Cliff Richard

Cliff Richard er enestående, først og fremst for sin utholdenhet og sine meritter på de britiske hit-listene. Han er den eneste artist i historien som har toppet listene i fem tiår på rad – 50-, 60-, 70-, 80- og 90-årene – noe som gjør ham til den mest suksessfulle britiske artist i historien. Et annet morsomt faktum er at han i de første 41 år av platekarrieren hadde kontrakt med det samme selskapet – EMI.

Trenger bare fornavnet

Cliff Richard er synonymt med musikken som ble laget i perioden mellom Elvis og Beatles – årene 1958-63. I likhet med sitt store forbilde trenger han bare fornavnet for at hele verden skal vite hvem han er.

Cliff har vært stjerne siden han var 18 år, men det har aldri gått ham til hodet. Han har aldri hatt problemer med stoff, alkohol eller skandaler. Det eneste pressen har hengt ham ut for er noe han aldri har gjort, nemlig å gifte seg.

Teksten på ”Batchelor Boy” fra 1962 har så langt vært profetisk: ”Son, you’ll be a batchelor boy until your dying day.” Dessverre for Cliff er han også den mest kjente rockeartist i verden som ikke har klart å erobre USA.

Født i India

Den mest engelske av alle rockere ble født i Lucknow, India, 14. oktober 1940, og han fikk navnet Harry Rodger Webb. Åtte år senere flyttet familien tilbake til England, og der begynte Harry å synge med forskjellige grupper.

Inspirert av Elvis dannet han et rent rockeband i 1958. Han kalte det The Drifters uten å vite om den amerikanske vokalgruppen med samme navn.

De to viktigste vennene til Harry på denne tiden var John Foster og gitarist Ian Samwell. Det var Foster som foreslo ”Cliff Richard” da Harry bestemte seg for å finne et artistnavn, og det var Fosters foreldre som betalte prøveinnspillingen som ga Cliff & The Drifters platekontrakt.

Samwell var på sin side ansvarlig for låten som skulle gi Cliff Richard gjennombrudd: ”Move It.”

Snudde singlen

9. august 1958 sa Harry Webb opp jobben som ekspeditør i en radio- og tv-forretning, og ble platearist for Columbia Records (eiet av EMI) under navnet Cliff Richard.

Mannen som ga ham kontrakt, Norrie Paramor, ble produsent på alle innspillingene frem til 1972. Paramor gjorde én eneste feil; han valgte å kjøre ”Schoolboy Crush” ut som A-siden på Cliffs første single. B-siden ”Move It” hadde han ingen tro på.

Radio Luxembourg var den første stasjonen som snudde singleplaten og begynte å spille ”Move It” i stedet for ”Schoolboy Crush.” Og da Cliff møtte opp for å gjøre sin første tv-opptreden for Jack Good fikk han klar melding fra programlederen: ”Syng ”Move It” og skap din egen stil i stedet for å etterligne Elvis!”

Kunne gått galt

Timingen var perfekt: Elvis var i militæret da Cliff erobret ungpikehjertene i september 1958 – en måned før sin 18-årsdag.

Men det kunne ha endt like brått som det startet. Cliff selv var sikker på at karrieren hans var over da oppfølgeren ”High Class Baby” gjorde helomvending på listene etter en skuffende 7.-plass.

Reglene var nådeløse for en artist på 50- og 60-tallet: Gjorde man det ikke bra på listene, var det rett tilbake til jobben på den lokale puben. Og Cliff var på god vei ut av bransjen da de to neste singlene ble rene flopper. Det var tydelig at et musikalsk stilskifte måtte til for å redde artisten Cliff Richard.

The Shadows

The Drifters ble totalt reorganisert høsten 1958. i oktober kom to nye gitarister inn i bandet – Hank Marvin og Bruce Welch – i desember kom Jet Harris, og like over nyttår 1959 kom trommis Tony Meehan. Denne kvartetten ble viktig for Cliff både på scenen og i studio. Gruppen fikk også sin egen gullkantete karriere som The Shadows.

Betydningen som Drifters/Shadows hadde for Cliff Richard i årene 1958-66 var i høy grad avgjørende for hans suksess. Cliff var så absolutt stjernen, men det var Hank Marvin og gjengen hans som gjorde platene til noe mer enn ”bare” rock’n’roll.

Suksessformel

Gullåren ble truffet med ”Livin’ Doll” i juli 1959. Med denne platen fant Cliff Richard stilen som skulle gjøre ham til 60-tallets største solostjerne i Storbritannia. Cliff var ironisk nok motvillig til ideen om å spille inn en snill pop-låt. Selv ikke etter at bandet hadde laget sitt eget country-arrangement var han overbevist. Tonen fikk en annen lyd da platen gikk til topps og solgte en million.

Oppfølgeren ”Travellin’ Light” avslørte at Cliff og bandet hans var klar over at de hadde funnet en suksessformel; arrangementet var identisk med ”Livin’ Doll.”

