R.E.M.

R.E.M. – som står for Rapid Eye Movement, søvnens ”drømmefase” – ble dannet i Athens, Georgia i 1980 av vokalist Michel Stipe (født 04.01.60), gitarist Peter Buck (født 06.12.56), Mike Mills (født 17.12.58) og Bill Berry (født 31.07.58).

Vennegjeng

Som band vokste de fram i universitetsbyen Athens alternative miljø, etter å ha blitt kjent med hverandre i den lokale platebutikken hvor Buck jobbet.
Platedebuten fant sted i 1981, med den selvfinansierte singelen ”Radio Free Europe”, etterfulgt av mini-LPen ”Chronic Town” året etter. Med sin gitarorienterte, Byrds-inspirerte musikk og med Stipes særpregete tekster etablerte disse R.E.M. som kulthelter, samtidig som bandet markerte seg som viktige frontfigurer innenfor ny amerikansk gitarorientert garasjerock.

Nyskapende tradisjonalister

R.E.M. klarte kunststykket å både høres tradisjonelle og nyskapende ut på en og samme gang, og sto som eksponenter for en stemning og holdning som ga dem god kred som alternative undergrunnshelter.
Da debutalbumet ”Murmur” kom i 1983, fikk det derfor raskt status som en moderne klassiker og havnet i nedre sjikt på Top40, samtidig som bandet bygget seg opp gradvis med iherdig turnering.

Bygger seg opp

Oppfølgeren ”Reckoning” (1984) ble også meget godt mottatt av kritikerne, samtidig som en begynnende kultdyrkelse av Michael Stipe var i ferd med å ta form, godt hjulpet av hans surrealistiske og nokså utilgjengelige tekster som attpå til gjerne ble hvisket fram. Kombinert med all turneringa som hadde gitt bandet status som livefavoritter, var det derfor tilsynelatende bare et tidsspørsmål før R.E.M. skulle få sitt store, kommersielle gjennombrudd.
Men det lot vente på seg enda litt til. For selv om både ”Fables Of The Reconstruction” (1985) og ”Life’s Rich Pageant” (1986) ble overøst med ros, solgte bedre enn forgjengerne og bandet vant stadig flere fans langs turneveien, var det først med ”Document”-albumet i 1987 og singelen derfra, ”The One I Love””, at R.E.M. fikk sitt endelige kommersielle gjennombrudd.

Verdens beste

Kanskje nettopp fordi ferden oppover hadde gått så pass gradvis og sakte, hadde R.E.M. på dette stadiet av forståsegpåere allerede fått stempelet ”verdens beste band” og ble gjerne omtalt som rockens ”mest innflytelsesrike”.
Ikke minst på grunnlag av sin omfattende turnevirksomhet, støe musikalske kurs, sosiale/politiske engasjement og jordnære holdning, fikk de så god kontakt med de lidenskapelige deler av grasrotas musikkmiljø at de ble utsatt for en nærmest religiøs dyrkelse, ikke helt ulik den de 20 år eldre kollegene i Grateful Dead lenge hadde vært utsatt for.

Engasjerte stjerner

Men i motsetning til Jerry Garcia & Co, hadde Stipes miljøengasjement også ført ham opp på talestoler som populær foredragsholder på Athens-skoler, universitet og forsamlingssaler. Stipes gurustatus ble så stor at mange spøkefullt begynte å omtale R.E.M. som ”Saint Michael and his Distiples”.
Betegnende nok ble R.E.M.s neste album ”Green” utgitt på presidentvalgdagen 8. november 1988, etter at de økonomisk hadde støttet Demokratenes kandidat Michael Dukakis. Riktignok med en presisering at støtten til Dukakis mer var å betrakte som en fordømmelse av visepresident George Bush enn som anerkjennelse av Dukakis.

Merker hardkjøret

I kjølvannet av den intensive turneringa i forbindelse med ” Document” og ”Green” merket bandet nå hardkjøret for alvor, og bestemte seg for en pause fra turnelivet på ubestemt tid.
Men i studio var bandet fortsatt like aktive som tidligere. Og ikke minst framgangsrike. For da de igjen dukket opp med nytt album i 1991, var det med ”Out Of Time”. Med Scott Litt som produsent valgte R.E.M. en mer melankolsk og mindre pågående retning for sine sanger, samtidig som de voktet seg for ”flinkis”-preget ved å bytte instrumenter på flere av låtene.

Megastjerner

Resultatet ble et musikalsk helstøpt album som fikk ovasjoner fra kritikere, og godt hjulpet av superhiten ”Losing My Religion” gikk ”Out Of Time” helt til topps på hitlister verden rundt og passerte et snaut år etterpå ti millioner solgte ex. Slett ikke verst for et ”alternativt” band…
Suksessen fortsatte med ”Automatic For The People”-albumet i 1992, selv om den er både mørkere og mer akustiskpreget enn forgjengeren. Med singelhiten ”Everybody Hurts” som god drahjelp ble også ”Automatic” en multimillionselgende klassiker, samtidig som kritikerne både da og i ettertid har hyllet den som en av 90-tallets definitivt beste og viktigste album.

Monstertrøbbel

Kanskje var bandet litt redde for å stivne i egen suksess, i hvert fall representerte neste album ”Monster” (1994) en helt annen og mer konfronterende angstkurs for Athens-bandet. Mens ”Out Of Time” og ”Automatic” begge var blitt til i studio og spesielt sistnevnte var av det meditative slaget , var ”Monster” et resultat av R.E.M.s kombinerte ønske av å gjenfinne rockefoten og den emosjonelle spenningen som bandet opplevde i sin nye tilværelse.
Denne gangen var kritikerne langt mer forbeholdne i sin ros av plata, og selv om også ”Monster” ble en storselger, var det likevel på et langt lavere nivå enn for de to forgjengerne. Også på turnefronten opplevde R.E.M. uventet trøbbel. Riktignok hyllet kritikere og publikum bandet i deres scenecomeback, men turneen måtte avbrytes etter kort tid da Bill Berry under en konsert i Lausanne fikk hjerneblødning. Og selv om Berry kom seg så fort etter operasjonen at turneen kunne gjenopptas etter to måneder, måtte både Mills og Stipe til legebehandling i løpet av turneen.

Berry slutter

Til tross for dette ble mesteparten av neste album, ”New Adventures in Hi-fi” skrevet og innspilt i løpet av turneen. Men da den kom i 1996 hjalp ikke kritikerrosen noe særlig. Uten drahjelp fra en singelhit solgte ”Adventures” betraktelig mindre enn bandets tre foregående plater.
Og nedturen for bandet fortsatte. I 1997 sjokkerte Bill Berry mange ved å forlate R.E.M. for en tilværelse som bonde, og i forsøket på å tenke nytt som trio ble albumet ”Up” bandets mest eksperimentelle på mange år. Uten at kritikere eller platekjøperne lot seg imponere nevneverdig av den grunn.

Nytenning

Om ”Up” ikke ble den store oppturen eksternt, var den kanskje hva R.E.M. trengte internt for å finne balansen som trio. I hvert fall representerte ”Reveal” som kom i 2001 et tryggere R.E.M.., et band som både prøvde og klarte å gjenfinne den sterke melodiøse åren som har preget mye av deres beste arbeid i perioden som ”verdens beste band”. Med god hjelp av hitsingelen ”Imitation of Life” ga ”Reveal” også bandet et nytt kommersielt løft, med løfte om at de blir å regne med også i årene som kommer.