Nekter å gi seg i norgeshistoriens lengste arbeidskonflikt

I ei sliten brakke inne på havneområdet i den vesle nordnorske industribyen Mosjøen, har avdeling 147 i Transportarbeiderforbundet hatt lokalene sine siden før andre verdenskrig.

Bak brakka ruver aluminiumsverket, byens hjørnesteinsbedrift, som drives av verdens største aluminiumsprodusent, Alcoa.

Mellom falmede forbundsfaner, utdaterte pc-er og hyllemeter med permer sitter Håkon Pettersen (48) og Per Ove Hauan (59). Sammen med tre andre utgjør karene den harde kjernen av havnearbeidere som hevder de er utestengt fra jobben med å losse og laste råstoff inn og metall ut fra aluminiumsverket.

Da konflikten startet for fire år siden var de 17 havnesjauere som sto på barrikadene. Siden har flere falt fra.

– Noen har blitt uføretrygdet eller pensjonister. De fleste med barn og huslån har vært nødt til å finne seg ny jobb. En har gått bort, sier Per Ove Hauan.

Tærer på familien

Selv er han alenefar, og Hauan legger ikke skjul på at de fire siste årene har tært både på han selv og familielivet. Siden konflikten startet har han gått ned 30 kilo.

Verst har det vært de siste 18 månedene etter at Transportarbeiderforbundet stanset utbetalingen av streikebidrag til havnesjauerne.

Sønnen hans går fortsatt på skolen. Det er flere ting han gjerne skulle gjort sammen med ham, men dårlig økonomi gjør at ferieturer og andre forlystelser er satt på vent.

Hauan forsøker så godt han kan å forklare sønnen hva pappa holder på med.

– Jeg pleier å si at jeg jobber for å sikre hans rettigheter. Fra min fars generasjon overtok vi et relativt trygt og forutsigbart arbeidsliv. Vi må forsvare vår rett til å kreve en tariffavtale. Vi kan ikke gi etter, sier han.

Det er ikke bare sønnen som ikke skjønner hvorfor ikke havnearbeiderne bare gir opp og finner seg nye jobber.

Arbeidsgiveren har hele tiden bestridt at havnearbeiderne er utestengt, og i lokalmiljøet lurer folk på hva i all verden striden på havna egentlig handler om.

Karene på brakka innrømmer at arbeidskonflikten de står i er komplisert.

– Men enkelt forklart handler det om at hundre år gamle rettigheter vi fagorganiserte havnearbeidere har til å drive med laste- og lossearbeid i Norge er under angrep. Denne retten kommer vi aldri kommer til å gi fra oss, sier Håkon Pettersen.

Ved inngangsdøra på brakka henger en rød fane med et hundretalls underskrifter. Det er støtteerklæringer fra danske havnesjauere, som hadde med seg en sjekk på 10.000 kroner da de kom på besøk til Mosjøen.

Uten økonomiske bidrag og klapp på skuldra fra enkeltpersoner i fagbevegelsen, klubber og foreninger i hele Norge og Europa, hadde det aldri gått, forklarer Håkon Pettersen.

Selv har han en samboer som trør til økonomisk, og som har gjort at han har kunnet jobbe med saken på full tid i fire år.

Det første året pløyde han gjennom 50 år med ringpermer med kontrakter og forhandlingsreferater. Målet var å skaffe dokumentasjon til å bygge en sak.

Det arbeidskollegene fant i permene styrket dem i troen på at sjauerne hadde en sterk sak mot arbeidsgiveren.

– Dette er en sak som er mye større enn oss. Det handler om en hel yrkesgruppe og hele fagbevegelsens eksistens, sier Per Ove Hauan og Håkon Pettersen.

Havnearbeiderne i Mosjøen har ikke vært på jobb på havna i byen siden 8. mai 2014. Hva som skjedde denne dagen er ikke sjauerne og Mosjøen Industriterminal enige om.

Som i de fleste store norske havner er havnearbeiderne i Mosjøen ansatt i et losse- og lastekontor, og leies ut på timebasis til skipsekspeditører og andre havnebrukere.

Havnearbeiderne hevder det i lengre tid hadde vært rot med utbetaling for arbeid som var utført for Mosjøen industriterminal. Frister ble ikke overholdt, og utbetalingene stemte verken med tariffavtalen eller den lokale avtalen, ifølge Håkon Pettersen.

– Vi ba om garanti for utestående lønn dersom vi skulle utføre videre jobb. Det ble vi nektet. Vi tilbød oss å forhandle, men ble bedt om å dra hjem.

