skilleHør MusikknyttskilleNotodden 2006skille_slutt
Musikk Artister 3_1_banner
Her er du: NRK.no > Musikk > Artistar Sist oppdatert 16:10
Har du tips? Send mail til musikk@nrk.no

spacer
VELG ARTIST
A B C D E F G H I J K L M N O P
Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å Andre

Iggy Pop

Iggy Pop (Foto: Blake Little)
Iggy Pop (Foto: Blake Little)
”Raw Power”, sang Iggy Pop i sine unge dager. Ungdommen har han forlatt for lengst, men både råheten og kraften har han i behold.

Av Leif Gjerstad. Publisert 08.01.2002 14:25. Oppdatert 10.06.2002 14:31.
Det er helt naturlig at Iggy Pop betraktes som pønkens gudfar. For du skal lete lenge for å finne et pønkband som bevisst eller ubevisst ikke har latt seg inspirere og hørbart påvirke av Iggy Pop (født som James Jewell Osterberg, 21.04.47 i Ann Arbor, Michigan).

Startet som trommis

Iggy startet som trommeslager tidlig på 1960-tallet, og startet sitt første band, The Iguanas like etterpå.
Som så mange jevnaldrende amerikanere fikk han øynene opp for bluesen via engelske mellomledd som Rolling Stones, og i 1965 dannet han sitt eget bluesband Prime Movers. Han rakk også med et opphold i Chicago og spillejobber sammen med ekte bluesmusikere, før han forlot bluesen for rocken og trommestolen for mikrofonstativet.

Iggy Pop (Foto: Olaf Heine)

Danner Stooges

Med Velvet Undergrounds Lou Reed og Doors Jim Morrison som uttalte forbilder, prøvde han å finne musikere i hjembyen Ann Arbor som delte samme visjon som han: å skape et band tuftet på primalrock, koblet med aggressiv og seksuelt ladet og monotont repeterende musikk. Etter noe leting endte han opp med sin gamle skolekompis Ron Asheton (gitar) som dro med sin bror Scott (trommer) samt Dave Alexander (trommer) i den opprinnelige utgaven av The Psychedelic Stooges.
Bandets høyenergiske musikk gjorde dem snart til helter på den lokale Detroit-arenaen, sammen med åndsfrendene i MC5.

James blir Iggy Pop

Det var også på denne tiden at bandnavnet ble forkortet til The Stooges, mens James Osterberg annammet artistnavnet Iggy Pop.
For Iggy medførte navnebyttet også en slags personlighetsforvandling, og han begynte å oppføre seg som besatt på – og gjerne også nedenfor – scenen i sitt forsøk på å skape ekstase. Publikum måtte tåle at han hoppet ned til dem og overøste dem med verbale og fysiske utbrudd, samtidig som han brukte seg selv som instrument og redskap til blodet rant fra selvpåførte skader.

Stilskapende debut

Den aggressive energien ble etter hvert så profilert at The Stooges i 1968 fikk platekontrakt. Albumdebuten fant sted neste år med John Cale-produserte ”The Stooges”, med oppfølgeren ”Funhouse” i 1970.
Med sin kompromissløse råhet og skremmende aggressivitet var begge platene et godt stykke unna hva samtidens platekjøpere ønsket, men selv om salgstallene var dårlige ble de små kultplater i den mer møkkete delen av rockens undergrunnsmiljø. Og i dag betraktes de gjerne som epokegjørende stilskapere, som to plater som for alvor banet veien for 1970-tallets pønkrock.

Iggy Pop (Foto: Olaf Heine)

Destruktiv livsstil

For Stooges ble imidlertid kombinasjonen dårlig salg og medlemmenes selvdestruktive liv og dopmisbruk skjebnesvangert, og i 1971 gikk bandet over i historien.
Men Iggy Pop ble ivrig oppvaktet av den oppadstigende engelske stjernen David Bowie, som prøvde å overtale Iggy til å bli nykter og gjøre et nytt forsøk. Overtalelsesforsøket lyktes og i 1973 kom et omorganisert Stooges (men med begge Asheton-brødrene på plass) sammen igjen og spilte inn ”Raw Power”, en Bowie-produsert plate som pushet nye grenser for sonisk støy.

