Prolog til festspill-åpninga

Prolog ved åpningen av Festspillene i Nord-Norge

Av Karl Erik Harr

Streiflys over morgentimer
i en ganske liten by.
Vågsfjordlys som glitrer, stimer
i en dag så blank og ny.
Og sirena ifra Kaarbø
stemmer opp sin morgensang,
divisjonsmusikken spiller
– ja, det var, det var en gang
da en flokk med rampegutter
løp som muntert haleheng
bakerst, der musikken slutter
mellom saksofon og tromme
– nei de spilte ei Chopin
men en marsj av Oscar Borg
for en morgen! Så aldeles
uten sorg.


Ja hør på musikken
den kommer den kommer
nu blåser musikken
og snur ved butikken
og blåser revelje i hele vår by
– stå opp alle sammen
til fryd og til gammen
se sommeren kommer på ny.

Hør trekkbasunens klang
– hør horn og susafonens sang
og klarinettens lette sprang.
Hør flygelhorn, kornett
og lilletrommens hopp og sprett
som trommelommer nedved Grand.

Ja se på musikken
som kommer marsjerende
og paraderende og defilerende
med uniformene fine og fjong
med striper på luene
hilser de fruene
– der ligger vår paviljong.



Snart inntar de sin plass
nå klinger messinghorn og bass
og janitzar og Franz Lehar.
Ja byen får sin klang
med divisjonsmusikkens sang
fra paviljongen nok en gang.

Her fra paviljongen
spilte de for kongen
da han kom til byen vår
da byen fylte 50 år.

Vi kan også spille
hvis vi bare vil det
spille fra en paviljong
og være både fin og fjong!



Festspill de har alltid vært her
som et glitter over byen
hvergang hornmusikken spilte
under vår- og sommerskyen.
Men da noen snakket sammen
over bordet nedpå Grand –
året det var firogseksti –
ble jo byen til en sang!
Og da sagakongen satte
neverluren for sin munn
ble en festspillsaga sunget
som har vart til denne stund!
Og blant alle gode byer
hver især ved hver sin fjord
ble det Harstad som fikk æren
i musikk, i farver, ord
av å synge om det land som
er her nord!
Ikke bare landet var der
som ble skildret og besunget.
Verden, – ja den verden vide


dit vi lengtet alle sammen
ble et emne hvert et år
i den lille byen vår.
Harstad er blitt festspillbyen
alltid pustet på av Pan.
Hver gang våren kom til trakten
ble jo natten full av fan –
Jazz og beat bak grå gardiner
samisk joik i brålys natt
kammerspill og symfonier
folk og fark som hund og katt
folk på utflukt for å kjøpe
Widerberg og Espolin
nattlys og installasjoner
som et glass av nattlig vin:
Slik er festspill her i nord
blitt et måltid på vårt bord
som vi, årlig og begeistret
kan fortære ved vår fjord.



Vær velkommen, alle sørfra
ifra nordkalott og Lofot
ifra Grytøya og Bjarkøy
ifra Oslo og New York.
Alle som kan gå og reinne
du i småsko og stilett
e tilstede, e på pletten.
Her i parken!
Dyr i arken
Alle nordpå e på letten.
Festspill under nordlig himmel
som en tusenhodig vrimmel.

Men et Festspill er alvorlig
det er landsdelssangens harpe
spilt for oss – av flo og fjære
mens vi holder øyet åpent
imot alt vi helst vil være.
Mens vi holder øret åpent
og kan lytte til en saga
som går hundre år tilbake


gjennom mange gamle år
og til kunstnere som drømte:
La oss reise ut med dem
som satt langt avsted i verden
ved et bord og lengtet hjem.

Året 1894 satt en mann og skrev besatt
i et rom på Montparnasse og var betatt
av den evige Edvarda
av den unge løytnant Glahn
og av skogens gud i Nordland
– ja av Pan.
Mens en vinter drog sin tåke
over Seinen og Paris
lå et Nordland der og drømte
i Knut Hamsuns hildringdis.

Året er 1909
en maler fra Harstad
ser minner fra Trondenes gli forbi


Nu hvelver en himmel sin fløyelsduk
Paris blir Pariserblå
Herinne ved ovnen flammer et lys
over arket han skriver på
Kristoffer Holst ifra Sama
Kristoffer, om sommeren endte hans
liv i et drama.

Så, under trærne der lyset
bryter som gull i et prisme
mon dieu frøken Kaarbø
De maler vel ikke kubisme?
Picasso og Braque
der sitter de alle ved fylte glass
på Montparnasse.

Mange fra Nordlandet kom hit
kom til Paris for å bli

Den underligste av dem alle var Jonas Lie
Han skrev om de mørke makter
om havmenn og skarver og troll
og stemte sin nordlandske lyre i moll.

Fra Hammerfest stormet
en trommende hvirvel, en gutt
ja Ole Olsen ble komponist
med musikk ala Wagner, ala Franz List
Men tiden gikk sin unådige gang
nå husker vi best hans Solefallssang
slik går det ofte til slutt.

En kom ifra Lofoten, levvanes mainn
han kom med paletten og pensel i hainn
han var av de beste fra nord som bys
hans lerretter lyser i vinterlys.
Gunnar Berg, Gunnar Berg
som et måseskrik.
En regnbue gikk fra Berlin
til en verden hernord han gjorde til sin
en billedverden ble din og min.


Lengsel, lengsel
alltid en avstand
men også en nærhet
som avstand kan bringe
kunstnerne drømte seg hjem
fra Europa på lengselens blånede vinge.


Et susende land
med en buktende strand
der den bølger seg nordover kartet
med mumlende minner
Imot ishavet ut
under vinterkledt nut
der det blåne bak blåne
bestandig i luften forsvinner.

Et blomstrende land
fra en duftende strand
der det glinser i tangen
og tarefull fjære
imot en horisont
utved storhavets front
der det brekker i bølgende bårer
som båten kan bære.


Et syngende land
med en sang som vi kan
Vi skal synge den alle
i mørket og lyset
under stjernenes skinn
og i nordlysets spinn
skal vi kjenne en lykke
som aldri kan fryse.

Kom med imot nord
der de kjæreste bor
hvor vi lekte og lo
under lyset og løvet
hvor det syngende mål
under nattlysets bål
skal i kommende tider
for evig bli øvet.



Festspill, de har alltid vært her
og i dag så glitrer byen
hør hvor Evensen han nynner
for vår festspillsommerfest
se hvor generalen kneiser
stolt av landet som han verget
Dette er vår store sommer
her i Harstad
her ved fjorden!
Festspill skal med fløytespill
spilt av Pan og noen til
lyde samstemt over byen
en fanfare under skyen
av det unge – av det nye
i en sommerkarusell
i et festspill der vi glemmer
å ta kveld.
Se der henger midnattsolen
som en himmelens gongong
der vi slår det første slag.
Det er festspill her i byen
fra i natt og fra i dag.
Hør et festspillhøyt – Hurra!
Som gjør alle festspillglad.