Lenkesvindlerne

Det begynte med at noen rare eposter havnet i innboksen til NRKbeta.

Ikke hver dag, men ikke helt sjelden heller. De kunne for eksempel se slik ut:

Denne Calya sier hun kan gi oss en artikkel om nær sagt hvasomhelst.

Samtidig blir hun etter hvert ekstremt spesifikk på hvordan den bør være utformet.

Og så vil hun gjerne gi oss penger.

Kanskje er jeg unødvendig skeptisk. Men hvis noen vil gi bort noe de har laget, og i tillegg betale meg for å ta imot, så får jeg en uggen følelse av at varen som skal skifte eier på enellerannen måte, før eller senere, vil vise seg å være meg.

Jeg mistenker også at disse brevskriverne ikke he-e-elt har satt seg inn i hva NRKbeta er og hva slags ting vi skriver om. For jeg tror knapt vi kan kalles den perfekte medsammensvorne i lyssky virksomhet på internett.

Det får nesten være Calyas problem. For dette vil jeg vite mer om.

Men henvendelsene dukket opp i en hektisk periode på jobb. Dagene var allerede fulle, og jeg kunne ikke vikle meg inn i et omfattende graveprosjekt.

Derfor besvarte jeg hver eneste henvendelse med et nytt spørsmål om litt mer informasjon, i et håp om at brevskriverne før eller siden på egenhånd ville avsløre hva dette egentlig dreier seg om, mens jeg i mellomtiden kunne jobbe videre med andre ting.

Jevnt og trutt tikket det inn svar. Fra folk som Calya, Aleksandra, Ryan, Nico, Carl, Peppin og ikke minst Ragna. Sakte, men sikkert tegnet det seg et bilde av en fascinerende bransje.

Underveis dukket det også opp et lite sidemysterium. Et som kanskje har streifet gjennom ditt hode også:

De rare søketreffene

Det er jo slik at Google stort sett gir ganske gode treff på det man søker etter.

Men en gang imellom serverer de noen helt kokko resultater.

Du kan søke etter hvordan du skal fikse et eller annet med en printer, og plutselig kan det dukke opp en artikkel som får deg til å tenke.

«Hvorfor gir du meg akkurat denne, Google?».

Av grunner du snart vil forstå lenker jeg ikke til noe eksempel på en slik artikkel, men har du to minutter å kaste bort kan du gå til Google og skrive «change toner [navn på din favorittprinter]».

Klikker du deg inn på artiklene som dukker opp fra andre nettsteder enn printerprodusenten selv, vil du kanskje spørre deg selv:

«Hvorfor i all verden skrev noen denne saken i det hele tatt? Og hvis de absolutt måtte skrive den …hvorfor skrev de den på akkurat denne måten?»

Kan det være som i så mange krimhistorier? Ligger løsningen på A-historien i B-historien, og omvendt?

Siden i fjor høst har jeg jevnt og trutt løftet på ulike stener og sett det kravle under dem.

Etterhvert som det dukket opp svar fra stadig flere av disse ukjente epost-avsenderne som gjerne ville kaste penger etter oss, begynte jeg å ane konturene av en løsning på begge mysteriene.

Calya er som nevnt ikke den eneste som har kontaktet oss.

Det siste halvåret har vi fått omtrent ett slikt tilbud per uke.

For ordens skyld: Dette er ikke en svindel av den typen der du får en epost fra en advokat, som gjerne vil gi deg 500 milliarder dollar noen har testamentert til deg …om du bare kan være så vennlig å sende over bankdetaljene dine.

Jeg mener det er grunn til å tro at de par hundre dollarene Emanuel vifter med eksisterer, og at de faktisk ville dukket opp om jeg sa «OK». Ellers kunne han like godt flesket til og lovet meg noen millioner, slik at det virket mer forlokkende.

Det som er mer interessant er hvorfor. Hva vil Emanuel og alle de andre oppnå? Og hvordan ser opplegget ut?

• Avsenderne har gjerne et nesten tilforlatelig navn. Men bare nesten. For de heter fort Peppin til fornavn eller Smyth til etternavn.
• Ofte skriver de på famlende engelsk, eller litt styltete Google Translate-norsk, typ:

Greia er uansett grovt sett den samme:

• Vi kan få en sum penger – gjerne rundt 200 dollar eller euro – for å legge ut en artikkel.
• Vi kan skrive artikkelen selv, eller de kan komme med den til oss. For noen av dem er det ikke engang viktig hva artikkelen handler om.
• Men de har noen tekniske spesifikasjoner som virker å være viktige for dem.