Altfor rå

Historien gjentok seg imidlertid, ved at ”Raw Power” ble nok en klassiker som var for brutal for sin samtid, og med medlemmer som nok en gang sank ned i et tungt dopmisbruk.
Med Iggy alvorlig på kjøret ble Stooges oppløst for godt i 1974, og kort tid seinere levde Iggy Pop i en kortere periode som hjemløs junkie i Hollywood. Etter å ha lagt seg inn for behandling for sitt stoffmisbruk, ble Iggy så pass bra at han prøvde på et samarbeidsprosjekt med ex-Stooges James Williamson. Men da ingen selskaper viste interesse ble prosjektet avsluttet før det var fullført, selv om demoene dukket opp som ”Kill City” i 1977.

Reddet av Bowie

Nok en gang kom David Bowie sin gamle venn til unnsetning, og fra behandlingshjemmet dro Iggy Pop til en supportjobb på Bowies ”Station To Station”-turne.
Vennene trivdes så godt sammen at de høsten 1976 flyttet til Berlin, hvor Bowie hjalp Iggy til å få ny platekontrakt samtidig som han skrev låter for og produserte Iggys to første soloalbum ”The Idiot” og ”Lust For Life”, begge utgitt i 1977.
Uten å miste Iggys ”råhet”-varemerke, utvidet Bowie lydbildet i en mer elektronisk retning, tydelig inspirert av 70-tallets elektroniske rockpionerer, slik som Kraftwerk og Can. ”The Idiot” og klassikeren ”Lust For Life” solgte atskillig mer enn noen tidligere Stooges-plater, samtidig som den styrket Iggys posisjon som ikon blant pønkerne.

Vennskapet sprekker

Etter utgivelsen av liveplata ”T.V. Eye Live” surnet forholdet mellom Bowie og Iggy, og sistnevnte avbrøt det produktive samarbeidet. I stedet satset han på egen hånd, og fornyet kontakten med James Williamson på albumet ”New Values” i 1979. Selv om denne plata ble vellykket, innledet den en serie plater (”Soldier”, ”Party” og ”Zombie Birdhouse”) de neste par årene hvor Iggy virket å miste fokus i samme takt som han igjen gled inn i sitt gamle dopmisbruk.

Iggy Pop (Foto: Olaf Heine)

Nytt comeback

Kampen mot stoffmisbruket tvang Iggy til noen års pause vekk fra rampelyset, men da han gjorde comeback i 1986 var det nok en gang med David Bowies hjelp. Resultatet ble det mer produserte og poporienterte albumet ”Blah Blah Blah”, av noen kritisert for å bli litt for glatt for Iggy, men av de fleste betraktet som et verdig comeback som attpåtil ga Iggy hans første (om enn nokså moderate) singelhit noensinne, ”Real Wild Child”.
Frisk igjen, satset Iggy i neste omgang på en metalrockende og primalrettet ”Instinct” (1988), før han i 1990 ga ut sin (ifølge manges mening) beste plate siden 1970-tallet med ”Brick To Brick”. Det resulterte ikke bare i Iggys første millionselgende album i hjemlandet, men med grønsjrocken på frammarsj ryddet den også vei for en ny generasjon Iggy-beundrere.

På denne tida syntes Iggy Pop endelig å ha fått skikkelig orden på privatlivet sitt, med mange års sammenhengende stoffri tilværelse.
Noe som blant annet ble synlig med voldsomt energiske og fokusert kraftfulle konserter, i et tempo som mange langt yngre artister kunne misunne ham. Godformen holdt seg også på albumet ”American Caesar” i 1993, mens ”Naughty Little Doggie” i 1996 var en mindre overbevisende Stooges-nostalgisk øvelse. Til gjengjeld fikk nok en generasjon lyttere opp ørene for Iggy, da hans låt ”Lust For Life” ble brukt i kult- og suksessfilmen ”Trainspotting”.

Holder koken

Som stilskaper må vi forvente at Iggy Pops dager er over, men som vital overlever nyter han fortsatt stor respekt. Og selv om 1999-albumet ”Avenue B” var usedvanlig laidback og blek for å være Iggy, viser 2001-albumet ”Beat Em Up” i det minste at han fortsatt dyrker den aggressive og konfronterende ”no bullshit”-stilen som han en gang foredlet og staket vei for.

LENKER
Iggy Pop Plateselskapets hjemmeside
Bakgrunn: Iggy Pop (08.01.2002)
Siste saker:
Flere saker: ALT OM IGGY POP

Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no