Leif Ove Andsnes

- Det er for så vidt gøy å høre Horowitz spille sine egne ”Carmenvariasjoner” en gang iblant, men jeg har aldri vært opptatt av klavervirtuoseri. Jeg er heller ikke så interessert i analyse av musikk og det er sjelden jeg angriper musikken fra den vinkelen. Det er lyden, klangen og spenningen i musikken som appellerer til meg. For meg er det sekundært at det finnes tolvtonerekker, og at komposisjoner av for eksempel Schönberg eller Valen er konstruert ved hjelp av slike rekker.

Det er vanskelig å finne ord for å beskrive en stor opplevelse, en skal virkelig ha et kreativt vokabular. Musikken representerer ikke noe, den betyr jo ikke noe. Jeg føler aldri at jeg har noen misjon eller noe budskap. Musikken er der i kraft av seg selv - derfor er det umulig å sette ord på musikken.

Musikkens tyngdekraft

- Jeg kunne aldri ha blitt musikkviter. Det er klart det er interessant å vite noe om oppbygning og bakgrunn, men jeg har aldri vært spesielt interessert i det analytiske og føler ofte at det er et sidespor. Veldig mye av det som blir tillagt analytisk vekt i ettertid i musikkhistorien har komponistene underbevisst kommet fram til. De har ikke alltid sittet og tenkt ut at her er en celle og den skal vi utvikle sånn og sånn.

For meg handler det om å finne karakter og klang, spenning og avspenning. Se på skuespillere - de må gå inn i en rolle for å få den troverdig. Jeg leter etter en tilsvarende troverdighet.

Jeg går inn i partituret med en detektivs nysgjerrighet for å prøve å finne musikken bak notetegnene, for å finne den psykologiske formen, heller enn den teoretisk. Ofte kommer dette naturlig, for musikken har ofte sin egen lovmessige tyngdekraft. Ta for eksempel Edvard Griegs enkle småstykker, der leter jeg etter et spesielt rom hvor klangen og karakteren gir meg noe, ellers blir det kjedelig.

Hver gang man tar en bevisst avgjørelse, tar man samtidig en million ubevisste avgjørelser. Min lærer Jiri Hlinka kommer fra en totalt intuitiv tradisjon. Når jeg spiller et verk han ikke har hørt før, kan han ofte på ren intuisjon sette fingeren på komposisjonsmessige detaljer.

Chopin var den første

- Jeg vokste opp i et amatørmusikk-miljø på Karmøy - en salig blanding av alt mulig fra egen medvirkning i brassband til at jeg hjemme kunne sitte og lytte til en plate med musikk av Arnold Schönberg. Carl Nielsen satt jeg og hørte på lenge før Grieg.

Jeg kan huske min første virkelige forelskelse ved klaveret, det var Chopin. Jeg har et klart bilde av sene nattetimer en juleferie i 12-årsalderen. Jeg satt og bladspilte nokturner og masurkaer, intime betroelser mellom komponist og utøver - en helt ny verden for meg.

Når jeg ser tilbake blir jeg overrasket over hvor mye repertoar jeg spilte i barndommen av Mozart, Beethoven og Chopin. Min klaverlærer lot meg spille alt mulig. Jeg spilte ”Måneskinnsonaten” en uke for så å legge den bort. Jeg var ikke interessert i å studere den nærmere. Det er klart det ble enormt mye halvferdig, men jeg tror jeg oppøvde evnen til bladlesing og kanskje til å forstå musikk intuitivt.

Til Bergen

- Jeg hadde naturlig teknikk på en måte - naturlig fingerspill - så jeg kunne komme meg igjennom på et vis. Mine foreldre underviste elever hjemme, og da jeg var fire og et halvt år kravlet jeg opp på pianokrakken og forlangte at de skulle vise meg hvordan dette var.

Så begynte vi med en og en hånd. Det å kombinere de to hendene tok ganske lang tid, men så var det akkurat som om det sa klikk og de to hendene var uavhengige. Deretter gikk det enormt fort framover.