Så – hva er dette?

For å kunne forstå svarene jeg får på mine naive oppfølgings­spørsmål må vi innom konseptet SEO.

SEO?

Ja, SEO.

De fleste tenker neppe spesielt over det når de søker på nett, men vi nettbrukere er ofte fornøyd med de øverste treffene vi finner i Google. Det hører til unntakene at vi går til side 128 av resultatene i håp om å finne noe bedre der.

Maskineriet til Google er nemlig med tiden blitt ganske dyktig til å utnytte alle data de samler opp om internettet og hva vi gjør der. Dette bruker de til å sette sammen trefflister som pleier være tilstrekkelig gode for oss.

For oss nettbrukere er dette fint – i hvert fall på et rent praktisk nivå: Vi behøver ikke bruke mer kalorier enn strengt nødvendig på å finne et tilstrekkelig godt søketreff.

Det er også fint for Google, som har gjort dette til en av verdens største pengemaskiner. De samler enorme mengder data om oss, som de blant annet utnytter til å selge plass sammen med sine velfungerende søketreff.

Men for de som havner på side 128 av søketreffene er det ikke like fint. Derfor er det vokst frem et eget fag: Search Engine Optimisation (SEO), eller som vi kort og greit kaller det på norsk: Søkemotoroptimalisering.

Sagt enda enklere: Ting som øker din synlighet i søkemotorer. Mange av tingene Google orienterer seg etter kan nemlig designes slik at noe man ønsker å fremheve dukker opp høyere i søket.

Se for deg at du driver en pizzarestaurant i Bodø. Hvis adressen og ordene restaurant og pizza ikke står et sted på nettsiden din, blir du mindre relevant for google-søket til potensielle kunder. For å øke synligheten bør menyen være i tekstform, og ikke et bilde. Adresse og andre ting folk kunne tenkt seg å søke etter, for eksempel «beste pizza i Bodø» vil også kunne hjelpe på oppmerksomheten.

Men Google trenger mer data for å kunne legge de virkelig gode pizzarestaurantene øverst på første side, og de mer middelmådige der de rettmessig hører hjemme; på side 128.

Søkemotorer bruker nemlig flere typer data enn bare nettsidens innhold for å prioritere. Dataene Google bruker vil vi kanskje helst at det skal være vanskelig for restauranten selv å tukle med. For vi vil jo helst spise hos dem med den beste pizzaen, og ikke hos dem som bare har den beste SEOen.

Det å forstå dette systemet og hvordan det kan manipuleres, det kan man tjene penger på.

Og det finnes både ryddige og uryddige aktører i dette markedet. Du kan sikkert gjette hvilken del av bransjen jeg antar de som skriver til oss tilhører.

De som driver med SEO finner stadig nye metoder for å påvirke et system i konstant endring. Hos oss i NRKbetakroken har det imidlertid vært ganske stille fra SEO-luringer, etter at «Albertio Ward» fra saken Svindel 2.0: Albertio vil stikke sugerøret i NRKbetas Googlejuice brøt kontakten med oss for mange år siden.

Men så begynte det altså å tikke inn nye henvendelser våren 2019. Og noen har fortalt mye mer enn jeg forventet da jeg begynte å trykke «svar».

Etter hvert har det blitt over 200 eposter frem og tilbake med ulike håpefulle søkemotor-luringer. Litt etter litt tegnet det seg et bilde av hva disse folkene driver med.

«Matthew» var spesielt hjelpsom. Tålmodig forklarte han en litt tungnem norsk nettside-eier hva det handler om.

Her er brevvekslingen vår – lett forenklet, og oversatt til norsk.

Matthews epost har to mellomrom foran «norsk» og han skriver «an norwegian article». Jeg mistenker at det har skjedd litt klipp-og-lim fra en spørsmål-og-svar-oversikt her.

Vedlegget er en artikkel om nettkasino. Jeg vil si den bærer preg av å ikke være skrevet for å imponere meg som leser, men heller for å imponere Google.

Men nå har jeg fått noen ledetråder. Jeg kopierer ut et lengre avsnitt fra dokumentet og googler teksten…

Et norsk nettsted har publisert teksten Matthew sender.

Nettstedets navn visste jeg egentlig allerede. Det sto i filnavnet på vedlegget. Men nå har jeg altså sett et eksemplar i levende live på internettet.

