Ekskjæresten kom for å drepe henne

Hver gang hun parkerer bilen rygger hun den på plass.

– Da har jeg muligheten til å komme meg fort ut. Det gjør jeg alle steder, sier hun.

«Anne» sørger for å ha muligheten til å flykte, selv om mannen hun er så redd for sitter i fengsel. Når hun er ute og går, holder hun øye med biler som kjører forbi. Hvis en av dem senker farten, øker pulsen og hun blir redd. Redd for å bli angrepet igjen.

Truet med å drepe

Folk som har gått på sikkerhetskurs har lært å parkere slik Anne gjør, med fronten fram, hvis de er på reise i farlige områder.

For Anne er denne kjølige dagen i en av Bergens forsteder bare en av mange dager der hun værer fare. De siste årene har hun levd med følelsen av noe som truer henne døgnet rundt.

Vi møtes på en gråblek dag med en lav sol som henger matt over fjellene. Anne kjører oss opp dit der en mørk høstkveld skulle ende så forferdelig for flere år siden.

Før den dramatiske kvelden hadde hun flere ganger vært i kontakt med politiet. Hun hadde fått flere hundre sms’er med trusler. En gang, da han sendte henne en melding om at han sto utenfor boligen hennes med kniv og våpen, ba hun politiet om hjelp, men fikk beskjed om å ringe tilbake i kontortiden.

I en periode bodde hun på hemmelig adresse, men da ble også familien hennes truet.

Etter hvert opplevde hun at politiet tok henne mer på alvor og hun ble tilbudt en voldsalarm. Hun følte at den ikke ga noen trygghet og takket nei, men gikk til slutt til anmeldelse for å få ilagt et besøksforbud. Selv om hun var sikker på at det ville gjøre ekskjæresten enda sintere.

– Han hadde truet med å drepe meg. Jeg var redd det ville klikke for ham hvis jeg anmeldte ham. Da jeg underskrev anmeldelsen hos politiet sa jeg til dem «Nå har jeg signert dødsdommen min», sier hun.

Politioverbetjent Svein Føllesdal i Bergen Vest politi sier til NRK i dag at de i lys av det som senere skjedde ser at de allerede da burde gjort noe.

– Men for politiet kommer det alltid vurderinger inn i bildet i slike saker, sier han.

• Les også: Har mange voldsalarmer liggende ubrukt på lager

Anne har ikke fortalt sin historie før, selv om denne kvelden som skulle ende med et drap ble mye omtalt i media. Kvinnen i 50-årene velger å være anonym fordi hun ikke orker at ukjente skal kjenne henne igjen. Hun møter NRK selv om hun er redd for at ekskjæresten skal bli provosert av at hun forteller.

Da de møttes falt hun for sjarmen. Han var oppmerksom og morsom, men etter hvert som tiden gikk ble han mer og mer kontrollerende. De bodde sammen et par år, men da hun gjorde det slutt ville han ikke slippe taket. Han trakasserte henne, truet, sendte sms’er og eposter.

Sov på skift

I en periode bodde hun hos søsteren sin. Men da ble de begge truet.

– Vi var så urolige, vi sov på skift. Vi følte oss fanget i huset. Det var en ufattelig skremmende situasjon å være i. Vi hadde ingen steder å gjemme oss. Politiet sa at det var nødt til å skje noe før de kunne hjelpe, sier hun.

Politiet snakket med ham flere ganger, han ble ilagt besøksforbud, men trakasseringen fortsatte. Da han til slutt ble satt på glattcelle mente politifolkene at han nok hadde skjønt alvoret.

– Nå har han fått beskjed om at han havner i varetekt om han sier så mye som et «hei» til deg, var beskjeden hun fikk.

Etter hvert flyttet hun for seg selv og gjemte seg på skjult adresse, men ekskjæresten klarte å finne ut hvilken gate hun bodde i.

Før drapskvelden høsten 2010 hadde han skaffet seg en pistol, en elektrosjokkpistol og en telefon med kontantkort, slik at hun ikke skulle kjenne igjen nummeret han sendte sms fra, forteller hun.

– Jeg var hjemme sent på kvelden da det kom melding om at en taxi kom for å levere meg blomster, men jeg regnet med at det var ham og svarte ikke.

