Amund Maarud

Av Rune Johansen.

Amund Maarud vokste opp på en gård i Skogbygda, en times biltur nord-øst for Oslo, midt mellom Jessheim og Kongsvinger.

Da han var seks år fikk han sin første gitar og laget band med sin to år yngre bror, Henrik.

Et par år tidligere hadde guttene lekt seg med gitarer bestefaren hadde kappet ut av kryssfiner og utstyrt med fiskesnøre-strenger.

Ung blues

Amund ble bitt av bluesen 8 år gammel, da han overvar tre år eldre Dagfin Hovind (Pedigree Pals) spille Lillebjørn Nilsens ”Blues for Katrine” på et kjøpesenter.

Plater av de amerikanske blues-legendene John Lee Hooker og Buddy Guy satte tidlig spor i blues-talentet. Sammen med lillebror Henrik på trommer og pappa Terje på bass hadde Amund sin første konsert ni år gammel.

Bandet kalte seg MaarudKara og ble forsterket med den jevngamle nabogutten Simen Aanerud på piano i 1992.

Burnin' Blues '93

MaarudKara debuterte i 1993 med ”Burnin’ Blues”. Kassetten var selvfinansiert, innspilt i studio, og inneholdt versjoner av ”Guitar Boogie”, ”Black Magic Woman” og ”Apache”, samt årets største hit; 4 Non Blondes ”What’s Up?”.

Året ble den mer bluesrettede kassetten, ”Lost in the Blues”, utgitt. Blant låter av John Lee Hooker, Chester Burnett og Stevie Ray Vaughan, var trettenåringen Aaneruds ”An Ordinary Week”.

I løpet av sommeren spilte MaarudKara på sin første festival, Eidsvoll Blues Festival, som ellers skiltet med Good Time Charlie, Mulens Portland Combo og The Solid Senders.

Kommunal favoritt

Bandet deltok i finalen av Ungdommens Kulturmønstring i 1995. Året før hadde de mottatt kommunens hederspris etter å ha nådd fylkesfinalen i konkurransen, og i 1996 ble bandet tildelt kulturstipendet fra kommunen.

I 1997 deltok MaarudKara i NRKs tv-sendte Talentiaden, som noen år tidligere hadde gitt Jan Werner stor suksess. Over en million tv-seere så en kvinnelig saksofonist vinne foran MaarudKara som spilte Elmore James ”Dust My Broom” i finalen.

MaarudKara var blitt kjent for et stort publikum, og spilte på Notodden Blues Festival samme år. Der fikk MaarudKara oppmuntrende komplimenter fra gitaristen Andy Fairweather-Low, som ved siden av solo-karrieren, hadde fartstid for blant andre Eric Clapton, George Harrison, Van Morrison og Jeff Beck.

First Blues

Det unge bluesbandet gikk ikke upåaktet hen i plateselskapet Tylden & Co sine lokaler. MaarudKara ble tilbudt platekontrakt og spilte inn albumet ”First Blues” med Ola Selvær (Reidar Larsen, Vamp).

Albumet inneholdt tre selvkomponerte låter og ble omtalt som”sjarmerende” og ”lovende”. Gitar- og pianospillet høstet mye skryt, da albumet ble utgitt i 1999.

I 2000 spilte MaarudKara sin siste konsert. Avviklingen av bandet forløp udramatisk, og brødreparet fortsatte under navnet Amund Maarud Band.

Over 300 jobber på Muddy Waters

Bandet entret Oslos pulserende blues-miljø, og høsten 2002 overtok Amund rollen til Christoffer ”Kid” Andersen som gitarist i blues-klubben Muddy Waters sitt husband.

Amund gjorde over 300 spillejobber i husbandet, som også stilte som backing-band for amerikanske og europeiske artister klubben fløy inn.

Den amerikanske bassisten Bill Troiani spilte også i husbandet og ble med Maarud-brødrene videre.

Mallings Blue Mood

På tampen av 2002 begynte samtaler mellom Amund og sjefen i blues-plateselskapet Blue Mood; Eric Malling. Den iherdige bluesentusiasten hadde startet Blue Mood i 1996 for å gi ut Vidar Busk sin debutplate. Siden har selskapet vært en ivrig aktør på blues-scenen, og gitt ut plater med blant andre Bjørn Berge og Kristin Berglund.

Amund Maarud Bands debutplate ble innspilt live hos Steve Wold i hans analoge Juke Joint Studio på Notodden. Fem av låtene var skrevet av Amund Maarud som produserte settet i samarbeid med studioinnehaver Wold (Kristin Berglund, Vidar Vang).

Live & Analogt = Vellykket debut

”Ripped, Stripped and Southern Fried” ble utgitt av Blue Mood og distribuert av BMG i mars 2003. Det norske anmelderkorpset var særdeles rosende i omtalen av Amunds gitarspill og etterlot konklusjonen ”den svært lovende blues-debutanten”.

Albumet var innom VG Lista Topp en uke på en 28. plass, solgte 6000 eksemplarer og ble nominert til Spellemann-pris i klassen Blues/Country med Tumbleweed og seirende Vidar Busk.

Blant massevis av spillejobber, festivaler og by:Larm fant Amund og Henrik tid til å bygge sitt eget studio, Snaxville, i Oslo. Avtalen med Blue Mood var kun for debutplaten og BMGs apparat passet debutens prestasjon og ambisjonene videre bedre.

Commotion i Snaxville

Oppfølgeren ble skrevet og innspilt i Snaxville med Eric Malling og Amund som produsenter. Amunds låtskriver-partner fra debuten, Per Tobro, overtok som bassist etter Troiani.

Sammen laget de flesteparten av låtene til ”Commotion”, med unntak av to cover-versjoner. En av disse var albumets tittelspor som John Fogerty og Creedence Clearwater Revival hadde spilt inn i 1969, og som 35 år senere var å finne i Amund Maarud Bands versjon.

Lars Christian Narum (Nickels & Dimes) trakterte Hammond B3 på drøyt halvparten av låtene. En annen gjesteopptreden var av jazz-pianisten Tord Gustavsen på ”I Always Want (What I Can’t Have)” som NRK P1 spilte hyppig.

”Commotion” fikk en kjøligere mottagelse i pressen enn hva debuten angikk. Det ble satt minustegn ved tekster og vokal, mens gitarspill og musikalsk variasjon hentet fram superlativene. Albumet debuterte på 22. plass på VG Lista Topp 40, men forsvant fra hit-listen etter en uke.

MaarudKara

Amund Maarud, vokal & gitar, f. 1981
Henrik Maarud, trommer, f. 1983
Terje Maarud, bass, f. 1954 (pappa)
Simen Aanerud (Simon "Bluekeys" Taylor), piano, f. 1981

Amund Maarud Band

Amund Maarud, vokal & gitar, f. 1981
Henrik Maarud, trommer, f. 1983
Per Tobro, bass, f. 1982
Eirik Tovsrud Knutsen, orgel, f. 1982

William Roger ”Bill” Troiani, bass, f. 1949

Album

Burnin' Blues (YRI - 1993)
Lost in the Blues (YRI - 1994)
First Blues (Tylden - 1999)

Ripped, Stripped and Southern Fried (Blue Mood/BMG - 2003)
Commotion (BMG - 2004)