Så da er det ihvertfall én nordmann som har gått med på en deal med Matthew & co, og lagt ut noe på nettstedet sitt som ikke likner resten av innholdet i det hele tatt.

Denne norske nettstedeieren og telefonnummeret hans sporer jeg enkelt opp ved hjelp av domeneregisteret Norid, Brønnøysundregisteret og litt kreativ googling.

Dokumentegenskapene i Word viser at artikkelen er skrevet av en oslobasert norsk person. Jeg sporer ham opp og leser en del om ham på nett.

Adressen hans finner jeg også. Jeg kunne ha spasert dit på under en halvtime og vært tilbake før lunch. Men det er nettopp den typen journalistikk jeg ikke har tid eller lyst til å rote meg inn i nå. Jeg må konsentrere meg om det jeg kan finne ut av uten å bevege meg fra stolen.

Dokumentets lagringsstatistikk viser hvem som sist lagret dokumentet. Det er en kvinne som jeg søker meg frem til at befinner seg i Tel Aviv.

Hun matcher med et nettverk som driver med denne typen virksomhet, og jeg klarer å lenke henne til firmaer og navn, både i NRKbetas innboks og i artikkelen jeg har mottatt.

Artikkelen lenker til et europeisk nettkasino, men ikke direkte. Den tar omveien om en nettside med «spillanmeldelser». Jeg vil kanskje gjette at det er for å gi det hele et skjær av lovlighet.

Nettsiden med «anmeldelser» lenker dit jeg antar Matthews oppdragsgiver egentlig vil at oppmerksomheten skal strømme; et nettkasino.

Og den siden står på Lotteritilsynets svarteliste.

Jeg er kommet til en korsvei. Det er deffo noe snusk her, og jeg har kontaktinformasjon til en rekke involverte personer. Skal jeg kontakte dem og konfrontere dem likevel? Det kunne jo vært fristende å spikre noen småsyndere opp på korset.

Samtidig: Hvor interessant er det egentlig å lese om at jeg konfronterer noen med at det ser ut som de har fått etpar tusenlapper for å manipulere Google-treff og omgå lotteriloven?

Nei.

La oss holde oss til planen, og heller fortsette å stille Matthew noen troskyldige spørsmål.

Han understreker igjen at man ikke kan gamble på nettstedet. Det er tydeligvis viktig. Vi får overtolke at han kaller det «mitt nettsted» og se om vi kan finne ut noe mer om selskapsstrukturen.

Matthew avslutter hver epost med et forsøk på å «close the deal». Det er selvsagt umulig for meg å si ja. Men jeg vil gjerne vite mer før jeg sier nei, for da er nok samtalen over.

Så la oss se hva som skjer om jeg gjør meg kostbar.

Jeg forstår grovt sett hva konseptet domenerating innebærer, men må google litt for å forstå hvor godt eller dårlig «25» er. Jeg finner ut at dette er et tall på en skala fra 0-100 som sier hvor stor autoritet et nettsted antas å ha hos søkemotorene. Jo nærmere hundre man er, jo bedre.

Enkelt forklart betyr det mer for Google at New York Times lenker til deg enn reisebloggen til naboen, og derfor har NY Times høyere domenerating enn naboen.

Jeg finner ut at NRKbetas rating er 67, mens nettstedet som hadde lagt ut artikkelen Matthew prøver prakke på meg ligger litt under 25. Så NRKbeta har tydeligvis en grei forhandlingsposisjon.

Valutaen Matthew tilbyr meg er dollar, men den underliggende valutaen her er tillit. Internett-tillit.

Og økonomien fungerer som et slags pyramidespill, der nettsider får tillit av at de blir lenket til fra nettsider som får tillit, fra nettsider som får tillit, fra nettsider som får tillit.

Og så videre.

Jeg vender tilbake til det eneste åstedet jeg har adressen til foreløpig – nettstedet som publiserte artikkelen Matthew vil vi skal ha for å se om jeg har oversett noen spor. Jeg søker etter noen ulike nøkkelord.

Og der ja. Det er TO artikler.

Den ene kjenner vi fra før, den lenker til forsiden på et nettsted som har kasinoanmeldelser.

Men det er en til. Den tar oss til en anmeldelse av et spesifikt europeisk nettkasino. Ingen mellomside der med andre ord, der er det rett i maten.

