Vestre Nundal - en av dalens to største gårder.

Vestre Nundal – en av Nundalens to største gårder.

Foto: Kristian Elster / NRK

Dalen som døde: – Det verste var da vi måtte slakte ned dyrene

Folk hadde bodd i Nundalen siden før Svartedauden. Så kom det nye aluminiumsverket i Øvre Årdal og la dalen død.

CO₂ i atmosfæren
424,6 ppm
1,5-gradersmålet
+1,12 °C
Les mer  om klima

Selv om Nundalen er bratt, er den grønn og frodig og gir inntrykk av å kunne forsørge mange mennesker.

I dag ligger den øde, men i årene før 2. verdenskrig bodde opp mot hundre mennesker i den lille dalen. NRK har møtt Norges første miljøflyktninger.

– Nundalen var et fint sted å vokse opp. Vi hadde sau, geit, kyr og griser. Jeg var veldig glad i dyrene. Spesielt geitekillingene, sier Laila Bolstad til NRK.

Laila Bolstad vokste opp på Tretteteigen i Nundalen

Laila Bolstad vokste opp på Tretteteigen i Nundalen – gården som er avbildet øverst i artikkelen.

Foto: Kristian Elster / NRK

Laila, som i dag er 75 år, bodde i Nundalen frem til hun måtte flytte som 12-åring.

Bebodd i tusen år

Nundalen ligger ved Årdalsvannet, innenfor det innerste av Sognefjorden. Fra Nundalen er det mindre enn to kilometer i luftlinje til Øvre Årdal.

Historien forteller at Nundalen i hvert fall vært bebodd siden før Svartedauden på midten av 1300-tallet.

Øystein Morten skriver i «Norske ødegårder» fra 2017 at de første gårdene sannsynligvis ble ryddet allerede i vikingtiden.

Lang omvei til Nundalen

Før i tiden var det bare en rotur over Årdalsvannet som skilte Nundalen fra omverdenen, men i dag er en lang omvei fra moderne Årdal til den fraflyttede dalen.

Nå går veien til Nundalen via en nabodal, over fjellet og mellom setergrender, før en kommer inn helt øverst i dalen.

Ikke mange tar turen hit i dag. For fotturister er dalen en blindvei utenfor de mer kjente stiene.

Torpen øverst i Nundalen i 1948 og i dag

I 1948 ble det bygget nytt hus på Torpen øverst i dalen. I dag slåss ruinene av huset en siste kamp mot naturen.

Foto: Privat/Kristian Elster / NRK

En tidlig sommerdag viser Nundalen seg fra sin beste side. Vannet fosser nedover Nundalselvi, elven som deler dalen i to.

Den første gården som møter folk er Torpen – den øverste gården i dalen.

Gresset og blomstene på vollen nedenfor gården vokser så frodig at det ikke er vanskelig å skjønne at folk har valgt å bosette seg her i hundrevis av år.

I dag står bare ruinene igjen av Torpen. De fleste husene kan best beskrives som plankehauger.

Det som fanger blikket er vestgavlen på våningshuset. Den står fortsatt loddrett og viser at det ikke er så lenge siden det var liv og folk på gården.

Fra Torpen på drøyt 500 meter over havet, til Ekra nesten nede ved Årdalsvannet, ligger restene av fem-seks gårder og like mange husmannsplasser.

Alle bærer de stille vitnesbyrd om livet i en annen tid.

Steinlåven på Haugstad gård i Nundalen
Foto: Kristian Elster / NRK

Tre kvinner fra Nundalen

Sammen med Laila Bolstad møter NRK Ida Thune og Ingebjørg Åmås. De to siste kommer begge fra Ekra, gården som ligger nederst i Nundalen.

De beskriver alle en god oppvekst, og legger vekt på at det var et samfunn der alle delte byrder og goder. «Alle spiste av samme fatet», er Lailas formulering.

Tre kvinner fra Nundalen

Tre kvinner fra Nundalen. Fra venstre. Laila Bolstad fra Tretteteigen (Vestre Nundal), Ingebjørg Åmås fra Ekra og Ida Thune fra Ekra.

Foto: Kristian Elster / NRK

Samtidig legger de ikke skjul på at det var et tungt liv, uten strøm og innlagt vann.

– Bestemor måtte gå ned i gjelet for å hente vann. Hver dag hele året, både til folk og fe. En ku skal ha mye vann hver dag, sier Ida.

Kaldt var det om vinteren også. Laila husker at ånden hennes noen ganger førte til at håret hennes frøs fast til veggen i det kalde huset.

- Vi lå i høyseng og sånn sett var det ikke kaldt, men det var et stort hus å varme opp, sier hun.

Flyttet huset fra en annen dal

Og våningshuset på Vestre Nundal, eller Tretteteigen som Laila kaller det, er da også usedvanlig stort til å stå på en liten vestlandsgård.

