Jeanette (32) kan ikke gå forbi 12-åringer på gata
20 år etter at plagingen tok slutt får Jeanette fortsatt angstanfall når hun går forbi grupper av barneskoleelever. Langt flere barn utsettes for vold fra medelever enn skolene rapporterer om, viser NRK-kartlegging.
Jeanette Ellefsen (32) nærmer seg skolegården. Hun er ikke her frivillig.
Lyden av lek, latter og høye rop sender henne tilbake i tid. Skjellsordene fra da hun var skolejente ringer i ørene. Sparkingen og luggingen kjennes fortsatt. Ubevisst forbereder kroppen hennes seg på å bli angrepet.
– Jeg prøver å si til meg selv at det ikke er slik lenger. Det er ingen her som vil meg vondt.
Jeanette er ikke alene om å føle frykt. Daglig ser ansatte ved norske skoler at elever blir slått og sparket av andre. Når det skjer, er reglene klare: Det skal skrives rapport i alvorlige tilfeller. Likevel finnes det ingen nasjonal oversikt over hvor mange elever som blir angrepet.
De eneste tallene som finnes, kommer fra elevene selv. I fjorårets elevundersøkelse fortalte om lag 12.500 skoleelever at de ukentlig ble utsatt for vold og farlige episoder fra medelever.
Hvorfor vises ikke dette i tall fra skolene?
En av tre rapporterer ikke
NRK ønsket å finne ut av hvordan skoler registrerer voldelig atferd i skolen, og sendte i februar ut flere spørsmål om vold til alle norske barne- og ungdomsskoler. Kartleggingen er er ikke representativ, men over 1000 skoleansatte over hele landet har gitt NRK et innblikk i arbeidshverdagen sin.
Aggressiv adferd og trusler skal rapporteres gjennom kommunens interne varslingssystem, men mange skoleansatte opplever at det ikke blir tatt tak i av ledelsen ved skolen eller i kommunen.
Seks av ti lærere i NRKs kartlegging vet ikke hva som skjer med rapportene de leverer til skoleledelsen.
Hele fire av fem som har svart sier at de har vært vitne til alvorlige voldshendelser mellom elever de siste fem årene. Over halvparten har måttet gripe inn fysisk i en voldsepisode eller farlig situasjon.
Samtidig innrømmer hver tredje lærer at de ikke rapporterer videre. De forteller at det er flere årsaker til at de ikke skriver rapporter, selv om de har vært vitne til alvorlige hendelser.
Noen skylder på tidspress, andre på manglende rutiner ved deres skole eller innviklede system for rapportering. Noen tror at andre har rapportert, andre sier at de har fått beskjed om å ikke skrive rapporter av ledelsen. Noen holder kjeft av frykt for å bli sett på som en dårlig lærer som ikke har kontroll i klassen.
Svarene fra lærerne, overrasker ikke Børge Skåland, som har forsket på vold i skolen. Støttet av internasjonal forskning, finner han at kontroll i klasserommet er selve grunnlaget for å drive med yrkesutøvelsen.
– Da tilhører man lærerklubben. Mister du kontrollen, blir du sett på som inkompetent, sier Skåland.
En holdning til vold og mobbing som går igjen er at «dette skjer ikke på vår skole». Mens ledelsen forsøker å mørklegge, snur kollegene ryggen til i frykt for havne i vanskelige situasjoner, ifølge Skåland.
– I stedet for støtte opplever du som lærer anklager eller total taushet. Hvis du rapporterer om voldshendelser, risikerer du å stemple både deg selv og skolen.
– Voldshendelser «forsvinner» i systemet
På Stjørdal utenfor Trondheim sitter Erik Torp på hjemmekontoret sitt. Etter at han er ferdig med dagjobben som biolog, bruker han flere timer i uka på å bistå familier med barn som opplever vold og mobbing. De siste to årene har det blitt sju saker.
For å sikre barn en trygg skolehverdag, er det viktig at alle voldshendelser blir registrert og analysert.
– Vold og trusler er et problem i norsk skole. Det første vi må gjøre er å avdekke det. Det må være klare rammer rundt rapporteringen. Saker som ikke blir meldt, har aldri skjedd.
Sammen med kollegene i foreningen Mobbing i skolen registrerer Torp at flere foreldre ringer og forteller at barna deres utsettes for grov vold. Det dreier seg om kvelertak, slag og drapstrusler.
– Det virker som om skolesystemets holdning er at «dette er bare barn», og dermed er det ikke så alvorlig om de utsettes for slag og spark. Noen skoler har også holdningen «jo yngre barna er, jo mer bør de tåle».
