Objektivitet eller mangfold

Nome-debatten avdekket myter om journalistrollen nærmest som en munkerolle i politisk sølibat. Foto: Scanpix

NRK-ledelsens vraking av Petter Nome som programleder til kommende sesong med Sommeråpent har skapt en debatt som framfor alt problematiserer medias egen definisjon av troverdighet.

Ingen kan bestride NRK-ledelsens legitime rett til å bytte ut Nome som programleder. De har selvsagt full redaktør-rett til å bestemme at de ønsker å lage et ANNET Sommeråpent enn det de vil få hvis Nome blir programleder.

Mer interessant er det at debatten rundt vrakingen har vist at det finnes svært ulike vurderinger av hva som svekker journalisters (inkludert programlederes) troverdighet. Den mest dogmatiske variant sier nærmest at journalister ikke kan ha meninger i det hele tatt. Et etter mitt syn umulig standpunkt fordi:

1. Mediene (særlig avisene, men også tidvis etermediene) selv forfekter standpunkter i de sakene de dekker. Kravet om journalister uten meninger underslår derfor at mediene selv er politiske aktører. Et godt eksempel er VG som ofte ”tar saken” og samtidig tar stilling på kommentar og lederplass. Likevel vil det være ”problematisk” hvis en VG-journalist bare undertegner Nome-oppropet mot Bush, uttaler politiske redaktør Olav Versto. Det handler altså ikke om at journalistene ikke mener, men at de må marsjere i takt med VGs standpunkter.

2. Alle vet at journalister har meninger. Det er ofte deres samfunnsengasjement som har ført dem til journalistikken i utgangspunktet. Kravet om meningsløse journalister innebærer derfor et krav om at disse meningene må holdes skjult for publikum. Men dette innebærer jo ikke at kravet om journalister uten meninger innfris – bare at publikum føres bak lyset.

"Journalisme-ideologien"

Forestillingen om journalister uten egne meninger springer ikke minst ut av den statlige allmenkringkaster-tradisjonen. Men etter både partipressens og etermonopolets fall, har forestillingen langt på vei blitt koblet til det svenske medievitere har døpt "journalisme-ideologien".

Denne ideologien sier at journalistene (og mediene) har et samfunnsoppdrag som plasserer dem på sidelinjen av - altså UTENFOR - samfunnsprosessen. Journalistene skal være kritiske og ubundet av all samfunnsmakt. Slik blir journalistrollen en slags munkerolle, i politisk sølibat og beskyttet av klostermurene.

"Journalismen" holder fram mange flotte idealer om en maktkritisk journalistikk, men lukker øynene for at mediene slett ikke står utenfor samfunnet. Dels økonomisk demonstrert av eierselskapers makt, av annonsørers makt og av politiske myndigheters makt over de økonomiske vilkårene mediene får operere under. Og dels politisk fordi mediene er fullstendig integrert i samfunnets maktpolitiske prosesser.

Velger enkleste løsning

De færreste vil bekjenne seg til "journalismen" og de vil heller ikke forlange journalister uten politiske meninger. Likevel er det disse dogmene som er basisen for de mytene som ble satt under debatt i Nome-saken.

For medienes troverdighet kobles ofte til objektivitet og upartiskhet. Og den enkleste løsning er at leserne/lytterne/seerne TROR at man er objektiv. At mediene serverer den objektive sannhet. Men objektiviten er løgn – det er nettopp derfor vi trenger et MANGFOLD av medier. Det er jo pressestøttens grunnidé for å sikre ulike redaksjoner som åpner for ulike stemmer og i det minste delvis motstridende perspektiver på nyhetsbildet og verdensbegivenhetene.

Det betyr ikke at det ikke er noe som er løgn og noe sant. Mediene må selvsagt avkreves etterrettelighet, undersøke fakta, presentere flere sider av en konflikt osv. Og journalister (og redaktører) kan selvsagt miste sin habilitet/troverdighet i en sak hvis de blander sin redaksjonelle rolle med aktørrollen.

Men kravet om objektivitet er falskt. Og konsekvensen av et slikt krav vil bety at alle medier blir tilnærmet like og definerer som sant et slags minste felles multiplum av den allerede etablerte sannhet i et samfunn. Og det er ikke objektivt. Det er bare konserverende.