Jeg bestemmer meg for å forsiktig prøve å vri samtalen i retning av hvor Matthew og oppdragsgiverne holder til.

Det blir stadig vanskeligere å holde praten gående uten å svare på om vi har en avtale. Jeg får prøve å bli generell.

Takk Matthew! Nå vet jeg hvor du arbeider fra, og får endelig en ny small talk-inngang.

Denne arbeidsformidlingsplattformen han nevner er ny for meg. Det er en stor og blomstrende markedsplass for en rekke ulike digitale tjenester. Noen av dem relativt ryddige, andre virker mer småsnuskete.

Åj. Det var ikke mange hundrelappene for å sitte og svare på alt en journalist lurer på.

Selv om jeg ikke har så mye sans for businessen Matthew driver, begynner det å gjøre litt vondt å spise mer av tiden hans, så jeg runder av.

Det kan se ut til at Matthew fant lykke med sine nåværende partnere også. Da jeg først skrev denne delen av fortellingen hadde dette norske nettstedet han hadde fått avtale med to artikler.

Når jeg vender tilbake før publisering for å sjekke en detalj finner jeg TOLV ARTIKLER! Og nå er det ikke lenger noen «anmeldelser» imellom, det går rett til nettkasino.

Får håpe Matthew har fått minst 450 dollar.

Men selv er jeg ikke i mål ennå.

Det er fortsatt mye jeg lurer på, og jeg må innrømme at det også går litt sport i å se hvor mye jeg kan klare å få folk til å fortelle om jeg bare klarer å finne de gode måtene å spørre på.

Mange av disse brevskriverne er aktive på litt odde tider, så jeg kan for eksempel stå i butikken en lørdag og plutselig se en ny epost fra en av mine brevvenner. Og så går jeg rundt i butikken og grunner på det perfekte neste spørsmålet, som jeg taster inn mens jeg likevel bare står der i køen.

En som er vesentlig mer på, er Nico. Han har Outreach Specialist i signaturen sin, og det er interessant hvor klinisk spesifikk han etterhvert blir på hvordan han vil ting skal være.

Den litt ropete selgerstemmen får meg til å tenke at Nico kanskje har sett litt mange «bli en bedre selger»-videoer på YouTube.

Og han nevner at lenken må være following, som mange andre i innboksen min også har gjort.

Det er nemlig forskjell på lenker og lenker. Såkalte dofollow-lenker er vanlige lenker, slik vi er vant til dem fra internett. Men når man legger inn en lenke er det også mulig å si at søkemotorer ikke skal følge lenken ved å legge til «nofollow» i koden.

Dette kan brukes for å unngå at tvilsomme nettsteder gjøres mer synlige for søkemotorer, og ble innført for å gjøre det mindre interessant å legge igjen spam i kommentarfeltene.

Når en kollega (som pleier ha vesentlig bedre oversikt enn meg) kikker på denne saken sier han:

Jeg spør Nico om han har et eksempel på en artikkel, så jeg kan vurdere kvaliteten på innholdet.

Han sender meg en lenke til en artikkel om å feriere i en spansk by.

Artikkelen snakker først litt om byens historie og sånt, før den plutselig tar en brå sving av typen «og når man endelig er kommet til varmen …kan det være fint å oppsøke et kasino». Og der kommer lenken til nettkasinoet. Jeg tror ikke jeg vil kalle Nicos artikkel det beste jeg har lest på nett sist uke.

Tre minutter senere kommer en ny mail.

Jeg ghoster ham litt. 7 minutter senere er han tilbake.

Nico tilbød bare $150. Mange andre foreslår $200 / €200 allerede som åpning. Så la oss se hva som skjer om vi dytter litt…

Jeg ghoster ham igjen. Eller rettere; jeg sover. For nå er klokken nesten to om natten hos meg. 04:08 norsk tid skriver Nico igjen. Morgenen etter tar jeg opp tråden.

Etter dette blir Nico taus. Først tror jeg det er tilfeldig, men når jeg senere setter meg ned for å lage artikkelen du nå leser forstår jeg hvorfor.

Nicos første epost til oss så slik ut:

Den er ord for ord identisk med eposten fra Emanuel jeg fikk tidligere, bortsett fra at Emanuel skriver norsk.

Da jeg ba Emanuel si mer, åpnet han svaret med:

Emanuels epost fortsetter ord for ord med samme spesifikasjonsliste som Nico.