Overlevde Beatles

Cliff fortjente i denne perioden å bli kalt ”Englands Elvis,” men han var like mye et britisk svar på det amerikanske ungpikeidolet Ricky Nelson. En av Cliffs plater, ”Fall in Love With You,” viste på den annen side hvor mye Buddy Holly betydde for ham.

I likhet med Elvis ble Cliff kastet rett inn i filmens verden da platene begynte å selge stort. Blant suksessene var ”The Young Ones” og ”Summer Holiday,” og han forsøkte seg også på pantomime med ”Aladdin.”

Da Beatles kom var han smart nok til å satse på andre stiler – søtladne ballader og Nashville-country – i tillegg til å konkurrere med dem. Foreldre kunne gjerne godta Beatles, men de elsket Cliff Richard. Og det var platene hans de kjøpte.

En kristen

1966 ble et skjebneår for Cliff. Hits’ene hans ble færre og mindre, og symptomatisk nok skjedde dette samtidig som han endret sitt livssyn og ble en kristen. Lenge var han i sterk tvil om han skulle fortsette som pop-artist. Han løste problemet ved å alternere mellom gospelplater og rene pop-produkter.

Det neste tiåret var han en entertainer; mest kjent for sin tro, sitt rene image og sitt engasjement for u-hjelp. Han fremsto som en meget konservativ mann med strenge, moralske leveregler. Han skrev artikler i kristne magasiner der han advarte mot alkohol og tobakk, og formante at sex før ekteskapet var tabu. Selv begynte han et liv i sølibat.

Angret på plate

Musikalsk sett var dette en forvirrende tid. Cliff skilte lag fra The Shadows, og de største bragdene var begge i Melodi Grand Prix; ”Congratulations” i 1968 og ”Power to All My Friends” i 1973.

I denne perioden avslørte han også sin naivitet: Han spilte inn ”Honky Tonk Angels” i 1975 uten å vite at teksten handlet om prostitusjon. Det var noen trosfeller som forklarte ham tekstens innhold, og Cliff angret bittert på å ha spilt sangen inn.

Platen har siden vært en torn i øyet for Cliff, men ikke verre enn at den av og til har dukket opp på samleplater (dog uten artistens samtykke). Den er igjen å høre i cd-boksen ”The Singles Collection,” hvor samtlige 127 singler frem til 2002 er inkludert.

Tilbake på topp

Etter en mager periode vendte Cliff Richard sterkt tilbake i 1976 med singlen ”Devil Woman” og albumet ”I’m Nearly Famous” (hvis tittel var er selvironisk kommentar til hans lave status i USA). Han ga ut en underholdende selvbiografi – ”Which One’s Cliff?” – holdt jubileumskonserter med The Shadows, og fikk sin første listetopper på elleve år med ”We Don’t Talk Anymore.”

80-tallet åpnet med at Cliff ble utnevnt til O.B.E. – Order of the British Empire – mens 90-tallet sendte artisten tilbake til toppen av listene igjen med ”Mistletoe and Vine.” En gammel drøm gikk også i oppfyllelse da han spilte rollen som Heatchcliffe i musikalen etter Emily Brontës roman ”Stormfulle høyder.”

Setter Jesus høyest

Som nevnt; Cliff Richard er en enestående artist i historien om rock. Han er stolt og selvsikker, men understreker samtidig at han har klart å holde ut i bransjen takket være hjelp og støtte fra de beste.

Blir han imidlertid spurt om hva som er det viktigste i livet hans, er svaret klart: ”Rock’n’roll is a poor second to Jesus.”

Ikke bli overrasket hvis Cliff Richard blir den artisten som klarer å oppnå rockens lengste karriere.

Anbefalt plate: Rock'n'Roll Juvenille (1979).

ANBEFALTE PLATER:

De første lp’ene til Cliff Richard er lydhøre eksempler på at enkelte rock-artister tok langspillformatet alvorlig selv før The Beatles høynet standarden.

”Cliff Sings,” ”Me & My Shadows,” ”21 Today” og ”32 Minutes and 17 Seconds” er plater som fremdeles holder mål.

Av hans senere album er det verdt å nevne ”Rock’n’Roll Juvenile,” der mannen serverer sin hardeste rock side om side med svisker som ”We Don’t Talk Anymore.”

De fleste vil nok likevel satse på en eller flere samleplater, og dem skorter det ikke på. Skal du ha flest mulig hits på færrest mulig plater, kan du plukke den doble ”40 Golden Greats” (som dekker 1958-77) og ”Private Collection” (som går fra 1979 til 1989).

Da er de første 30 årene av karrieren hans brukbart dekket. Brukbare (og billige) alternativer er den doble ”The Hit List” som ble utgitt i forbindelse med 35-årsjubileet i 1993, eller ”My Norwegian Collection” – også den dobbel.

Den beste investeringen er imidlertid cd-boksen ”The Singles Collection.” Samtlige 127 singler som mannen har utgitt i løpet av sin lange karriere. Slett ikke alt er like bra, og slett ikke alle var hit-singler, men vil man ha den hele og fulle historien om Cliff Richard er det denne samlingen man skal velge.

Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.