Grønn og innbydende ligger Nundalen ved Årdalsvannet.

Grønn og innbydende ligger Nundalen ved Årdalsvannet. Lite tyder ved første øyekast på at her har det foregått en miljøkatastrofe.

Foto: Kristian Elster / NRK

Huset, som har to fulle etasjer, sto opprinnelig i Naddvik, lenger ute ved Årdalsfjorden.

Som en del av et arveoppgjør på 1800-tallet ble huset solgt på auksjon, og den eneste som bød var bonden på Vestre Nundal.

Som et byggesett ble huset plukket fra hverandre og fraktet med båt til nederst i Nundalen. Derfra ble det båret opp de bratte bakkene til gården og bygget opp igjen.

Laila var enebarn, men det var liv i det store huset i barndommen. - Vi bodde sammen med besteforeldrene mine og jeg hadde to tanter i det samme huset, sier hun.

For en ungjente var det et liv uten mangler i dalen. - Vi hadde saltet kjøtt og lagde innmat. Det siste likte jeg veldig godt. Vi hadde melk, smør og ost, alt fra egen produksjon, sier Laila.

500 høydemeter til skolen

Samfunnet i Nundalen var selvhjulpent, med skole på omgang mellom gårdene.

– Jeg hadde ikke vært ute av dalen før jeg flyttet derfra, sier Laila.

Utenfor skolen på Andersgarden. Laila Bolstad foran i rutete kjole.

Utenfor skolen på Andersgarden. Laila Bolstad foran i rutete kjole.

Foto: Privat

Ida forteller at hennes skolevei var fra Ekra nederst i dalen til Haugstad øverst.

Det var 500 høydemeter til skolen og like mange meter ned igjen på vei hjem.

– Det var et stykke å gå, særlig om vinteren. Det var ingen som brøytet, sier Laila Bolstad. Fra Tretteteigen hadde hun bare hadde halvparten så lang skolevei som Ida.

Også Laila begynte på skole på Haugstad. - Såvidt jeg husker gikk vi på skolen annenhver uke. Jeg tror læreren var annenhver uke hos oss og annenhver uke i nabodalen Fardalen, sier hun.

Senere flyttet Laila over til en annen skole, på Andersgarden på den andre siden av elven. Bare et dypt gjel skilte skolen fra gården der hun bodde.

– Da gikk vi bare rett ned i elvegjelet og opp på den andre siden. Jeg hadde ikke gjort det i dag, for å si det sånn, sier hun.

Kartene fra den gamle skolestuen på Andersgarden henger fortsatt på gården.
Foto: Kristian Elster / NRK

Bygget av tyskerne

Årdal verk – bedriften som skulle føre til Nundalens død – ble bygget av tyskerne under krigen.

Utbyggingen av Tyin-vassdraget ga store mengder elektrisk kraft og tyskerne ville bruke kraften til å lage aluminium til den tyske krigsindustrien,

Laila (t.h.) sammen med sin kusine Anna i Nundalen like før de flyttet fra dalen.

Laila (t.h.) sammen med sin kusine Anna i Nundalen like før de flyttet fra dalen.

Foto: Privat

Tyskerne rakk aldri å sette i verket i drift, men da krigen var over sto det et nesten ferdig aluminiumsverk klart til å tas i bruk i Øvre Årdal.

Tre år senere – i 1948 – startet produksjonen av aluminium ved bedriften som nå var overtatt av staten.

Aluminiumsverket ga store valutainntekter og ble selve symbolet på etterkrigstidens statsdrevne industrireisning.

For Arbeiderpartiet med statsminister Gerhardsen i spissen skulle den nye industribyen Årdal sikre bosetningen og bli «Sosialdemokratiets utstillingsvindu».

Vanskapte dyr

Med aluminiumsproduksjonen kom også forurensingen. På det verste slapp verket rundt 80 kilo fluor i timen rett ut i luften.

Samme sommer som verket åpnet, rapporterte bøndene i Nundalen om skader på husdyr.

Fortsatt ser man hvordan stammene fra døde bartrær "pryder" fjellsidene over aluminiumsverket

Fortsatt ser man hvordan stammene fra døde bartrær «pryder» fjellsidene over aluminiumsverket i Øvre Årdal.

Foto: Kristian Elster / NRK

Dyrene led av fluorose, en forgiftningssykdom som angriper beinsubstansen hos dyr.

Så vanskapte ble husdyrene i Nundalen at kjevene nesten vokste ut av munnen.

Samtidig døde barskogen av fluoren. Bare svarte stammer sto igjen – det så ut som om store områder var rasert av skogbrann.

Den dag i dag står døde trestammer oppover åssidene i mange kilometers omkrets fra verket.