Men når jeg spør om Emanuel har noen eksempler, hører jeg ikke mer. For de to Outreach Specialist’ene som skriver helt like eposter er kanskje ikke SÅ interessert i å svare på samme spørsmål fra en nysgjerrig nordmann to ganger på rad.

Basert på dette noterer jeg meg tre små teorier:

• Noen av de som holder på med dette jobber ut fra ferdige scripts
• Man kan tydeligvis kjøre ut flere versjoner på ulike språk
• Nico/Emanuel i den andre enden har såpass mange fiskesnører ute at hen ikke kobler epost-svarene fra Anders i NRKbeta med én gang.

Jeg begynner å få en idé om hvordan dette funker. Men det er fortsatt noen ubesvarte spørsmål i detektivnotatboken min:

Er alle kundene nettkasinoer, eller er det flere bransjer som bruker dette? Og sitter alle de som vil ha kontakt i lavkostland, eller finnes det noen i vår del av verden?

Og hvor mye penger er det egentlig her? Hvor langt kan de være villige til å strekke seg for å få inn en lenke på NRKbeta; et nettsted som kan skilte med en domenerating på selveste 67?

Sist men ikke minst, kjenner Matthew, Nico, og alle disse andre den faktiske hensikten med denne handelen med artikler og lenker? Så langt har jeg fått ganske flyktige svar på hvorfor de vil vi skal legge ut innholdet deres. Det hadde vært gøy å finne noen som innrømmer at de holder på med dette for å lure Google.

Så jeg fortsetter å leke deilig i epostsamtaler med stadig nye beilere.

Og den neste kaster ikke bort tid på forspill.

Når jeg ber ham si mer, svarer han som om han har sendt meg verdens vanligste henvendelse, og at jeg sitter klar med den ene hånden på telefonen og den andre på en ferdig prisliste for denne typen transaksjoner.

Kanskje vi kan lure litt fakta ut av ham, ettersom han er såpass åpen? Jeg ber ham forklare litt tydeligere hva det er han er ute etter.

Nettstedet ▊▊▊▊ som Carl lenker til er et norskspråklig nettsted som «anmelder» nettkasinoer.

De har «SPILL NÅ»-lenker til et tosifret antall nettkasinoer som ser ut til å være eid av ulike europeiske firmaer. Jeg finner igjen litt under halvparten av dem på Lotteritilsynets svarteliste.

Aj! Ser man det. Vi må snakke mer, Carl!

Han skriver han gjør det for SEO – søkemotoroptimalisering.

Backlinks er et «tillitsvotum» fra ett nettsted til et annet. Slik øker han synligheten sin på Google.

Carl er altså godt orientert om hva han driver med, og åpen om det.

Den siste delen av eposten hans er i en litt annen font, så Carl har nok klippet og limt. Jeg finner igjen avsnittet i en SEO-kokebok på nettet.

Vel, lengre kom vi ikke.

Men, plutselig får jeg en epost fra Ragna. Hun har et etternavn som klinger skandinavisk. Kan det være at hun er den jeg har ventet på? Noen «close to home»?

Dette er ikke en epost jeg har oversatt. Hun skriver på norsk, og ber om unnskyldning for at tysk ikke er hennes hovedspråk.

Jeg velger å ikke skremme henne vekk med å pirke i dette.

Ragna ønsker seg altså ikke bare én lenke, men tre.

Ragnas tre lenker ville vært en fin debutroman-tittel. Men det sporet må vi la ligge akkurat nå.

Når jeg blir oppmerksom på dette mønsteret med én lenke til et større nettsted, en til en annen artikkel hos oss, og en til dette pokernettstedet hun jobber for, begynner jeg å gjenkjenne et mønster fra rare artikler som har dukket opp i Google.

Lærerikt.

Siden Ragna skriver litt styltete, avslutter jeg:

Jeg føler jeg snart blir en slags SEO-ekspert selv. I likhet med Carl snakker Ragna åpent om SEO. Og så er det dette med å lenke både til oss selv og et nettsted som er sterkere enn våre 67 «poeng». Litt slik, nærmest:

Hun gir imponerende detaljerte instruksjoner om hvordan hun vil ha det, Ragna.

Siden vi nå er forbi formalitetene, føler jeg at jeg i en bisetning kan spørre henne litt om seg selv.

Denne dagen er travel for meg. Jeg skal holde et foredrag, og det går noen timer hvor jeg ikke får svart.

Etter to timer kommer det en ny epost fra Ragna:

Jeg kommer ikke på noe godt oppfølgingssvar til henne i farten, så det koker bort litt og blir liggende.

