De saksøkte Young for bevisst å ”levere plater som ikke bare var direkte ukommersielle, men som i tillegg lå langt unna det publikum normalt forbandt med Young”. Geffen tapte saken, og etter å ha blitt gjenforent med Crosby, Stills og Nash for det mislykkede CSNY-albumet ”American Dream”, skiftet Young selskap og ga ut blues-inspirerte ”This Note’s For You”.

Ny gullalder

Plata var Youngs beste på lenge, men det virkelige comebacket kom da han i 1989 ga ut ”Freedom”.
Som konsept kunne den minne om ”Rust Never Sleeps”, og den fine balansen mellom halvakustisk/halvelektrisk rock etablerte Young på ny som en toppartist både i kreativ og kommersiell forstand. Og da han sammen med Crazy Horse året etter ga ut den intenst støyende og energiske ”Ragged Glory” var seieren total. Ikke bare jublet kritikerne, men veteranrockeren ble også en hyllet farsfigur og inspirasjonskilde for grønsj- og andre yngre, alternative rockere. Young var hippere enn han hadde vært på nærmere 20 år.
For å knytte trådene bakover, ble neste plate med Neil Young “Harvest Moon” (1992), den 20 år forsinkede oppfølgeren til ”Harvest”. Den ble nok en kritiker- og salgssuksess, slik også den elektrisk rockende ”Sleeps With Angels” ble i 1994.

Forever Young

Hans ”ungdommelige” holdning ble også markert da han like etterpå begynte å jobbe sammen med Pearl Jam, noe som resulterte i en turne og albumet ”Mirror Ball” i 1995. Av juridiske grunner kunne imidlertid ikke Pearl Jam-navnet brukes på ”Mirror Ball”-plata.
Selv om samarbeidet med Pearl Jam fungerte godt, vendte Young året etter nok en gang tilbake til Crazy Horse, som det ble nok et album og nok en turne sammen med. Før millennium rakk Young også med en gjenforeningsplate med CSNY, ”Looking Forward”, mens han startet det nye årtusenet med soloplata ”Silver and Gold”.
I 2001 la han ut på ny turne med Crazy Horse, med konserter blant annet på Roskilde-festivalen og i Oslo Spektrum. Begge steder rullet kritikerne unisont terningene til ”seks”, og fikk nok en gang anledning til å bruke Dylans låttittel ”Forever Young” om Neil Young.

Av Leif Gjerstad.

LENKER
Neil Young Offisiell hjemmeside
Bakgrunn: Neil Young (22.08.2001)
Siste saker:

Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no