Paul Simon

Han har gått hele den musikalske runden fra 50-talls rock n’roll til moderne ”world music.” Underveis har han vandret innom protestviser, singer/songwriter-tradisjonen og sofistikert pop-jazz. Og hele tiden har han satt sitt umiskjennelige stempel på det han har gjort.

En mester

Paul Simon er en artist som klarer å få ord og toner til å virke større enn de er, bare ved å smelte dem sammen. Hans beste sanger har tekster som hører så naturlig sammen med melodiene at det er umulig å tenke dem atskilt.

På den annen side hender det at Paul Simon lar tekstene dirigere melodiene. I slike tilfeller mister musikken sin frihet og iørefallenhet. Han klarer likevel til en viss grad å imponere selv når dette skjer, av den enkle grunn at han hele tiden fremstår som en leder innenfor sitt felt.

Tom & Jerry

Paul Simon startet sin musikalske karriere før han nådde tenårene. I juni 1953 traff han Art Garfunkel da begge deltok i en skoleoppsetning av ”Alice in Wonderland.” De to unge guttene oppdaget at de hadde mange felles interesser, deriblant rock’n’roll – og da spesielt Everly Brothers.

Under artistnavnet Tom & Jerry dro de to guttene til New York i 1957 for å fiske seg en platekontrakt. Etter å ha sunget sine egenkomponerte tenåringslåter for platedirektører som rynket på nesene og ristet på hodene, fikk de napp hos Big Records. Singlen ”Hey Schoolgirl” ble sendt ut, og klarte å bli en lokal hit for guttene.

Inspirert av Dylan

Ingen av oppfølgerne – gitt ut enten som Tico & The Triumphs eller under Simons pseudonym Jerry Landis – klarte å gjenta den beskjedne bedriften. Art gikk tilbake til skolen, mens Paul dro til Greenwich Village, New York. Her ble han raskt innlemmet i det nye folk-miljøet der Bob Dylan var en drivende kraft.

Inspirert av Dylan begynte Paul Simon å skrive låter med langt større dybde enn før, både melodisk og tekstmessig. Dylans plateselskap Columbia fattet interesse for Simons nye sanger. Garfunkel ble tilkalt, den gjenforente duoen tok navnet Simon & Garfunkel, og lp’en ”Wednesday Morning, 3 A.M.” ble lansert i oktober 1964.

Lyden av stillhet

Høydepunktet på albumet var ”The Sound of Silence” – den viktigste sangen i Paul Simons karriere. Han var bare 21 år gammel da han skrev denne sangen om menneskets manglende evne til å kommunisere. Gjennom flere metaforer klarte Simon å billedgjøre hva som skjer når all kommunikasjon svikter; da er det bare lyden av stillhet igjen.

Dessverre la ikke publikum merke til ”The Sound of Silence” i 1964. Albumet til den unge duoen ble en flopp. Med en smak av bitterhet dro Garfunkel atter en gang tilbake til skolen, mens Simon pakket snippsekken og flyttet til London.

Karriere i London

Det var en kvinne ved navn Judith Piepe som oppdaget Paul Simon på en klubbkonsert i London’s Soho-distrikt, og sikret ham en plass i et radioprogram på BBC. Etter programmet ble BBC nedringt av lyttere som ville ha tak i plater med Paul Simon.

Da den engelske avdelingen av Columbia Records – CBS – fikk høre dette, ga de Simon fornyet kontrakt og sendte ham i studio for å lage lp’en ”The Paul Simon Song Book.” Denne platen – som Simon spilte inn alene med bare en akustisk gitar – dannet mye av det musikalske grunnlaget for suksessen til Simon & Garfunkel.

Simon var på vei til å bli veldig populær i England da en av produsentene hos Columbia i USA – Tom Wilson – hentet frem igjen ”The Sound of Silence” og la elektriske instrumenter oppå det akustiske arrangementet. Platen ble sendt ut på nytt mot slutten av 1965 – og ble en listetopper. Paul Simon ble lokket tilbake til USA for å gjenoppta samarbeidet med Art Garfunkel.

