skilleBanner kroningsjubileet skille_slutt
kommentar_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Kommentar Sist oppdatert 16:09
NRK Nyheter
Tlf: 23 04 80 00
Faks: 23 04 71 77
nettnyheter­@nrk.no
Adresse: 0340 Oslo

Publikumsservice
Tlf: 815 65 900
info@nrk.no


Nyhetsredaktør:
Rune Nøstvik
Ansvarlig redaktør NRK.no: Are Nundal

Tips NRK Nyheter:
nyheter@nrk.no
Tips alle nyhets­redaksjonene
Tlf: 23 04 80 00

 
P2-kommentaren

En keiser går seg vill

Helten i "Keiser og galileer" av Henrik Ibsen går til krig mot den tids Irak og Bagdad. Keiser Julian lykkes dårlig med det. Ibsens drama gir mye å tenke på i en situasjon hvor president Bush ser ut til å gå samme vei, mener Tom Egil Hverven i P2-kommentaren.

Publisert 31.01.2003 15:15.
I år 354 etter Kristus bestemmer den unge Julian seg for å ta i mot purpurkappen og utropes til Cæsar, det vil si kronprins, i Romerriket. Fra da av rykkes Julian inn i voldsomme kamper om herredømmet over den tids mektigste stormakt. Han dør i 363, bare 32 år gammel.

Perfekt timing

Keiser Julian
Henrik Ibsens skuespill "Keiser og galileer" har premiere i Radioteatret her i NRK P2 i morgen. Det historiske dramaet sendes åtte søndager framover. Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes timingen er ganske god. Som på Julians tid står vi i dag overfor en voldsom konflikt som topper seg i Midtøsten, en kamp mellom USA og Irak, mellom Israel og palestinere.

Denne uken er også Europa blitt splittet, ved åtte statslederes uforbeholdne støtte til USA, mens Frankrike og Tyskland er kritiske. Det er lenge siden en konflikt har skapt en så tilspisset europeisk debatt, som oppbyggingen til krig mot Irak gjør.

Julians kamp på to fronter

I Ibsens stykke, som i realhistorien, går Keiser Julian til krig mot perserne i det landområde som i dag heter Irak, og hvor det nå bor arabere. Julian dør forvirret, lurt, ensom og skuffet i en øde ørken i Midtøsten, etter å ha vært keiser i bare 20 måneder. Han kjempet mot perserne og tapte (selv om romerne etter hvert vant). I tillegg kjempet og tapte han en annen kamp, mer på det indre plan.

Keiser Julian ble av ettertiden kalt den frafalne. Han skal ha blitt oppdratt i kristen tro og klassisk gresk og romersk filosofi og litteratur, men gikk over til gammelt hedenskap da han ble keiser, både fordi han var fascinert av hedensk mystikk og fordi han gikk til kamp mot de kristne, det vil si de som fulgte galileeren Jesus Kristus.

"Keiser og galileer" blir dermed et verdenshistorisk drama, fordi det handler om den siste romerske keiseren som kjempet mot kristendommen, keiser mot galileer. Julians død innebærer på mange måter kristendommens endelige seier i Europa.

"Måtte Gud lede USA"

USAs president, George Bush sluttet sin tale om nasjonens tilstand denne uken med følgende ord: Vi må sette vår lit til den kjærlige Gud bak alt liv og all historie. Måtte han nå lede oss, og måtte Gud fortsatt velsigne Amerikas Forente Stater."

Når Bush ber om å bli ledet av Gud, slik Saddam Hussein antagelig ber Allah om det samme, henvender de seg begge til monoteistiske religioner, til kristendom og islam. Slik sett virker konflikten mellom USA og Irak som en konflikt mellom svært forenklede former for tro. Dermed er det heller ikke så merkelig at det mye omtalte FN-sporet har en tendens til å komme i bakgrunnen. Når det drar seg mot krig, er det de sterkeste lydene, sporene og tegnene som vinner oppmerksomheten.

Tegn står mot tegn

Sverre Solberg spiller Julian
Også Ibsens keiser Julian ber gang på gang om å bli ledet av tegn. Etter at han har gitt opp sin kristne tro, og gått lei av klassisk, gresk filosisk visdom, går han til den motsatte ytterlighet, og søker svar gjennom hedenske, mystiske offerritualer. Men gang på gang opplever han at tegnene han søker er flertydige: Han får ingen sikker grunn under føttene, han famler i blinde, og han lar seg lede lenger og lenger ut i ødemarken, der han altså til slutt dør, utmattet av galskap og forvirring.