Seks dager senere kommer det en ny epost fra Ragna. Til meg, en gammel bekjent, åpner hun slik:

… og så videre.

Jeg følte vi hadde hatt en spesiell kontakt Ragna og jeg, men nå behandlet hun meg som en fremmed.

Har du lest hit, så har du nok lagt merke til at jeg har utelatt etternavn, firmanavn og lenker.

Det er minst to grunner til det:

Jeg har på ingen måte tenkt å dele ut oppmerksomhet til noen av disse aktørene, og ei heller gi ulike tvilsomme greier tilgang til NRKbetas attraktive domenerating.

Det er heller ikke så viktig for oss å single ut noen små norske nettsider som får etpar tusenlapper for noens dirty business, og som i sin tur gjør Googlesøk litt dårligere for resten av oss.

Men om du er nysgjerrig nok, så vil et googlesøk etter «nettcasino» på norske nettsider og en kikk på artiklene som da dukker opp gi et inntrykk av hva slags tekster vi er blitt tilbudt.

Etter å ha sett noen av artiklene som er laget for å påvirke søkemotorene, begynner man å gjenkjenne en SEO-vennlig skrivestil.

Den er spekket med relevante begreper som folk kunne tenkes å søke etter, men historien beveger seg aldri i retning av noe tydelig poeng.

Grunnen til at teksten du får servert ikke skal noe sted, er at den ikke er ment for å leses av deg, eller andre levende mennesker. Den er kun skrevet for å leses av Google, slik at lenken som ligger skjult inni der et sted skal komme litt høyere i treffene.

I en bedre verden ville disse artiklene vært merket med det politifolk ved åstedet sier til forbipasserende i dårlige krimserier:

«Nothing to see here, please move on.»

To ting gnager fortsatt. En overordnet, og en liten, men besnærende:

Det er fortsatt utydelig for meg om beilerne våre har noen følelse av om det de tilbyr er lovlig eller ikke. Slik det står nå, klarer jeg ikke bestemme meg for om jeg mest skal synes synd på dem, eller være litt fornærmet over at de prøver å lokke meg inn i noe de vet hva er.

Så det underordnede, men likefullt en besettelse: Jeg skulle ønske jeg kunne sett disse fotsoldatene i SEO-manipuleringen ørlite skarpere, skjønne bittelitt mer av hvem de egentlig er:

Sitter de i stanken av billige filtersigaretter på en nettcafé mens monsunregnet høljer utenfor? I en studenthybel som lukter av fuktige ullsokker og mugne kaffefiltre?

Jeg klarer ikke slippe det.

Så slår det meg: Jeg kan foreslå at vi treffes over en kaffe.

Trikset viser seg å virke rett ut av boksen. Litt uti brevvekslingen svarer jeg min nye bekjente, Peppin:

Heh. Der fikk jeg to knappenåler på kartet i bytte mot et tilbud om en kopp kaffe. En for Peppin i Filippinene, en for oppdragsgiveren i Storbritannia.

Bortsett fra meg selv, så er nok Peppin nederst i næringskjeden. Vi skal ikke ofre så mye oppmerksomhet på det britiske nettkasinoet, eller andre oppdragsgivere for den saks skyld.

Men litt kan jeg si. Som for eksempel hva slags business oppdragsgiverne driver med. Dette er en opptelling av henvendelsene vi har fått:

Det dreier seg om ulike produkter – endel av dem litt småsnuskete: Utydelige kryptovaluta-prosjekter, VPN-løsninger, bildeler, et norsk vaskefirma, men fremst blant dem alle, den gode gamle keiseren av småsnusk: Gambling og pengespill.

Her i Norge er all aktivitet som kan fremme omsetningen av utenlandske pengespill regnet som ulovlig markedsføring.

Og dette bringer oss over til «Aleksandra». I en av epostene hennes virker det som hun prøver å sirkle inn om jeg har noen moralske anfektelser med spesielle typer innhold.

OK, måten hun avslutter på er litt rar:

Men selv om etymologi-nerden i meg skriker etter å finne ut hva slags vennlig hilsen Google Translate har maltraktert på dette viset, holder jeg meg i skinnet.

Jeg ser nemlig hva hun gjemmer midt i korthånden sin der. Pengespill.

Men uavhengig av lotterilovgivningen, så er NRK ikke-kommersielt. Så hele listen hennes er dermed uaktuell for oss.