Ledende duo

I årene 1966-70 var Simon & Garfunkel rockens mest populære duo. Suksessen på plate forflyttet seg til lerrettet da de laget musikk til filmen ”The Graduate” (Manndomsprøven) i 1968. Dette ble fulgt opp med duoens to mest ambisiøse plater – ”Bookends” og ”Bridge Over Troubled Water.”

”Bookends” var et artistisk kjempesteg – et musikalsk prospektkort fra 60-tallets Amerika. Mellomstasjonen frem til neste lp var singlen ”The Boxer” – en sang som mange følte var selvbiografisk for Simon. Arrangementet inkluderte trommer innspilt i en heissjakt. ”The Boxer” satte standarden for det majestetiske albumet ”Bridge Over Troubled Water,” der produsent Roy Halee og musikeren Larry Knechtel hadde sentrale roller.

Men akk: Like etter utgivelsen i februar 1970 kom meldingen om at Simon & Garfunkel hadde skilt lag. Forholdet hadde surnet akkurat da duoen nådde sitt kommersielle og kreative klimaks.

De har samarbeidet senere, opptil flere ganger. Først på singlen ”My Little Town” i 1975 (som de fikk Grammy for), deretter på konserten i New Yorks Central Park i 1981 (med etterfølgende verdensturné i 1982-83) og på en konsert i 1993.

Dypsindig vandrer

I årene etter bruddet med Garfunkel ble Paul Simon en vandrer. Interessen for etnisk musikk hadde han vist allerede på ”Cecilia,” og den ble videreført da han gjorde USA og Europa oppmerksom på reggae gjennom ”Mother & Child Reunion” i 1972. Samtidig fordypet han seg i gospel, og innledet samarbeid med svarte vokalgrupper og de indianske folkemusikerne Los Incas og Urubamba.

Tekstmessig var Paul Simon på 70-tallet en talsmann for dypsindige tanker og følelser, og forhold som går i oppløsning. Den sentrale strofen fra denne perioden finnes på kuttet ”Congratulations” fra 1972: ”Can a man and a woman live together in peace?” Det er et spørsmål som artisten selv aldri har klart å finne noe endelig svar på.

Gjenvalget i 1972 av Richard M. Nixon som Amerikas president, fikk Simon til å skrive sin mest politisk pessimistiske sang – ”American Tune.” Melodien tok han fra en gammel salme, og han lånte også noen strofer fra Johann Sebastian Bach. Resultatet var imidlertid umiskjennelig Paul Simon. Treffende nok ble ”American Tune” spilt inn i England, ikke Amerika.

Musikalske faser

Paul Simon har vært innom flere musikalske faser enn han klarer å vise i løpet av en konsert. En side ved hans talent som det altfor sjelden legges merke til, er hans ferdigheter på gitaren. Det tidligste eksemplet finnes på ”Anji” fra 1966 (akustisk), mens konsertversjonen av ”The Sound of Silence” fra 1991 (elektrisk) viser hvordan stilen hans har utviklet seg.

Frem til midten av 80-tallet var navnet Paul Simon ensbetydende med stillferdig, sofistikert musikk. Dette forandret seg radikalt da han lanserte ”Graceland” i 1986. Med dette albumet markerte Paul Simon seg som en av vår tids modigste artister.

Musikken på ”Graceland” var historisk, men det som imponerte mest var Simons mot. Han hadde tort å inngå samarbeid med musikere fra andre verdensdeler som hadde et helt annet levesett og livssyn enn ham. ”Graceland” var et album fylt av håp – om en bedre verden, om samarbeid over grenser, og ikke minst om Paul Simons fremtid som artist.

”Graceland” signaliserte at så lenge denne artisten fortsetter, kommer han til å overraske og imponere. Det har vi fått bevist opptil flere ganger siden 1986 – senest i fjor da han i en alder av 60 år ga ut et av sine mest solide album, ”You’re the One.”

Av Bård Ose. Tilrettelagt av Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.