USAs avvisning av statsminister Jens Stoltenberg kan være godt for SV. Det beviser at Norge ikke er noen "puddel for Bush", skriver vår kommentator Magnus Takvam.
Av
Magnus Takvam
Det viktige for Norge er å balansere vår utenrikspolitikk. Vi er medlem av NATO og har USA som vår viktigste allierte. Derfor er det bred enighet om at vi må ha et godt forhold til USA.
Særlig fordi vi ikke har noen forankring i EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeide. Det er vanskelig for Norge å gå imot både USA og EU i en stor internasjonal konflikt.
Det å si nei takk til besøk fra Stoltenberg et halvt års tid etter regjeringsskiftet er ingen utenrikspolitisk krise i forholdet mellom Norge og USA, men skulle en slik holdning vare i hele perioden ut, ville det naturligvis være alvorlig.
Nyanser
Selv om utenriksminister Støre toner dette ned så godt han kan, er det liten tvil om at avslaget på et norsk besøk er uttrykk for en amerikansk irritasjon over norsk utenrikspolitikk på en del punkter.
Det gjelder konkrete politiske beslutninger, men også uttalelser til media og det å si en ting i møter og gjøre noe annet etterpå.
I forhold til de store linjene, er det bare snakk om gradsforskjeller i politikken til den forrige Bondevik-regjeringen og til den nåværende.
Selv om den rødgrønne regjeringen trakk ut offiserene og ikke forlenget Norges engasjement i den USA-ledede Operation Enduring Freedom.
Ingen puddel
Utenrikspolitikken er likevel dominert av Arbeiderpartiet. De ville nok på egenhånd ha foretatt en god del av de samme justeringene.
Faktisk er det SV som til nå har måttet tåle mest kritikk internt fordi de har måttet godta mer enn de liker, som å sende F-16 fly til Afganistan og å holde tilbake penger til Hamas.
Innenrikspolitisk vil denne saken derfor være god for SV fordi de kan vise til at regjeringen viser muskler overfor USA og ikke er noen "puddel for Bush".
Italia foran
Forholdet vil nok ordne seg etterhvert, men det som nå har skjedd markerer også at Norge ikke er øverst på dagsorden i USA.
Der er man for eksempel mer opptatt av hvordan regjeringskiftet i Italia vil påvirke italiensk utenrikspolitikk i forhold til Irak, enn hva Norge gjør.
Prodi har overtatt etter Berlusconi, som har vært en av USAs nærmeste allierte i Europa til nå, og har truet med å trekke tilbake sine tropper fra Irak.
Den kjølige holdningen fra USA fungerer også som et politisk press mot Norge for å holde oss innenfor en balansert utenrikspolitikk.
Skal Norge spille en rolle i Midt-Østen, må vi ta hensyn til amerikanerne.
Støre skal for eksempel om kort tid besøke sin israelske kollega, og hadde vi gått lenger i vår kritiske linje i forhold til USA og Israel enn vi gjør i øyeblikket, ville et slikt besøk ikke ha blitt noe av.