Derfor føler jeg at jeg teknisk sett er innafor når jeg svarer:

Jeg ber om et eksempel, og Aleksandra sender et Word-dokument.

Dokumentegenskapene viser at hun er den siste som lagret artikkelen. Word-lisensen har samme for- og etternavn som gmail-kontoen hennes.

Så navnet hennes kan kanskje være ekte.

Jeg har åpenbart å gjøre med en verdensborger. Den første eposten hun sender er på «norsk». Deretter er epostene på «norsk» og «svensk» om hverandre. Etternavnet hennes er baltisk, og jeg kan se at datamaskinen hennes er stilt inn med spansk som systemspråk.

Artikkelen hennes finner jeg igjen – med lenke til et europeisk nettkasino – hos et meksikansk nyhetsnettsted.

Den er skrevet i en mildt sagt springende skrivestil, så jeg svarer Aleksandra:

Hun skjønner ikke med en gang, så jeg prøver på ny:

Men selv om hun plutselig har skiftet til å svare på svensk igjen, er norsk viktig for henne.

Og hun lurer på hvilke ulike innholdsseksjoner som finnes på NRKbeta.

Jeg sier vi har en hovedseksjon på norsk, noen engelskspråklige artikler, og en samling fagartikler for utviklere, som også er på engelsk.

Jeg ymter frempå om at det kan hende disse engelskspråklige seksjonene våre kanskje kunne vært billigere, fordi de ikke vises på forsiden, og dermed har færre lesere.

Jeg legger det frem på denne måten med vilje. Både for å prøve å finne ut om språk betyr noe, og fordi jeg håper hun kanskje vil innrømme at det ikke er viktig om artiklene noensinne vil bli synlige for menneskeøyne.

Aleksandra gir meg ikke noen ledetråder på om det betyr noe for henne å bli lest av flere enn Googles maskineri. Når det gjelder språk derimot:

Hm. Det siste der, var det et tilbud, eller et krav?

Men der er hun tydelig, gitt:

Det skjærer seg imidlertid snart mellom Aleksandra og meg.

På spørsmålet om pris, svarer jeg at jeg tenker 3.500 USD i måneden kunne vært passe. Da svarer hun:

Hun vil betale en tiendedel av det jeg foreslo, og ikke i måneden men i året. Det er jo mindre enn én prosent av mitt forslag 😮. Bra jeg ikke skal gjøre business her, si…

Det interessante er at da jeg ga henne et såkalt høyt anker, så tilbød hun vesentlig mer enn bransjestandarden på $200.

I min lille detektivblokk noterer jeg med sirlige blokkbokstaver: Jeg tror det er viktig at innholdet er på norsk.

Kan det være slik at Google prioriterer opp norskspråklige treff til brukere som har stilt inn maskinen til norsk? Eller at Google gir boost til ting som lenkes til fra mange ulike språkområder?

Jeg føler jeg har et slags grep på det – inntil Ryan kommer og ødelegger det hele.

Ryan har sendt over et engelskspråklig eksempel.

Da tester jeg hypotesen min om at det er viktig for dem å få inn norskspråklig innhold. Jeg sier vi har en engelskspråklig seksjon, og spør om han tror den passer der.

Han svarer at han ikke skjønner hva jeg mener – alle sakene deres er på engelsk.

Hm. Hvis historien hans skal publiseres for å treffe lesere, og ikke for å lure Google, så burde Ryan være ute etter å treffe vårt publikum, og det gjør man fortrinnsvis på norsk. Jeg pirker litt mer i dette:

Men… men… du får ikke så mange lesere når ikke den vises på forsiden, da, skriver jeg.

Der kom innrømmelsen av at dette er et opplegg. La oss se om han kan forklare så en femåring forstår. Jeg ber ham si det på en mindre teknisk måte.

Den siste linjen i eposten er litt gøyal:

Alfabetet er kyrillisk, og tidsstempelet hans er 11:04. Jeg skrev til ham 10:04 norsk tid, hans klokke er altså én time mer. Hvilket plasserer ham én time østover om han bor i et land med sommertid, eller to tidssoner østover om landet ikke praktiserer sommer- og vintertid.

Så i neste epost føyer jeg til:

Ah. Akkurat.