En pistol mot hodet

Siden hun ikke svarte på sms-en om blomsterbuketten han lot som han skulle levere, dro han isteden til søsteren som Anne hadde bodd sammen med tidligere.

– Hun prøvde både å nekte og snakke ham til rette. Hun slåss med ham, men fikk en pistol mot hodet og ble truet til å vise ham hjem til meg. Hun hadde ikke noe valg, forteller Anne.

Vi går sammen i gata der alt skjedde. Her er det blokker i fire-fem etasjer med trapper og trappehus på utsiden av selve bygget. Anne snakker rolig om det som skjedde. Hun har gått i samtaleterapi og fått hjelp til å prøve å bearbeide angrepet, men detaljene fra den regnfulle drapskvelden sitter som spikret fast.

– Da det ringte på døren den kvelden ble jeg livredd. Jeg kikket ut vinduet fra soverommet og så søsteren min sammen med det jeg trodde var en kamerat av henne. Jeg ble glad for at de kom på besøk, sier hun.

Men da hun åpnet døren og så søsterens ansikt, skjønte hun at noe var galt.

– Jeg hadde ventet et smil, men i ansiktet hennes så jeg kjempefrykt. Så ble døren revet opp og der ser jeg han stå og peke på henne med en pistol. Jeg kjente en lammende følelse i kroppen og tenkte «Dette skjer ikke!». Jeg tenkte at hvis vi går inn i leiligheten nå, blir både hun og jeg drept.

Hun gikk ut av leiligheten og begynte å gå ned trappen.

– Jeg håpet at han ville følge etter meg, slik at min søster kunne få tilkalt hjelp. Hun var uskyldig og barna våre kunne ikke miste både henne og meg.

Nede på parkeringsplassen stoppet hun, bena ville ikke bære henne lenger.

– Jeg ga opp. Jeg var sikker på at jeg skulle dø, men så fikk jeg øye på søsteren min som var på vei vekk fra leiligheten min. Jeg tenkte at hun kom til å varsle politiet og da klarte jeg å bevege meg igjen. Jeg løp så fort jeg kunne, men klarte ikke å få bena ordentlig med meg. Jeg var veldig redd.

Mannen innhentet henne. Det nærmet seg midnatt da de gikk der ute i regnet. Mens han viste Anne at han hadde både pistol og elektrosjokkvåpen, løp søsteren til en av naboleilighetene for å låne en telefon og ringe politiet.

Ingen andre var ute. Anne forsøkte igjen å løpe og kom seg ned til et rekkehus nedi bakken. Der ringte hun på en tilfeldig dør.

– Han som bodde der kom ut. Jeg ropte «han dreper meg!» men da rettet eksen min våpenet mot ham, så han lukket igjen.

Senere fikk hun vite at også han hadde ringt politiet for hjelp.

Angriperen brukte elektrosjokkvåpenet mot halsen hennes, men hun fikk slått det bort så det landet under en bil. Hun vet ikke hvorfor eller hvordan hun falt, men forteller at han sparket henne ned igjen da hun forsøkte å reise seg.

Halte ut tiden

– Jeg ble sparket mot hodet og kroppen. Jeg hadde tre øredobber i øret mitt, sånne små. De ble spent igjennom så de hang og slang på baksiden av øret. Så fikk jeg beskjed om å reise meg og gå opp i leiligheten igjen.

Hun ble susete i hodet og omtåket og svimmel. Hun regnet med at søsteren hadde ringt etter hjelp og prøvde å hale ut tiden.

– Han hadde våpenet mot meg hele tiden og sa at han ville drepe meg hvis politiet kom.

Mens Anne forteller går vi litt fram og tilbake i gaten. På vei opp igjen stanser hun og sier rolig:

– Nå blir jeg grådig kvalm. Jeg var kvalm før, men nå er jeg skikkelig uvel.

Men hun vil ikke ta pause. Har bestemt seg for å fortelle og håper at hennes historie kan gjøre en forskjell. At noen kanskje kan forstå hva det vil si å bli så voldsomt truet. Hva det vil si å leve med en drapstrussel hengende over seg.

Vi går opp til utsiden av leiligheten.

Der sto døren åpen da han og hun kom tilbake den kvelden. Han gikk inn, la fra seg jakka. Kikket i vinduet for å se om søsteren hadde varslet politiet og om de var på vei. Men så var det datteren til Anne og hennes 25 år gamle kjæreste som kom til for å hjelpe.