Det var først som 16 åring da jeg flyttet til Bergen og begynte på konservatoriet at det gikk opp for meg hva et orkester virkelig var. Tidligere hadde jeg spilt Mozarts d-mollkonsert som 14 åring på ”Unge talenter” konsert med Stavanger Symfoniorkester. Det var et sjokk å få orkesteret bak klaveret, både forstyrrende og en enorm opplevelse. Et stort dyr av lyd.

Fra Bergen husker jeg klart et par Sjostakovitsj-symfonier. Innenfor få uker kom Moskva-filharmonien og spilte nr 10 og Bergensfilharmonien med Kitajenko nr 5. Jeg kan ennå huske alt fra strykerklang til trompetinnsatser og dirigentgester. Jeg husker enkelte ting helt billedlig.

Orkesterdyret

- Siden den gang har jeg elsket orkesteret som medium og senere følt meg utrolig heldig som har fått lov til å spille med noen av de beste orkestre og dirigenter. Jeg har hørt de utroligste framførelser, og jeg kunne nevne en rekke verk der jeg har gått ut av konsertsalen nesten ute av fatning.

Slik har jeg det fremdeles med orkesterklangen. Klangfargene i et verk som for eksempel Stravinskijs «Vårofferet» er bare helt ubeskrivelig mangfoldig. Man opptar i seg nye ting hele tiden og blir dratt inn i så ufattelig mange musikalske lag. Jeg har ofte følt det veldig orkestralt - min behandling av klaveret. Jeg har tenkt symfonisk i måten å behandle materialet på.

Smaken av musikk

- Jeg har et vagt forhold til noen tonearter, A-dur er gul, B-dur brun, Ess-dur er mørkerød, men musikk vekker lite farger og bilder Jeg føler oftest musikken rent kroppslig, Noe musikk kan også virke interessant intellektuelt uten at det er en bevisst tanke. Man kan høre et musikkverk, og etter at det er ferdig sitter en igjen med et totalinntrykk eller en følelse av helheten. Det blir som å se et objekt fra lengre distanse. Slik kan jeg for eksempel ha det etter å ha hørt en Brucknersymfoni. Dette i motsetning til for eksempel Ravels ”Bolero” eller ”Vårofferet” der musikken går som et ras gjennom kroppen.

En komponist som vekker helt spesielle følelser hos meg, særlig gjennom sin bruk av harmonikk, er Janácek. Hans musikk er sursøt med en egen bitter smak. Han har en hardhet i harmoniene selv om det er helt tonalt.

En annen komponist er Haydn. Det kan høres kjedelig ut å si det, men Haydn er sunn musikk - som å ta seg en tur i frisk luft. Mentalt føler man seg utrolig vel ved å spille og høre Haydn.

Avgjørende møter med musikken er uløselig knyttet til utøveren. Noen utøvere har hatt sterk innflytelse på meg gjennom grammofonopptak. Alt dirigenten Carlos Kleiber gjør er genialt. Sviatoslav Richter har jeg også et spesielt forhold til som lytter. Min siste oppdagelse nå er dirigenten Sir John Barbirolli. Gjenutgivelser av ”Rückertlieder” av Mahler med Janet Baker som solist. Disse utøverne favner alt i musikken.

Liker det uperfekte

- Noen ganger er det som om musikken spiller seg selv. Det eksisterer ingen hinder lenger rent fysisk. Det en føler innvendig er det som kommer ut. Musikken tar over og det skjer ting på scenen som man aldri har tenkt på før.

Noen ganger kan det til og med være en feil som gjør at man kommer ut i en ny retning eller i et nytt rom. Det kan være at man spiller med orkester, så går det litt galt og en er ikke sammen. Man blir brakt litt ut av fatning og blir plutselig inspirert på grunn av det.

