Å plagiere livet

For i en av de forrige Ørstavik-romanene, ”Like sant som jeg er virkelig”, opplevde hun å få mye av forholdet til den tidligere venninnen brettet ut.

I forrige uke publiserte Solveig Østrem en artikkel om dette i tidsskriftet Samtiden. Artikkelen ble presentert i Aftenposten. Siden har debatten gått i mange medier. Norske forfattere, journalister og forleggere har delt seg i minst to leire.

Litteraturmiljøet delt

Noen mener det er uhørt av Solveig Østrem i det hele tatt å reise debatten om bruk av levende modeller i litteratur. Andre, som Knut Faldbakken og Roy Jacobsen, eller forskeren Vidar Enebakk, har lyttet til Østrems argumenter og diskutert dem i gode innlegg i Dagbladet og Aftenposten (debatten gjelder også Nikolaj Frobenius roman "Teori og praksis" fra drabantbyen Rykkinn i Bærum).

Jeg har altså, som litteraturkritiker i NRK, kjent til Østrems opplevelse av Ørstaviks roman en stund. Det har vært en plagsom kunnskap å ha. Hvordan skulle jeg nå forholde meg til Hanne Ørstaviks bøker?

Jeg hadde for så vidt allerede stilt meg kritisk til utviklingen i forfatterskapet. Det var en av grunnene til at Solveig Østrem tok kontakt. Hun ønsket å finne ut om det var mulig å starte en debatt om etikk og skjønnlitteratur.

Setter skriverens etikk på prøve

Det har satt min etikk som kritiker på prøve. Etter hvert har det ført til at jeg ikke lenger ønsker å anmelde Hanne Ørstaviks bøker, slik jeg unngår å anmelde enkelte andre forfattere jeg ikke opplever meg fri i forhold til.

Det betyr ikke at jeg lar være å lese og delta i debatter om Ørstaviks bøker. Det har jeg også gjort i mellomtiden. I tillegg leste jeg et utkast til Østrems artikkel i Samtiden. Jeg hadde samme reaksjon som andre i debatten: Å utlevere en privat telefonsamtale, slik Østrem gjør, er en diskutabel praksis som kan slå tilbake på den som gjør det.

På den annen side: De samme kritikerne mener hele denne debatten burde vært løst privat, for eksempel som en telefonsamtale. Men hvordan fortelle historien om venninneforholdet sannferdig uten i alle fall å ta med en flik av Ørstaviks reaksjoner på å bli kontaktet privat? Dessuten – hva blir egentlig ”avslørt ” i artikkelen til Østrem? Så langt jeg kan se inneholder den få kunnskaper om Hanne Ørstavik som ikke allerede er kjent fra intervjuer.

Østrems argumentasjon

Spørsmålet er om det gjelder helt forskjellige regler for forfattere og andre mennesker som skriver. Fernisset av fiksjon kan av og til bli for tynt, slik at noe skinner gjennom.

For meg virker det sannsynlig at Hanne Ørstavik har brukt hendelser, episoder og karakteristikker fra livet til venninnen Solveig Østrem i boka "Like sant som jeg er virkelig", samme hvor mye Ørstavik selv antyder det motsatte. Men dette kan en hver leser finne ut av selv. Artikkelen ligger på nettsidene til Samtiden - www.samtiden.no.

Plagiat-debatten etter Alnæs

Å konstruere en tekst ved å låne herfra og derfra er ikke spesielt for skjønnlitterære forfattere. Derfor kan denne debatten sammenliknes med diskusjonen om Karsten Alnæs plagierer andre forfattere i ”Historien om Norge”. Kjetil Rolness har vist at Alnæs ikke er alene om å bruke andres tekster på tvilsomme måter.

Rolness viser i tidsskriftet Prosa (1/2005) hvordan Finn Skårderud i boka "Uro" (1998) har gjenbrukt stoff fra en svensk undersøkelse på 1980-tallet. Skårderud legger sitater fra forskningsmaterialet i munnen på sin egen pasient ”Eva”. Skårderud har altså, oppfinnsomt nok, sitert biter av andres forskning og utgitt det som autentiske erfaringer med egne pasienter. Enda mer interessant er Skårderuds forklaring i Dagbladet:

”- Jeg beveger meg mellom skjønnlitteratur og mer tradisjonell sakprosa. […]”, sier Skårderud. ”Noen av mine eksempler er nærmere noveller, det er en bevisst skriveform. I den sammenhengen blir begrepet plagiat både tendensiøst og feilaktig,” sier Skårderud i Dagbladet (9/2)

Rolness svarer (Dagbladet 14/2): ”Når noen påviser at minst en av [pasienthistoriene] ikke er [reelle], gjør [Skårderud] seg til skjønnlitterær forfatter. [Han] har dermed funnet en posisjon der han kan fortsette å skrive faglitteratur høyt hevet over sannhetskrav eller sitatregler, samtidig som han surfer videre på sin troverdighet som lege og terapeut. Enkelte vet å gjøre livet behagelig for seg”, skriver Rolness.

