Led Zeppelin - Diskografi

LED ZEPPELIN (1969)

En rå, knallhard start på platekarrieren. De som lytter nøye nok, vil oppdage en overraskende stor variasjon i den musikalske menyen; fra akustisk folk (”Babe I’m Gonna Leave You”) via tung blues (”You Shook Me”) og knallhard rock (”Communication Breakdown”) til det psykedeliske (”Dazed & Confused”) og pompøse (”Your Time Is Gonna Come”). Omslaget viste et bilde fra ulykken med luftskipet Hindenburg.

LED ZEPPELIN II (1969)

En milepæl innen hardrock. Fra åpningskuttet ”Whole Lotta Love” til avslutningen ”Bring It On Home” er dette en eneste lang orgie i gitarriffer, primalskrik, buldrebass og tordentrommer. Igjen er variasjonen stor; innimellom de knallharde riffene er vi vitne til imponerende dynamikk (”What Is and What Should Never Be”) og følsomhet (”Ramble On” og ”Thank You”). Selv ikke en trommesolo (”Moby Dick”) ødelegger helheten.

LED ZEPPELIN III (1970)

Gruppens modigste album. Etter det knallharde manifestet ”Whole Lotta Love” fulgte Led Zeppelin opp med et album der halvparten av materialet var dominert av akustiske instrumenter. De sviktet verken hard rock (”Immigrant Song”) eller tung blues (”Since I’ve Been Loving You”), men hovedvekten var lagt på inspirasjonen fra keltisk folklore og ga seg utslag i flotte øyeblikk som ”Friends,” ”Gallows Pole” og ”That’s The Way.”

FOUR SYMBOLS (1971)

Den store klassikeren. Hvert eneste av de åtte sporene er en opplevelse for ører, hjerte og sjel. Her hører vi Led Zeppelin på sitt hardeste (”Black Dog”), sarteste (”Going To California”), mektigste (”When the Levee Breaks”), modigste (”Four Sticks”), mest løsslupne (”Rock And Roll”) og mest berømte (”Stairway to Heaven”). Dette er et album som absolutt alle med den minste interesse for moderne musikk bør ha i samlingen sin.

HOUSES OF THE HOLY (1973)

Kanskje det mest nyskapende albumet i Led Zeppelins produksjon. Jimmy Page skapte sitt egen gitarorkester på ”The Song Remains the Same” og ”Over the Hills and Far Away,” mens John Paul Jones svarte med forlokkende dysterhet på ”No Quarter.” Sistnevnte, sammen med ”The Rain Song,” hevet seg langt over alle musikalske kategorier. Dessverre inneholdt også platen gruppens eneste feilskjær; reggaelåten ”D’yer Mak’er.”

PHYSICAL GRAFFITI (1975)

Et dobbelt album som må regnes blant rockens absolutt beste utgivelser. Det vi hører her, er intet mindre enn et enestående band som når sitt artistiske klimaks. ”Kashmir” er den mest majestetiske produksjonen fra Led Zeppelin, mens ”In My Time of Dying” viste hva de fire musikerne var gode for både individuelt og samlet. Dette er albumet som får frem hele det imponerende spekteret i Led Zeppelins magiske musikk.

PRESENCE (1976)

Den musikalske variasjonen på ”Presence” er minimal sammenlignet med gruppens øvrige plater – her konsentrerer Led Zeppelin seg om tung rock dominert av Jimmy Pages utallige gitarer. ”Achilles Last Stand” fulgte opp det monumentale, ”Nobody’s Fault But Mine” viste hva gruppen klarte å gjøre med en gammel blues, og det meste ble fremført med suverene synkoper i annenhver takt. Ikke akkurat amatører som spiller her.

THE SOUNDTRACK FROM THE FILM THE SONG REMAINS THE SAME (1976)

Alle som opplevde en konsert med Led Zeppelin i årene 1968-80, visste at bandet var fenomenalt bra på scenen. Dessverre gjorde bandet den tabben at de ventet for lenge med å gi ut sitt obligatoriske doble live-album. Dette er opptak hentet fra noen middels gode konserter i 1973, og ikke Led Zeppelin på sitt beste – slik de fremsto på turneene tidlig i karrieren og igjen i 1975. Styr unna denne og vent heller på live-boksen.

IN THROUGH THE OUT DOOR (1979)

Den musikalske motpolen til “Presence.” Man skulle nesten ikke tro det var samme band – her var lydbildet dominert av keyboards mens gitarene ofte var plassert på sidelinjen. Den som led mest av forandringen var John Bonham, hvis trommelyd ble nesten ødelagt ved miksebordet (sjekk ”Carouselambra”). ”In The Evening,” ”South Bound Suarez” og ”I’m Gonna Crawl” viste at gruppen klarte å fornye standardformatet.

CODA (1982)

En samling bestående av tidligere uutgitte innspillinger fra hele karrieren. Den originale lp’en hadde åtte kutt, mens den cd-utgaven som nå er tilgjengelig har 12. Noen av kuttene kan faktisk plasseres blant bandets beste – så som ”Poor Tom,” ”Hey Hey, What Can I Do” og en versjon av ”I Can’t Quit You Babe” tatt opp på en lydprøve i Royal Albert Hall i 1970. ”Coda” er et viktig supplement i Led Zeppelins katalog.

BBC SESSIONS (1997)

Dobbel cd med fascinerende konsertopptak gjort for BBC radio i 1969 og 1971. Den første platen er best – her hører vi tungbluesbandet Led Zeppelin som ploger seg gjennom sitt tidlige repertoar. Cd nummer to inneholder en hel konsert fra 1. april 1971 – før gruppens fjerde lp ble gitt ut, og dermed er det første gang publikumet som er til stede får høre ”Black Dog” og ”Stairway to Heaven.” En liten godbit, men mest for fansen.

SAMLEPLATER

Den enkleste løsningen for en person som skal investere i den beste musikken til Led Zeppelin, er å gå rett til boksen ”The Complete Studio Recordings.” Den består riktignok av samtlige studio-album fordelt på ti cd’er, men den er det beste kjøpet. Delikat pakket i en firkantet boks, to og to plater innbundet som små bøker, og med en 68-siders bok fylt med flotte bilder og en biografi skrevet av Cameron Crowe.

De som er glad i store bokser med store hefter kan også skaffe seg Led Zeppelin komplett på en enkel og grei måte: Da begynner man med cd-boksen ”Led Zeppelin” fra 1990, og supplerer med ”Box Set 2.” Den første boksen har fire cd’er pluss bok, den andre har to cd’er og en liten bok. Ulempen er at innspillingene ikke er plassert i den rekkefølgen man er vant til å høre dem på de enkeltstående albumene.

Har du liten plass i hyllen, kan du velge den doble ”Remasters,” eller de to enkle ”Early Days” og ”Latter Days.” Låtutvalget er noenlunde det samme, men kanskje hakket mer representativt på ”Remasters.”

Samtlige plater er tilgjengelig fra Atlantic Records, distribuert av Warner Music.

Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.