Like etter fikk sjauerne beskjed om at adgangskortene deres var sperret, og at de ikke hadde adgang til området.

NHO: – Ikke utestengt

NHO, som svarer på vegne av Mosjøen industriterminal, er uenig i framstillingen. De avviser at havnearbeiderne ble utestengt, og at det pågår en konflikt på havna.

– Vi mottok et skriftlig varsel om at havnearbeiderne ikke ville jobbe dersom de ikke fikk utbetalt det omstridte beløpet. Beløpet ble ikke utbetalt, og havnearbeiderne unnlot å utføre arbeid, sier assisterende direktør Thor Chr. Hansteen i NHO Logistikk og transport.

Havnearbeidet ble overtatt av terminalens egne ansatte, som siden har utført losse- og lastearbeid på havna.

Havnearbeiderne i Mosjøen hadde en tariffavtale fra 1957 som sa at alt losse- og lastearbeid skulle utføres av havnearbeiderne i Mosjøen Transportarbeiderforening.

– Da en ny avtale ble framforhandlet i 2017 utgikk bestemmelsen om at sjauerne skulle ha enerett til å utføre jobben, sier Hansteen.

– Norgeshistoriens lengste

Konflikten i Mosjøen er den lengste arbeidskonflikten i Norge etter andre verdenskrig, og trolig også norgeshistoriens lengste, ifølge Norsk Transportarbeiderforbund. Fagforeningslederne i forbundet er oppgitte over det som skjer i Mosjøen.

– Det er en svært spesiell sak. Sjauerne er rammet av en ulovlig utestengelse fra arbeidsplassen, og befinner seg i en fortvilet situasjon som vi må få ryddet opp i, sier leder Lars Morten Johnsen.

Det er gjort flere forsøk på å løse havnekonflikten i Mosjøen. Også Riksmekleren har forsøkt, uten at partene kom fram til en løsning.

Transportarbeiderforbundet har varslet søksmål hvor de krever at havnearbeiderne får tilbake jobbene sine og erstatning for tapt arbeidsfortjeneste gjennom fire år. Erstatningskravet kan komme opp i 50 millioner kroner.

Denne uka leveres stevningen til Ofoten tingrett, og saken kommer trolig opp til høsten.

Håper saken legges død

NHO mener Mosjøen industriterminal har gjort mye for å komme havnearbeiderne i møte. Blant annet er fem av dem tilbudt fast jobb. De som ikke fikk tilbud om å bli med videre, ble tilbudt en økonomisk kompensasjon.

– Havnearbeiderne valgte å takke nei til tilbudet som deres eget fagforbund forhandlet fram i håp om å løse saken. Vi mener det vil være en fordel for alle om saken kan legges død, sier Hansteen i NHO.

Men det har ikke karene på brakka i Mosjøen tenkt å gjøre. De siste årene har det vært havnekonflikter i Drammen, Oslo, Stavanger og Tromsø, og Per Ove Hauan og Håkon Pettersen mener det er et tegn på at yrkesgruppa de tilhører er under angrep.

For to år siden slo nemlig Høyesterett fast at havnearbeiderne ikke har enerett til å laste og losse båter. Rettigheten de har hatt siden 1914, er i strid med EØS-avtalen.

Spørsmålet om hvem som skal utføre lossing og lasting av skip i offentlige havner, ble også diskutert på Stortinget denne uka. Senterpartiet ba regjeringen sikre at havnearbeiderne beholder sin historiske rettighet.

Forslaget fikk ikke flertall, og stortingsrepresentant Sigbjørn Gjelsvik (Sp) er bekymret.

– Før havnearbeiderne ble sikret skikkelige arbeidsvilkår og faste stillinger var de løsarbeidere. Vi vil ikke tilbake dit. Derfor er det viktig å ta grep, sier han.

Rett utenfor vinduet i brakka i Mosjøen legger et stort skip til i havna. Med seg har det råstoff til aluminiumsverket, som blant annet produserer metall til lokkene på nær halvparten av øl- og brusboksene i Europa.

Per Ove Hauan er takknemlig for at han er velsignet med godt humør og en positiv innstilling til livet. Samtidig innrømmer han at det kan holde hardt noen ganger.

– Utviklingen i arbeidslivet skremmer meg. Vi ser bedrifter som heller slår seg konkurs enn å godta at deres ansatte får tariffavtale. Lykkes strategien med å fjerne våre rettigheter er det nemlig fritt fram å benytte utenlandske, lavtlønte sjøfolk til å gjøre losse- og lastejobben norske havnearbeidere nå gjør.