Litteraturforskeren Toril Moi, som deltok på et seminar om "Keiser og galileer" i Oslo denne uken, mener stykket innebærer et vendepunkt i Ibsens forfatterskap. I dramaet kvitter Ibsen seg for alvor med tanken om én Gud som styrer historien. Det åpner for religionskritikk og modernitet, som preger den senere Ibsen. Stykket er mer leselig og mer aktuelt enn på lenge, fordi vi først nå har tatt innover oss konsekvensene av at alle tegn er flertydige, mener Moi.

Rumsfelds "gamle Europa"

Donald Rumsfeld
I tillegg mener jeg det kan trekkes noen paralleller fra Ibsens stykke til konflikten mellom USA og Irak. Den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld påsto i forrige uke at kritikere fra Tyskland og Frankrike representerer "det gamle Europa". Dermed hisset Rumsfeld opp både forfattere, filosofer og politikere. Debatten har rast i alle større aviser på kontinentet, som har vært fulle av korte intervjuer og lange artikler som forsvarer det såkalt gamle Europa.

Mange mener, ikke overraskende, at Rumsfeld snur saken fullstendig på hodet. Det er USA som representerer en foreldet tankegang. Den maktkritiske litterære tradisjonen som for eksempel Ibsen står i, har jo nettopp bidratt til framveksten av den type ufullkomne, skjøre, men likevel relativt fredfulle samfunn som vi kaller europeiske demokratier. Begreper som sannhet og makt henter ikke lenger sin autoritet og sitt innhold fra en Bush sin Gud, Saddams Allah eller andre stivnede religiøse former.

Erfaring fra sekularisering

Europa har gjort noen erfaringer som klinger med i Tysklands og Frankrikes protest mot USA. Denne erfaringen er formulert i "Keiser og galileer" og mye annen senere litteratur, og kan samles i ordet sekularisering. Bush baserer seg derimot på sin tolkning av en kristen Gud og amerikansk fundamentalisme. For fundamentalister får tegn aldri stå mot tegn. Fundamentalismen trenger entydighet.

Sekulær litteratur som Ibsens, hevder tvert i mot at menneskets grunnvilkår er flertydighet, det vil si at tegn står mot tegn. Sekularisering betyr at mennesker må løse konflikter ved å diskutere seg fram til en løsning, og godta den, samme hvor ufullkommen den måtte synes. Å gå til krig i Guds navn, eller med andre former for totalitær begrunnelse, er ingen løsning.

Det post-heroiske Europa

Man kan se Frankrike og Tyskland som representanter for land som etter det 20. århundres erfaringer har vendt seg til en mer post-heroisk kulturstil, sier filosofen Peter Sloterdijk.

Han mener USA sitter fast i en gammel heroisk tankegang, en ideologi hvor volden frigjør. Likevel er folk som Sloterdijk på offensiven når det gjelder å skape et europeisk alternativ det til han kaller amerikansk infantilisme.

En implosjon av europeiske verdier

En annen av debattantene er mer pessimistisk. Franskmannen Jean-Luc Nancy skriver i en kommentar i Frankfurter Rundschau (se lenke nederst) at Irak-konflikten bringer til syne dype europeiske dilemmaer. Verdensdelen har lenge trodd at den kunne bidra til å utbre global og universell fornuft og moral gjennom å utbre vitenskap og demokrati.

Men europeerne har aldri klart å forene moralen og fornuften med en tilsvarende utbredelse av global rettferdighet, hevder Nancy. Tvert i mot gjør terrorbølgen og Irak-konflikten synlig den skrikende motsetningen mellom den vestlige verdens liksom-verdier om frihet og rettferd og USAs og Europas undertrykkende praksis som verdens økonomiske og militære herskere.

Sannheten er, skriver Nancy, at den vestlige sivilisasjonen i øyeblikket bare demonstrerer sin manglende evne til å utbre seg - som sivilisasjon. Det den utbrer, er sin egen implosjon. Vesten befinner seg i kamp med seg selv, skriver Nancy. Det lyder nesten som et Ibsen-sitat.

Ibsens utfordring

Keiser Julian starter sin korte regjeringstid med å erklære full religionsfrihet og reformer av hoff og forvaltning. I løpet av kort tid godtar han likevel forfølgelser og henrettelser, fullt på høyde med andre despoter. Ibsens stykke framviser dermed også en implosjon, et sammenbrudd i verdier. Sammenbruddet er en konsekvens av sekulariseringen, og har eksistert som en utfordring siden.

Jeg er redd de åtte ukene det tar å sende "Keiser og galileer" i NRK P2 vil by på flere utfordringer enn de rent litterære. Men Ibsen utfordrer til å tenke, uten å slippe bomber eller ta liv.


Tom Egil Hverven
P2-kommentaren, 1. februar 2003


LENKER
Siste saker:
Siste saker:

 
Podkast. Ta med deg programmet
50 SISTE NYHETER
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no