Røyk slipper ut fra Årdal verk i 1948.

Årdal verk i 1948. Nundalen går inn fra Årdalsvannet til høyre på bildet.

Foto: Scanpix/ Arkiv / NTB scanpix

En varslet katastrofe

Allerede før fabrikken startet opp visste myndighetene at utslippene ville føre til en miljøkatastrofe for områdene rundt.

Norges første aluminiumsverk, i Stongfjorden i Sogn og Fjordane, hadde allerede før krigen miljøproblemer som et resultat av fluorutslipp.

Da verket i Årdal skulle starte opp, manglet det ikke på advarsler fra blant andre Landbruksdepartementet.

Kristin Asdal er professor ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo.

Hun har tatt doktorgrad og senere skrevet boken «Politikkens natur. Naturens politikk» og utviklingen av miljøvern med utgangspunkt i forurensingen fra Årdals verk.

Asdal sier at Årdal allerede på 1950-tallet ble omtalt som «Et forgiftet industrihelvete» og førte til starten på offentlig miljøvern.

– Konflikten rundt Årdal var en av de viktigste grunnene til at det ble etablert en egen forurensingsforvaltning, altså forløperen til det som i dag er Miljø- og Klimadirektoratatet, sier Asdal til NRK.

Fluorutslippene førte ikke bare til Norges første miljøflyktninger, men ble ifølge Asdal starten på miljøvern i Norge.

– Miljøvern blir gjerne koblet til dannelsen av miljøorganisasjoner på 80-tallet, men det begynte i Årdal 30 år før, som en konflikt mellom landbruket og industrien, sier hun.

Tømte dalen på få år

Over 160.000 bondegårder er nedlagt i Norge siden krigen. For de aller fleste var det samfunnsutviklingen som drev folk fra bygd til by.

Et liv uten strøm og vann sto seg dårlig mot gode lønninger og mer praktiske løsninger. Vaskemaskiner, kjøleskap og etter hvert TV, lokket folk.

Torpen med det gamle huset - før det nye huset ble bygget i 1948.

Torpen med det gamle huset – før det nye huset ble bygget i 1948.

Foto: Privat

Nundalen opplevde overgangen langt raskere enn andre steder. På Torpen øverst i dalen, var fremtidstroen så stor etter krigen at et nytt våningshus ble bygget i 1948.

Også på Tretteteigen var det planer om å pusse opp. Meningen var at familien skulle bli boende i dalen.

– Far hadde kjøpt og båret opp materialer for å sette i stand huset, sier Laila.

Slik gikk det ikke. Fluorskadene tømte dalen på noen få år.

– Skolen ble nedlagt og jeg måtte flytte til Øvre Årdal for å begynne i sjette klasse. Foreldrene mine ble boende igjen, men jeg flyttet til onkel og tante, forteller hun.

Faren var taus

To år senere fulgte foreldrene hennes etter, lokket av gode lønninger på aluminiumsverket og drevet bort av den giftige røyken som drepte dalen.

– Det verste var da vi måtte slakte ned dyrene, sier Laila om da familien forlot Tretteteigen for godt.

Selv var hun ikke tilstede under slaktingen. - Far ville ikke snakke om det senere. Han hadde det fælt da, sier hun.

Innen 1960 var Nundalen tom for folk – for første gang på tusen år.

Ekra gård i Nundalen
Foto: Kristian Elster / NRK

Holder Haugstad ved like

Snart 60 år er gått siden det bodde mennesker i Nundalen. Fortsatt er ikke dalen friskmeldt.

Senest i fjor ble det registrert fluorskader på ville hjorter i dalen.

Vidar Moen

Vidar Moen er styreleder i Miljøstiftelsen Nundalen og brenner for dalen og gårdsruinene.

Foto: Kristian Elster / NRK

I motsetning til for 60 år siden har myndighetene fått øynene opp for dalens verdi.

3. juli i år sa Olje- og energidepartementet nei til en søknad om å bygge kraftverk i Nundalselvi.

I sin begrunnelse skrev departementet blant annet at en utbygging ville ha negative konsekvenser for «kulturmiljøet», et moderne ord for de gamle husene.

Gårdene i dalen faller litt mer sammen for hver vinter. Vannet renner inn og vegger og tak råtner opp.

Unntaket er Haugstad gård – dalens eldste og fineste gård. Den har Miljøstiftelsen Nundalen tatt ansvar for.

Med ildsjel Vidar Moen i spissen sørger de for at husene på gården ikke faller sammen og tidlig i august hvert år blir engene foran Haugstad slått.

For resten av husene i dalen er det snart slutt. Enn så lenge står de igjen som skjeletter av gamle hus der de fleste vindusrutene er knust. Naturen gror til der mennesker en gang levde.

Nundalen-Denne