Jeg takker pent og sier jeg tror det vil bli litt off brand for NRKbeta med en artikkel om nettkasino. Men Handlekraftige Ryan har selvsagt en løsning:

Jeg svarer Ryan at jeg kommer tilbake om vi ombestemmer oss, og noterer meg bak øret at jeg ikke skal tilgi ham, for han vet hva han gjør. Ikke imponerte han noe særlig i det jeg oppfattet som forsøk på å dekke over at han muligens ikke var så engelsk som han utga seg for heller.

Vinner av «minst troverdige svar på hvor er du fra» er imidlertid en «John» med et etternavn det virker som Monty Python kan ha hjulpet ham å finne på. Jeg har nettopp spilt uvanlig treg i å forstå hva han vil oppnå.

Etter at jeg har spurt tre ganger sier han:

Jeg går til ▊▊▊▊.com. Det viser seg å være et israelsk firma som blant annet tilbyr SEO-tjenester. Dette er SEO-firma nummer to jeg finner som holder til i Tel Aviv. La oss bruke dette til å prøve å finne ut hvor han selv sitter:

Særlig.

Jeg er stille en time, så kommer det en ny melding:

Mens jeg sitter og skal knytte en sløyfe på hele saken kommer det plutselig en epost fra en gammel bekjent – Calya, som jeg ikke har hørt fra på et halvt år.

Det er jo en stund siden sist, så hun begynner like godt fra starten. Begge de to innledende epostene har eksakt samme ordlyd som forrige gang, så hun følger tydeligvis et fast manus. Så fast, faktisk, at hun ikke svarte på det jeg hadde spurt om. Velvel. Sånt skjer.

Forskjellen fra forrige gang er at nå kan jeg litt om denne businessen.

Calya forklarer meg også denne gangen hva hun er ute etter, og sender lenker til to norske nettsted som har innholdet hennes.

Jeg går rett på sak.

Manglende lovlighet ingen hindring, ser det ut til.

Jeg kan ikke gå videre med Calya inn i ulendt terreng, så jeg runder av. På veien ut får jeg høre at alt er bra med henne, men hun er enig med meg i at det er crazy times med koronaviruset, der hun sitter i Singapore.

Det er én siste ting jeg har lyst til å prøve å finne ut før jeg gir meg. Jeg har nemlig fått epost fra en som heter «Lars» (ikke hans ekte navn). Etternavnet hans klinger norsk.

Er han faktisk fra Norge?

Epostene er skrevet på en måte som muligens ikke er Google Translatesk, så jeg bestemmer meg for å prøve å møte ham. Eller i det minste få ham til å innrømme at han ikke er så norsk som han sier. Jeg prøver «ta det over en kaffe»-trikset på ny:

Lars har et firmanavn i både epostadressen og signaturen sin. Jeg ser på nettsiden deres at de skal ha tilknytning til både England og Norge.

Jeg snakker med flere i den seriøse delen av den norske SEO-bransjen. Ingen av dem har hørt om selskapet.

En ukes tid etter at Lars takket for seg finner jeg plutselig en norsk Lars på en utenlandsk Facebook-side som ligger lagret slik den var sist Google sjekket den. Profilen har samme for- og etternavn, nevner navnet på firmaet og SEO på profilen sin, og…

*trommehvirvel*

…en høyere utdanningsinstitusjon i Norge: ▊▊▊▊.

Jeg fyrer av en siste epost til Lars:

Han har fortsatt ikke svart.

Epilog

Etter å ha satt punktum for dette «sideprosjektet» står jeg fortsatt igjen med flere ubesvarte spørsmål. Ting det er vanskeligere å få gode svar på, og som krever mer tid enn jeg kan forsvare.

• Hvor stor er denne bransjen?
• Hvor mye penger er det her?
• Hvor mange er det som går inn i slike avtaler?
• Hvor godt virker disse greiene?
• Hva sier egentlig jussen?
• Er dette store eller små problemer?

Dette overlater jeg til noen andre å finne ut av.

Calya, Aleksandra, Ryan, Nico, Carl, Peppin, Ragna, Emanuel, Clara, Matthew, Nico, Ryan, John og Lars har blitt forelagt at NRK skriver en sak om SEO-manipulering som vil inkludere utdrag fra brevvekslingen med dem, og andre med liknende tilbud. Foreløpig har ingen svart.

Oppdatering: En leser som er skarpere enn undertegnede hadde en mulig løsning på det etymologiske mysteriet «Stift Hälsningar»: Jørn skriver: «Takk på svensk skrives «tack» som er samme skrivemåte som det engelske ordet for stift!"»