De to hadde fått en telefon om hva som var i ferd med å skje og hadde blant annet tatt med seg en hammer for å forsvare moren.

– Han kom først. Så kom datteren min. Så gikk det av et skudd som traff i dørlisten.

Datteren har senere forklart at hun ikke ble truffet fordi kjæresten hennes dro henne i armen og trakk henne unna.

Hadde mistet en patron

Det andre skuddet traff den unge kjæresten i magen.

– Jeg hørte at han var truffet. Jeg husker ikke mer, minnene er helt svarte og kaotiske. Jeg tror kanskje datteren min ropte noe, at vennen var skutt og at han måtte ha hjelp.

25-åringen falt om rett på utsiden av leiligheten.

Pistolen angriperen hadde skaffet seg inneholdt tre patroner, men den ene hadde falt ut da han hadde vist Anne at han mente alvor med truslene sine. Dermed var han tom for ammunisjon nå.

– Så siktet han på min datter og trakk av flere ganger. Jeg kom ut og så hva som hadde skjedd. Da jeg bøyde meg ned, ble jeg angrepet og slått med pistolen, forteller Anne.

Hun sier datteren prøvde å få ham vekk fra moren. Hun slo ham i hodet med hammeren så han mistet våpenet. Anne fikk tak i det og kastet det over gjerdet.

– Datteren min ba ham om å gå, men da ville han ha jakken sin først. Jeg hentet jakken, sjekket at det ikke var noen flere våpen i en av lommene, og ga den til ham. Da sa han at han vil komme tilbake og ta meg. «Dette er ikke over» sa han og gikk.

Mens de ventet på politiet, døde den unge mannen.

Dermed var det ikke Anne som ble en del av den dystre statistikken over dem som er blitt drept av partneren eller ekspartneren sin. En gjennomgang NRK har gjort av drapsdommer de siste ti årene, viser at et stort flertall av ofrene i slike drapssaker har vært i kontakt med politiet før de ble drept.

Mannen som forsøkte å drepe Anne ble dømt til fengsel i 19 år, både for drap og forsøk på drap. I dommen ble det lagt vekt på at han hadde planlagt dette, blant annet ved å skaffe seg både en pistol og et elektrosjokkvåpen. «I formildende retning finnes intet å bemerke», skriver retten, som også dømte ham til å betale en erstatning til foreldrene til den drepte.

NRK har vært i kontakt med gjerningsmannen. Han ønsker ikke å kommentere denne saken.

– Jeg føler veldig skyld

Både Anne, datteren og søsteren hennes sliter med ettervirkningene av det som skjedde. For alle tre er hverdagen fremdeles er et mareritt, sier Anne.

– Jeg føler jo veldig skyld. Det var meg han kom for å ta. Å gå i begravelsen var veldig tøft. Jeg følte at det var jeg som skulle vært der. At det var min begravelse, det skulle ikke vært hans. Han var jo helt uskyldig i dette.

Vi tar bilen og drar vekk fra åstedet. Igjen parkerer hun bilen med bakenden inn og vi går opp på et utsiktspunkt der vi ser ut over både fjell og hav. Når Anne ser på livet sitt slik hun har det i dag, sier hun at det er vanskelig.

– Hva skjer når han kommer ut igjen?

– Jeg kan gå tur, det har jeg trent meg opp til å gjøre. Men hvis det kommer en bil som sakker farten ved meg, betyr det fare. Når det er mørkt ute hører jeg han si at han skal komme tilbake. Jeg blir ofte redd.

Ikke minst er det vanskelig når han har permisjon fra fengselet. Hun får varsel om permisjonene slik at hun er forberedt og kan passe på at hun ikke risikerer å møte han i byen.

– I begynnelsen var jeg livredd. Da kunne jeg ikke være hjemme eller på offentlige steder der han kunne være. Så du lever i et fengsel selv.

Om noen få år slipper han ut av fengselet for godt. Ordene hans om at det ikke er over og at han skal komme tilbake sitter spikret i henne.

– Jeg frykter når han kommer ut igjen. Jeg lurer på hvem som er der da. Hva skjer da? Hvilke rettigheter har jeg? Da kan han gå hvor han vil. Hva skal jeg gjøre?