En slik holdning mener foreningen er fullstendig uakseptabel.
– Et barn risikerer å bli varig traumatisert etter én eneste voldsepisode på skolen, og derfor bør slike saker ha høy prioritet, mener Torp.
Brent seg fast
For Jeanette Ellefsen var det ikke snakk om én hendelse, men mange små og store situasjoner over flere år. Likevel har noen episoder brent seg inn over tid.
I dag husker hun ikke hva som var foranledningen. Det kan ha vært at hun vendte blikket i gal retning. Plutselig får hun et hardt slag i magen. Hun har blitt slått i magen mange ganger før, men denne gangen blir pusten slått ut av henne.
Jeanette var sikker på at noe inni henne var blitt ødelagt, og at hun var alvorlig skadet. Hun ble kjemperedd.
Til tross for alt hun ble utsatt for, gikk hun alltid på skolen.
Men å gå i konstant beredskap, full av stress og utrygghet dag etter dag, år etter år gjør noe med deg. For Jeanette slapp det aldri taket.
NRKs kartlegging viser at flere lærere mener at skolene ikke har kompetanse til å håndtere alvorlige voldshendelser.
I Jeanettes tilfelle hadde foreldrene møter med skoleledelsen, og det ble også arrangert møte mellom henne og mobberne. Ledelsen og Jeanettes daværende lærer ved skolen hun gikk på, ønsker ikke å kommentere hennes historie.
Tiltakene stoppet ikke plagingen. Selv følte hun det ble verre. Hun følte at de voksne ikke trodde på henne. Det føltes vondere enn det medelevene gjorde mot henne.
Stygge kommentarer, trusler, slag og spark er blitt helt vanlig, ifølge Konfliktrådet. Her havner noen av voldsepisodene som skjer i skolen. I fjor behandlet landets 22 råd 2.574 saker som handlet om vold, mobbing og krenkelser.
Arna Beate Hansen, som leder konfliktrådet i Troms, tror at langt flere barn utsettes for vold fra medelever enn skolene rapporterer om.
– Samtaler med ungdommer tyder på at mange voldshendelser aldri rapporteres videre fra skolen. Skal vi bli satt i stand til å hjelpe, må disse hendelsene rapporteres, mener hun.
«Redningen»
Mobbingen på barneskolen gikk så langt at Jeanette som 12-åring tenkte på å ta sitt eget liv. Men det samme året skjedde det noe som skulle endre livet hennes – nærmest over natta.
Klassen fikk en ny lærer – en ung lærerstudent.
Første gang han kom inn i klasserommet, ble hun redd den ruvende skikkelsen. Høyden hans virket truende på den vesle jenta, og instinktivt tenkte hun at han kom til å bli venn med mobberne. Men det ble motsatt. Han så henne.
Sakte, men sikkert fikk den unge jenta mer trygghetsfølelse. Den nye læreren ga henne troen på at det ikke var henne det var noe galt med.
– Han ble på en måte en helt. Det er han den dag i dag.
Mobbing kan gi PTSD
På et treskilt over TV-en hjemme på sitt nye hjemsted Fauske står det «Life Gets Better». I dag har Jeanette et godt liv med mann, hund og jobb som hjelpepleier.
Det har tatt henne mange år å komme dit. En psykolog har hjulpet henne på vei. Men fortsatt er ikke alt bra. Mange av Jeanettes barndomsminner er i dag helt borte.
Mange sliter lenge etter at mobbingen tar slutt. Forskere ved Universitetet i Stavanger har funnet ut at en tredjedel barn og unge som har blitt utsatt for fysisk og psykisk mobbing hadde høy forekomst på PTSD-symptomer, altså tegn på posttraumatiske stresslidelser.
Jeanette Ellefsen er en av dem. Det tok mange år før hun klarte å snakke om de vonde årene på barneskolen.
For å ta tak i problemene måtte hun først få dem på avstand. Først da hun flyttet vekk fra byen hun vokste opp, søkte hun hjelp. Hun vet at terapien ikke vil fjerne de vonde minnene, men den lærer henne å håndtere dem.
– Jeg har tenkt mye på hvordan jeg kan snu de dårlige erfaringene til noe positivt. Jeg har kommet til at bagasjen min har gjort meg til den jeg er i dag. Mobbingen har gitt meg en erfaring som jeg kan bruke for å hjelpe andre, sier Jeanette, og legger til;
– I dag har jeg det fint.