Forfatterens etiske ansvar

Hanne Ørstavik og andre som har tatt ordet i debatten etter Solveig Østrems artikkel tyr til den samme taktikken som Skårderud. Ordet ”skjønnlitteratur” fungerer som en tryllestav som opphever vanlige regler for mellommenneskelig kontakt. Ørstavik&Co gjør forfatterens valg til en hellig sone, urørbar for kritikk. Den som våger å røre ved denne sonen, er selv skitten på fingrene, hevder de.

Jeg tror litteraturen og forfatterne har lite å tjene på å opphøye seg selv til et slags sekulært presteskap som forvalter en hellig kunst, hevet over vanlig skikk og bruk. Vi behøver ikke å gjøre dette vanskeligere enn å vise vanlig folkeskikk, slik Roy Jacobsen, Knut Faldbakken og andre har antydet i debatten.

Det vil si å anerkjenne de menneskene man bruker i en roman som individer med vanlige rettigheter. De bør behandles med respekt, både i fiksjonen og i et eventuelt møte utenfor den. Knabber du vesentlige deler av et annet menneskes liv og putter inn i en roman, bør du kort og godt ha gode grunner for det, og være forberedt på å møte spørsmål om det etterpå.

Respekten for den andres grenser

For meg koker debatten etter Solveig Østrems artikkel ned til dette: Enhver skjønnlitterær forfatter er selvfølgelig fri til å skrive hva hun vil, bruke et hvilket som helst stoff, enten det er hentet fra personer, tekster eller andre former for liv. Men å bruke levende mennesker i en roman gir et etisk ansvar. Derfor bør det gjøres på en måte som ivaretar respekten for den andres grenser. Plagierer du livet, må du regne med debatt.

La meg ta et eksempel fra Sverige. I 1991 utga den svenske Per Olov Enquist romanen ”Kaptein Nemos bibliotek”. Den handler blant annet om en tragedie nær hans egen familie, der to babyer ble byttet om ved fødselen. I et intervju (Sveriges Television, nylig sendt i NRK2) blir Enquist spurt om hvorfor han ventet så lenge med å skrive om enkelte episoder fra oppveksten.

- Visse ting kan man ikke skrive om mens personene lever, sier P.O. Enquist. Fjernsynsteamet spør også folk på hjemstedet hans i Västerbotten om hva de synes om at Enquist stadig vender tilbake til virkelige personer og hendelser i sine romaner. - Nei, de har ikke så mye å utsette på det, sier de. Noen synes kanskje at historien om de to babyene kunne få hvile, men Enquist har tydelig behandlet dem med respekt.

"Takt og tone i omgangslivet"

I intervjuet utleverer Per Olov Enquist seg selv på en måte jeg synes var litt latterlig da jeg så programmet første gang for noen uker siden. Han forteller at da han kom til Uppsala som ung mann, ble han så overveldet over de stive formene i det høyborgerlige universitetsmiljøet på 1950-tallet at han kjøpte seg en bok på 450 sider og lærte seg innholdet i den.

Boka het "Takt og tone i omgangslivet". Når jeg så programmet om igjen denne uka, tenkte jeg at Enquists oppskrift kanskje ikke var så dum likevel. Jeg kunne kanskje trengt den selv, jeg som ikke alltid vet hvordan jeg skal oppføre meg i den litterære verden.

Lesere finner seg ikke i hva som helst

Men det har skjedd en fundamental endring i lesningen av skjønnlitteratur siden Per Olov Enquist begynte å skrive for snart 50 år siden. Utdanningseksplosjonen har ført til at en mengde svært kompetente lesere og skribenter leser litteratur.

De finner seg ikke i hva som helst bare fordi det er skrevet av en forfatter og utgitt som skjønnlitteratur. Når forskere som Solveig Østrem eller Vidar Enebakk nå slår tilbake mot Hanne Ørstavik og Nikolaj Frobenius i Aftenposten, gjør de det med sakkunnskap. Forfattere må, enten de liker det eller ikke, møte dem med gode argumenter, ikke skjellsord.


Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren, NRK P2, 26. februar 2005