Det er veldig merkelig. Jeg har tro på det uperfekte. På mange historiske opptak kan man høre det. Når en eller annen blir brakt litt ut av fatning kommer det noe interessant ut av det. En gang spilte jeg Chopins tredje sonate. Midt i første sats var det en passasje som føltes helt fullstendig gal. Adrenalinnivået steg og fremføringen fikk en helt annen intensitet. Fordi det gikk galt spilte jeg passasjen mye fortere Det gikk helt på trynet og jeg kom inn i et helt annet rom enn det jeg vanligvis ville komme inn i. Klangfargene ble helt annerledes.

Musikkens psykologi

- Slik er dirigenten Gergiev interessant. Han er en person som legger lite vekt på presisjon. Jeg vet ikke om du har sett ham, men han har sommerfuglhender som flagrer i vinden. Det er interessant hva som skjer med ham når han hører lyden fra orkesteret. Han responderer på det han hører på en slik måte at han utrykksmessig blir svært intens og fri i sine tolkninger. Klangen vibrerer i ham og åpner ham.

Dette blir noe som går litt imot vår tid, for vi har en oppfatning av at sånn og sånn er det, for det har komponisten ment. Men det rører alltid å se et menneske som blir berørt av det som kommer ut. Man var friere før, og dette tror jeg er den største musikalske utfordringen i vår tid. Plateindustrien har mye å svare for fordi man har fått bestemte oppfatninger av hvordan ting skal høres ut. Alle har Berlin-filharmonien og Karajan og da vet man liksom hvordan verket skal høres ut.

Fordi musikk er et abstrakt språk blir en slik referanse en grei oppskrifter for folk. En kan gå inn og spille en Mozart-konsert på en bestemt måte som er fin og grei og folk er fornøyd. En skuespiller må derimot gå inn i en psykologisk rolle for at det i det hele tatt skal virke troverdig. Det burde musikere også gjøre.

Suksessen inspirerer

- Medgangen er enormt inspirerende. Samtidig blir jeg mer kresen når det gjelder kravene jeg stiller til meg selv. Jeg har en drift i meg til å fange det egentlige, noe som betyr at hver konsert jeg gjør skal bety noe. Dette kan også føre til skuffelse når jeg ikke synes jeg innfrir forventningene jeg har til meg selv.

Spillemessig begynte jeg med Chopin, Schumann og Grieg. Senere kom Haydn og Beethoven, Janácek og Nielsen. Nå vil jeg gå lengre ut til sidene. Jeg har aldri splitt så mye Bach - et helt annet polyfont formspråk. Det vil jeg gjøre samtidig som jeg vil gå dypere inn i samtidsmusikken med for eksempel Kurtag og Lutoslavskijs klaverkonsert.

I tillegg har jeg fått et nærmere forhold til Mozart. Plutselig oppdager jeg noe morsomt i Mozarts «Tryllefløyten». Han var så lysende og plump på samme tid, det himmelske og det vulgære hånd i hånd.


Av Stein Eide
Journalist, NRK-kultur
Bladet NRK Musikken, juni 1999
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg

Leif Ove Andsnes

Født på Karmøy 1970. Studerte ved Bergen Musikkonservatorium under Jiri Hlinka fra 1986.

Har, siden han debuterte i USA og Storbritannia i 1989, opparbeidet seg et glitrende internasjonalt ry. ”Kanskje den mest musikalske pianist i sin generasjon”, skriver Londons Sunday Times.

Hadde sin første konsert med Berlinerfilharmonikerne og ved The Proms i London 1992.

Høydepunkter i 1996/97 var bl.a. konserter med de største amerikanske orkestrene.

I 1997/98 debut med London Symphony og Europa-turné med Detroit Symphony. Spiller inn plater for EMI.

Deutsche Schallplattenkritik-Preis i 1991 og 1997.

Vinner av den store Gilmore Artists Award 1998 (USA).

Har fått flotte kritikker for sine innspillinger av Brahms' første klaverkonsert og Haydns klaversonater.

Royal Philharmonic Society award 2000 som beste instrumentalist, for usedvanlige bidrag i musikk.

Kunstnerisk leder av Risør Kammermusikkfest sammen med Lars Anders Tomter.